Kommentar

På vegne av oss som ikke sov efter Murens fall

Mange har latt seg begeistre av en kronikk tidligere stortingsrepresentant Marianne Marthinsen hadde i Aftenposten nylig. Om den naive ungdomsgenerasjonen som trodde verden og Norge var i mål med Berlinmurens fall. Det trodde aldri jeg. Marthinsen var ni år da Muren falt. Jeg var 23.

Mange på min venneliste på Facebook har delt hennes kronikk, og er åpenbart begeistret. Kronikken heter Vi som ikke bygde landet og stod i Aftenposten 17.juli. Marthinsen innleder kronikken slik:
«Min generasjon vokste opp i kjølvannet av murens fall. Vi var kanskje den mest naive, godtroende og optimistiske ungdomsgenerasjonen noensinne.

Vestlige, liberale ideer hadde seiret en gang for alle. Andre verdenskrig og ødeleggelsen av den verdensdelen vi ble født inn i, var noe vi kjente en vag fysisk forbindelse til gjennom historiene til besteforeldrene våre. Men slagmarkene og konsentrasjonsleirene var allikevel noe uendelig fjernt for oss – noe som hadde skjedd i svart/hvitt i en barbarisk tid.

Tankegodset som ledet frem til krigen, var ikke noe vi følte vi trengte å forstå, selv om vi ble fortalt noe annet på skolen. Det var helt utenkelig at noe så grotesk kunne oppstå på nytt i vårt siviliserte samfunn.»
Marthinsen henviser til det berømte utsagnet fra Francis Fukuyama om historiens slutt: «Samtidig var det mange som så på oss som en ungdomsgenerasjon uten et egentlig oppdrag. Statsviteren Francis Fukuyama hadde jo erklært slutten på historien. Landet var gjenreist. Velferdsstaten ble vi født inn i.»

For den som trenger en oppdatering skriver Wikipedia at «The End of History and the Last Man is a 1992 book of political philosophy by American political scientist Francis Fukuyama which argues that with the ascendancy of Western liberal democracy—which occurred after the Cold War (1945–1991) and the dissolution of the Soviet Union (1991)—humanity has reached «not just … the passing of a particular period of post-war history, but the end of history as such: That is, the end-point of mankind’s ideological evolution and the universalization of Western liberal democracy as the final form of human government.»[1] For the book, which is an expansion of his essay «The End of History?» (published in the summer of 1989, months before the fall of the Berlin Wall), Fukuyama draws upon the philosophies and ideologies of Georg Wilhelm Friedrich Hegel and Karl Marx, who define human history as a linear progression, from one socioeconomic epoch to another.”

Jeg er ikke litt overrasket dersom det stemmer at 1990-tallets ungdomspolitikere tenkte slik Marthinsen beskriver; «Land befant seg på ulike stadier i utviklingen, men vi var overbeviste om at alle var på vei mot den samme liberale velferdsstaten.» Det er mulig at Marthinsen og hennes jevnaldrende synes det egentlig var litt trist «Å være brennende unge mennesker når historien var slutt.»

Det er mulig Marthinsen sov seg gjennom månedene og årene efter Murens fall. For yngre lesere: Berlinmuren ble reist i august 1961, da den kalde krigen var på sitt kjøligste, og stod frem til den ble åpnet ved en «arbeidsulykke» 9. november 1989.

Berlinmuren. Foto: Noppasin Wongchum / Shutterstock.com

Vi som innså at historien ikke tar slutt

Jeg er 14 år eldre enn Marianne Marthinsen. Jeg var nesten 24 år da Muren falt, og hadde allerede vært politisk engasjert i noen år. Med øynene åpne så jeg at Murens fall ikke betød at det liberale demokratiet hadde vunnet. Tvert imot. Truslene var der. Fem måneder før Murens fall hadde lederne i verdens største diktatur latt ungdom i uniform ta livet av ungdom uten uniform. Den himmelske freds plass ble omgjort til et jordisk helvete av massedrap på både mennesker og håp. Like sterkt som mange håpet at Murens fall skulle bety slutten på diktatur oppstod det få år tidligere et håp om at en ny generasjon ledere i Sovjetunionen skulle bety en mer demokratisk utvikling. Allerede i januar 1990 forsøkte Gorbatsjovs militære å knuse Litauens frigjøringskamp ved TV-tårnet i Vilnius. I august 1991 forsøkte kommunistiske hardlinere å stanse den demokratiske utviklingen ved å ta Gorbatsjov til fange. De mislyktes spektakulært, og Sovjetunionen ble oppløst. Høsten 1993 var det forsøk på nok et statskupp i Russland, denne gangen mot president Boris Jeltsin. Også det feilet. Det var først da Jeltsin utnevnte KGB-offiseren Vladimir Putin til sin efterfølger rett før 1999 ebbet ut at Russland forlot den vanskelige veien mot demokrati. Før vi kom så langt ble diktaturet Kuwait invadert av diktaturet Irak i 1990. Så løste Jugoslavia seg opp, noe som resulterte i kriger på Balkan gjennom hele 1990-tallet. De som kunne noe om opptakten til første verdenskrig hadde grunn til å frykte utviklingen. I 1994 foregikk det et folkemord over flere måneder i Rwanda i Afrika, uten at noen brydde seg nok til å gjøre noe. I 1995 kom folkemordspøkelset til Bosnia i Europa. Det er nok av eksempler fra årene efter Murens fall på at demokrati og menneskerettigheter ikke er fasit for verden.

På den hjemlige scene gikk det bare fire år efter Murens fall før Norge var rammet av økonomisk krise og massearbeidsledighet. Samtidig ble det største forpliktende demokratiske samarbeidet i verdenshistorien fremstilt som udemokratisk. Da 52,2% av befolkningen sa nei til at Norge skulle delta i dette samarbeidet ble det fremstilt som folkets seier over eliten. Norge må ha verdens største elite i forhold til folketallet.

Demokratiet er ikke for dem som forventer raske og enkle løsninger. Det er tidkrevende og komplisert. Det er mange som skal ha et ord med i laget. Velferdssamfunnet er utviklet over en periode på mer enn hundre år (tro det eller ei, det startet ikke i 1945). Våre folkevalgte er klar over at velferdsordninger ikke kan være støpt i jern. De må forandres når forutsetningene endrer seg. Våre folkevalgte oppdaget at pensjonssystemet i Norge ikke ville være økonomisk bærekraftig over tid, og laget pensjonsreformen. Samtidig ble det utarbeidet en mekanisme for å beskytte økonomien mot ukontrollert bruk av inntekter fra oljen. Disse inntektene skulle også komme fremtidige generasjoner til gode. Slike utfordringer er det folkevalgte må bale med mens du og jeg lever våre liv. De forsøker å forklare det for oss, slik at du og jeg kan velge de vi har størst tillit til og mener har de beste løsningene, slik at de kan gjøre nødvendige endringer i den samfunnsmodellen et stort flertall forhåpentligvis ønsker å bevare.

Aslak Nore beskriver dette i sin roman Havets kirkegård: ”Det handlet ikke lenger om å bygge, men om å forvalte.»

Marthinsens generasjon har innsett alvoret; utryggheten som omgir oss

Marianne Marthinsen er ingen hvem som helst. Hun er 42 år, har vært stortingsrepresentant i flere perioder, har utgitt bøker og var i en periode Aps finanspolitiske talsperson. Er det noen som har hatt tilgang på informasjon må det være henne.

Det mange oppfatter som kjernen i hennes kronikk er følgende setning: «Vi har ramlet ut i et alvor vi ikke var forberedt på.» Og videre: «Samtaler med andre bekrefter følelsen av en ny type grunnleggende usikkerhet. En usikkerhet som jeg nå forstår at nær sagt samtlige mennesker gjennom historien har levd med, men som store deler av min generasjon, i alle fall i dette verdenshjørnet, har vært fullstendig forskånet for.»

I over 20 år har vi levet med terrorangrep av både religiøse fundamentalister med en totalitær ideologi, og her hjemme nasjonalister og rasister med med et like totalitært samfunnssyn. Parallelt med at land i Europa skulle bygge demokratiet opplevet vi også krig og etnisk rensning i vår egen verdensdel, og stadige tilbakeslag for demokrati i andre deler av verden. Kina er verdens største diktatur, og ledelsen i Beijing har ikke nå bare militære og menneskelige muskler, men også økonomiske ressurser til å spre sin innflydelse og til å motarbeide spredning av den liberale demokratiske samfunnsmodellen i både Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Når man ser på utviklingen i Europa fra 1989 og frem til i dag kan man ikke engang hvis man kun ser på Europa la være å oppdage at det skjer utvikling i motsatte retninger – samtidig. Både på 1930-tallet og på 1970-tallet var det populært å rakke ned på demokratiet og demokratiske institusjoner, og omfavne sterke menn og totalitære ideologier. Igjen ser det ut til at slike ideer appellerer til folk. Nasjonalisme, fremmedfiendtlighet og populisme vokser i Europa. Med idealer om at handel og kontakt fremmer frihet, fred og demokrati har demokratiene i vår del av verden gjort seg avhengig av autoritære regimer som Russland og diktaturer i Midt-Østen for å levere energi. Forsøk på å redusere avhengigheten og bedre miljøet gjennom å bygge nye energikilder og effektivisere energibruken møtes med kraftig motstand fra folk flest. Det finnes en pris som er høyere å betale enn prisen på bensin og strøm. Det er prisen på vår egen frihet. Hva er folk villige til å betale for å beholde friheten?

Det er mulig at folk i Norge og Europa tror at man kan fortsette å leve sine liv uavhengig av hva som skjer rundt oss. Fortsette å leve på kreditt, forbruke mer og mer, og regne med at demokratiet, miljøet og våre egne liv ikke trues av noe som helst. Den reelle trusselen befinner seg ikke i Moskva, Beijing, Pyongyang eller Riyadh. Den reelle trusselen er likegyldigheten vi møter vår samtid med.

Det er kun når samtiden forteller oss at vi ikke kan fortsette som om ingenting skjer, at folk legger vekk sin likegyldighet. Engasjementet er stort for at krigen i Ukraina ikke skal føre til at vi må vurdere våre reisemønstre, våre vaner og vårt forbruk. Nettopp når virkeligheten slår inn over oss er engasjementet stort for at vi ikke skal måtte forholde oss til den virkeligheten.

Fra arkivet