Kommentar

Politisk formynderi, ikke frie markeder, skaper økonomiske sjokk

Et av de triksene som politiske formyndere tar i bruk er å insistere på at uansett hva slags feilslått økonomisk politikk man har ført, så er det et «bevis» på at markedsøkonomien har feilet. Enda en gang bruker Joseph E. Stiglitz det gamle møllspiste trikset. Hvilket som helst av disse antatte «markedssviktene» som Stiglitz nevner, nevner han under paraplybegrepet «nyliberalisme».

Nyliberalisme har blitt et av de mest elastiske begrepene i det politiske formynderleksikonet. Det rommer hva det skulle være av det formynderne misliker, eller effektene av hvilken som helst intervensjonistisk velferdsstatpolitikk som endte dårlig sett fra hans eget synspunkt, men som han ikke vil innrømme at har kommet som et resultat av deler av hans egen politiske agenda. Det å alltid kunne slippe å si at du beklager for dine egne sosiale ingeniørfeil, er helt sentralt i hans måte å tenke på.

I en artikkel hos Project Syndicate, så etterspurte Stiglitz «Sjokkterapi for nyliberale.» (5. april 2022)
Han insisterer at i de siste tiårene, så har Amerika, og så absolutt hele verden for øvrig, blitt fanget av den fascinerende tanken om at frie markeder fungerer. Og enda verre, at frimarkedsideologien har veiledet og ført USAs økonomiske politikk fra Ronald Reagan frem til i dag.

Dette kommer nok som en overaskelse for alle de som har gjennomlevd Bill Clintons og Barack Obamas administrasjoner og oppfattet Obama som temmelig venstreorientert i sin agenda. Hjørnesteinen i hans verk var jo The (un)Affordable Care Act og dens mange falske løfter. Heller ikke de to Bush administrasjonene, eller Donald Trumps administrasjon oppfattet de vel som administrasjoner med noen særlig synlig frimarkedsagenda…

Stiglitz hevder at nyliberalismen har forårsaket alle krisene som nylig har rammet oss

Stiglitz peker i all hovedsak på finanskrisen i 2008-2009, de siste to årene med koronavirus, og nå krigen i Ukraina. Alle som eksempler på at markedsbasert nyliberalisme feiler i å styre unna ustabilitet og å gjenopprette og opprettholde økonomisk balanse. I Stiglitz versjon av det 21. århundres historie, ville du aldri fått vite at Federal Reserve (red.anm.: Sentralbanken) kunstig hadde manipulert styringsrenta ned til nesten null, og, når du justerer for inflasjon, reelt sett var i den negative skalaen mesteparten av tiden den gangen. Dette ble gjort mulig med en nær 50 prosent økning i pengemengden (M-2) gjennom dette halve tiåret.

På toppen av dette hadde myndighetene bidratt sterkt til et overopphetet boligmarked.
To føderale byråer, Fannie Mae (The Federal National Mortgage Association) og Freddie Mac (The Federal Home Loan Mortgage Corporation), hadde garantert og kjøpt opp enorme andeler av huslånmarkedet. Fannie Mae og Freddie Mac hadde fortalt boliglångivere i privat sektor at de kunne låne ut uten hensyn til konsekvenser, ettersom disse byråene ville bære mesteparten eller til og med hele risikoen om låntakerne ikke klarte å betjene lånene sine, eller om det skulle komme dårligere tider. Fannie Mae og Freddie Mac endte opp med å «dekke» omtrent halvparten av alle utestående boliglån i USA.

Finans og boligkrisen i 2008-2009 ble skapt i Washington, D.C. Ustabiliteten og de avdekte ubalansene i finans og boligmarkedene hadde fingeravtrykkene til Federal Reserve System og føderale byråer som sørget for å skape den «moralske risikoen» som kom som en følge av usikrede boliglån som ikke var bærekraftige da boblen sprakk (red.amn. Moralsk risiko, er et et begrep som i denne sammenhengen beskriver at noen ikke trenger å bry seg om risikoen, fordi de selv ikke må ta konsekvensene om det går galt. Staten lovet jo å bruke skattebetalernes penger om det gikk galt. Og galt gikk det. Selv skattebetalerne i Norge (Terra-kommunene) måtte betale enorme mengder amerikansk gjeld (1,4 milliarder kroner), fordi de investerte i finansielle produkter de ikke forstod risikoen av å kjøpe, og dermed gjorde de ikke de undersøkelsene dette krever på forhånd. De vet ikke hva de driver med, og når ting går galt så roper de på flere reguleringer. Det er jo ikke de som taper sine egne private penger, så norske byråkrater ble også rammet av den moralske risikoen som den amerikanske staten skapte).

Et fritt marked hadde ikke noe å gjøre med det, fordi disse markedene (og som fremdeles eksisterer) er gisselene til myndighetenes kontroll og manipulasjon. (Se min artikkel: Ten Years On: Recession, Recovery and the Regulatory State)

Krisen knyttet til koronaviruset var skapt av myndighetenes restriktive planlegging

Når det kommer til Covid-19 katastrofen som startet i 2020, refererer Stiglitz til «USAs økonomiske mangel på motstandsdyktighet. Amerika, en supermakt, kunne ikke engang produsere enkle produkter slik som masker og annet verneutstyr, eller mer sofistikerte ting som tester og ventilatorer.» Jeg frykter at Stiglitz er i ferd med å lide av et korttids hukommelsestap, i alle fall når det kommer til økonomisk politikk. Det er bare to år siden føderale og statlige myndigheter bestemte seg for å følge den kinesiske totalitære modellen som bestod av omfattende nedstengninger og nedleggelser i forsøket på å stoppe spredningen av viruset.

Dette førte til en bråstopp i produksjonen og sysselsettingen i mange deler av den amerikanske økonomien. Det var et perverst system av myndighetenes sentralplanlegging designet for å å få det internasjonale samfunnet til å stoppe helt opp, for å sikre at ingen kom nærmere enn en meter nær et annet menneske.

Videre var det Sentre for sykdomskontroll og -forebygging (CDC) og Mat og Medisin administrasjonen (FDA) som sørget for å utsette og hindre entreprenørers innovative respons på den medisinske krisen. Disse offentlige etatene forbød private virksomheter å markedsføre improviserte, men ikke mindre effektive, erstatninger for mer standard ventilatorutstyr, ansiktsmasker, hånddesinfeksjonsmidler og testsett.

Uansett hvor alvorlig mangelen var på medisiner og medisinsk utstyr, kunne ingen ting leveres uten de svært langsomme og saktegående tillatelsene til de restriktive og regulatoriske portvaktene. Flere liv ble satt i fare eller tapt, medisinske behov ble ikke tilfredsstilt over lengre tid, og menneskelig lidelse og angst økte som et direkte resultat av at motstandsdyktige og robuste konkurransemessige markedsreaksjoner på koronakrisen møtte de ugjennomtrengelige og lukkede dørene til det amerikanske regulatoriske byråkratiet i mange måneder i 2020. (Se artiklene mine, «Å drepe markeder er den verst mulige planen» og «Å la folk være i fred er den beste måten å slå koronaviruset» og «Erobringen av Amerika av det kommunistiske Kina».)

Krig og statlige sanksjoner skaper nye forstyrrelser

I disse dager, i kjølevannet av den russisk-ukrainske krigen, så forsøker Stiglitz å plassere skylden for de økende prisene og den voksende og potensielle mangelen på essensielle matvarer og energiforsyninger på svakhetene/feilene til det han kaller markedsliberalismen.

Europeiske myndigheter, ikke et konkurransedyktig olje- og gassmarked, knyttet sine økonomier til russiske energileverandører gjennom politisk drevne rørledningsavtaler. Det var Biden-administrasjonen som tidlig stengte Keystone-rørledningen og har begrenset ytterligere boring på statlig eiendom rundt omkring i landet.

Det var Joe Biden som mobbet og truet bilindustrien og relaterte industrier med å gå over til mindre kostnadseffektive transportmidler, som har skapt problemer for passasjerbil- og lastebiltransportindustrien. De mye omtalte ødelagte forsyningskjedene rundt om i verden ble avbrutt på grunn av de statlige forbudene som startet for to år siden. Ikke Det Frie Markedet (red.amn. markedsliberalismen).

Myndighetene har bestemt seg for å innføre strengere sanksjoner mot Putins Russland som straff for invasjonen av Ukraina. Uansett hva som er begrunnelsen eller fordelene ved en slik sanksjonspolitikk, tyder historien på at slike sanksjoner mislykkes i å oppnå målene sine oftere enn de lykkes. Samtidig kommer deres virkninger uunngåelig tilbake som en bumerang til landene som gjennomførte dem. Handel er jo gjensidig lønnsomt for alle partene som deltar i handelen. En beslutning om ikke å kjøpe fra eller selge til et sanksjonert land må påvirke alle de i sanksjonsnasjonene som tidligere handlet med den «straffede» parten.

Alle de prisøkningene som kommer som et resultat av nåværende eller forventede manglende forsyningene (som ble forårsaket av den militære konflikten og handelssanksjonene), vil komme til å bli forsterket av de kommende prisøkningene (som kommer som en direkte følge av årene med de kvantitative lettelsene etter 2008-2009, som ble fremskyndet enda mer av sentralbankene under Covid-19-krisen). Absolutt ingenting av dette kan man beskrive med begreper som «nyliberalisme», «markedsliberalisme», «laisses faire», eller «frie markeder/det frie markedet».

Kun frie markeder, ikke myndighetene, kan planlegge og tilpasse seg fremtiden

Årsaken til at vi lider, har ingen ting med en krise skapt av «kapitalismen», frie markeder, eller «nyliberalisme». Vi står ovenfor konsekvensene av den intervenerende reguleringsstaten.

Vi får smake på konsekvensene av den typen økonomisk politikk som blir fremmet av personer som Joseph Stiglitz, når politikken faktisk blir gjennomført. Og i kjølevannet av de forferdelige konsekvensene som disse politiske avgjørelsene fører med seg, hva er det egentlig Stiglitz da etterspør? Jo, han etterspør mer politisk overformynderi!

Han sier at vi trenger «industripolitikk og reguleringer» for å bevege «økonomien i riktig retning», siden det kun er myndighetene som kan innta det forutseende og langsiktige perspektivet som det er behov for, og som private bedrifter aldri gir noen oppmerksomhet av betydelig. Man lurer på om Stiglitz noen gang har lagt merke til at private virksomheter foretar investeringer for flere millioner dollar i forskning og utvikling, i anlegg og utstyr, i opplæring og vedlikehold av dyktige arbeidsstyrker og i å bygge opp merkevareomdømme. Alt dette gir bare forventet avkastning for å tjene tilbake utgiftene, for deretter, forhåpentligvis, tjene penger over lengre sikt i fremtiden. Entreprenører og private virksomheter må planlegge for og fokusere på fremtiden, når de i dag veileder og former sine bedrifter.

På den annen side, hva er egentlig tidshorisonten til politikere som foreslår og gjennomfører regjeringens politikk? Deres visjon strekker seg ikke lenger enn til neste valgsyklus, når de håper å bli valgt eller gjenvalgt. I det øyeblikket et valg er over, fokuserer vinnerne og fremtidige utfordrere allerede på neste runde, og de kampanjebidragene og stemmene de trenger når velgerne igjen går til valgurnene og avgir sin stemme. Hvis de sløser bort andres penger gjennom skatter og omfordelinger eller implementerer reguleringer som øker kostnadene ved å drive forretning og hindrer innovasjoner og forbrukertilfredsstillende produktforbedringer, bærer de personlig ingen av de negative konsekvensene av de politiske beslutningene de påtvinger andre. De er avhengige av kortsiktige (økonomiske og politiske) løsninger for å vinne og beholde politiske posisjoner’ (Se artikkelen min, «The Bad Economics of Short-Run Policies«.)

Stiglitz avslutter artikkelen sin ved å skrive at han håper det amerikanske samfunnet lærer «leksjonene fra dette århundrets store sjokk». I dette har han rett. Men leksjonenes lærdom er at det er den typen statlig økonomisk politikk som Joseph Stiglitz forfekter som har vært årsaken til de økonomiske ubalansene, forvrengningene og forstyrrelsene igjennom disse første tiårene av det 21. århundre. De ville ikke ha skjedd, eller eventuelle nødvendige justeringer ville vært lettere og smidigere tilpasset, hvis bare ekte frimarkeds-, klassisk-liberal politikk hadde blitt fulgt i stedet.

Teksten er oversatt av Lars Jøran Nordberg.


This post was written by: Richard M. Ebeling

Dr. Richard M. Ebeling is the BB&T Distinguished Professor of Ethics and Free Enterprise Leadership at The Citadel. He was formerly professor of Economics at Northwood University, president of The Foundation for Economic Education (2003–2008), was the Ludwig von Mises Professor of Economics at Hillsdale College (1988–2003) in Hillsdale, Michigan, and served as vice president of academic affairs for The Future of Freedom Foundation (1989–2003).


Fra arkivet