Magasin

Den lille forskjellen

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1997.


David Kelley: Unrugged Individualism: The Selfish Basis of Benevolence. Poughkeepsie, N.Y., Institute for Objectivist Studies, 65 s., $9.95.

Medmenneskelighet (1) er den dyd som får oss til å ta hensyn til andres sårbarhet og verdier for deres egen skyld, ikke bare vår egen. Som med de fleste dyder, er ikke praktiseringen av medmenneskelighet lett. For tilhengerne av romanforfatteren og filosofen Ayn Rand, synes det som om medmenneskelighet ikke er mulig i det hele tatt. Randianerne er beryktet for å berømme egoismen, ja til og med opphøye den til en dyd. De omtaler altruisme med samme kjærlighet som en viss eks-president reserverte for brokkoli (2). Ayn Rand selv uttalte seg knapt nok positivt om medmenneskelighet. Begrepet synes å være ikke-eksisterende i Rands verden.

Dette var ihvertfall tilfelle inntil utgivelsen av Unrugged Individualism. David Kelley, som kan sies å være den mest talentfulle tolker og utvikler av Rands filosofi – objektivismen, argumenterer overbevisende for at en verden uten medmenneskelighet ville være et ekkelt og brutalt sted å leve. Mindre overbevisende er hans forsøk på å løse den randianske sirkelens kvadratur ved å hevde at det er samsvar mellom objektivismens egoisme og å utføre ikke gjengjeldte vennlige handlinger, og en generøsitet som ikke straks gir svar på spørsmålet: «Hva får jeg igjen for det?» Som med Dr. Johnsons hund som gikk på bakbena, er ikke underet hvor godt den utfører kunststykket, men at den gjør det i det hele tatt. Kan Kelleys hund innta vertikalen?

Gjensidig nytte

Ved første ettersyn ser det ikke slik ut. Egoisme er den doktrine at en alltid skal handle for å fremme sin egeninteresse. Det betyr ikke at man skal løpe rundt og ødelegge andres liv. Å oppføre seg som en aggressiv ulv er ikke en strategi som med sannsynlighet leder til fremme av egne interesser. (Vel, det kunne vel hende, dersom en hadde valgt seg en karriere som raner på T-banen eller som politiker, men det er et tema for en annen artikkel). Snarere er det slik at det meste av det som får menneskets liv til å gå bedre, krever samarbeid med andre, og dette samarbeidet er lettest å oppnå dersom en selv er en pålitelig samarbeidspartner. Dersom vi ser bort fra eremitter, kommer vi overens ved hele tiden å bytte quid pro quo, slik at alle partner har nytte av samhandlingen.

Dette er utgangspunktet for en grunnkurs i sosialøkonomi, og jeg har ingen problemer med å slutte meg til. Imidlertid har dette ingenting med medmenneskelighet å gjøre. En økonomisk aktør er bare indirekte opptatt av interessene til de andre partnerne i handelen. Nytten av den vare eller tjeneste som gis til dem, er bare relevant i den forstand at den får motparten til å gi deg noe som du verdsetter høyere. Jo mindre man gir fra seg (eller jo mer man mottar), jo bedre. Å få mest mulig i bytte for minst mulig er selve essensen i økonomisk rasjonalitet. Medmenneskelighet innebærer imidlertid at man gir fra seg mer enn man må. Dersom jeg må gjøre noe for å overleve eller for å fremme min egen velferd, er det misbruk av språket å kalle dette en medmenneskelig handling , selv om det fremmer andres velferd. Bare dersom man frivillig aksepterer mindre, for at noen andre skal kunne få mer, kommer medmenneskelighet inn i bildet. Objektivismens forakt for altruisme synes å utelukke slike handlinger.

Kelley er uenig i dette. Han hevder at medmenneskelighet er:

«a commitment to achieving the values derivable from life with other people in society, by treating them as potential trading partners, recognizing their humanity, independence, and individuality, and the harmony between their interests and ours.»

Handel, i motsetning til svindel eller bruk av rå makt, legger for dagen respekt for andre. De andre er i likhet med en selv bærere av rettigheter som ikke må krenkes.

Kelley har helt rett i at å søke frivillige avtaler med andre, fremfor å kjøre over deres person og eiendom, er en dyd. Men å kalle dette «medmenneskelighet» er en grov feilkarakteristikk. Adam Smith så dette klart. I den kanskje mest siterte passasje i The Wealth of Nations observerer han at «it is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest.» Når egeninteressen fremmes på en måte som ikke krenker andres rettigheter, uttrykkes rettferdighet, ikke medmenneskelighet.

Generøsitet

Kelley er mer presis når han observerer at vi alle gjør det bedre i et samfunn der folk fra tid til annen utviser ikke-gjengjeldt generøsitet overfor andre. Sett at bilen din bryter sammen på en bygdevei. En eller annen med mobiltelefon kjører forbi. Det ville gjøre dagen din betydelig bedre dersom han ville stoppe et øyeblikk, sjekke hva som er galt og ringe etter assistanse. Det ville koste ham litt tid og noen få kroner i telefonutgifter. Kanskje regner han med at dersom han stopper for å hjelpe deg, vil du kanskje møte ham i motsatt situasjon en gang, og vil tilby din hjelp. Det ville sannelig være mer en tilstrekkelig kompensasjon.

Sannsynligheten for at en slik situasjon skulle oppstå er imidlertid mikroskopisk. Det er masse veier der ute, og mange biler. Det synes derfor som om en rasjonell aktør med egeninteresse som fremste verdi, ikke ville stoppe for å tilby hjelp. Likevel ville både han og du og alle andre tjene på en kultur der slike små gode handlinger var vanlig, dvs. på å leve i et samfunn der de fleste er i det minste litt medmenneskelige. Skulle altså den egoistiske bilistene stoppe for å hjelpe?

Kelley svarer ja. Ved å hjelpe, yter bilisten den samme generøsitet overfor andre som han ville ønske å møte dersom han selv var i en lignende situasjon. Jeg er enig i Kelleys moralske vurdering. Å tilby verdifull hjelp til andre til minimal kostnad for en selv, er ikke begrunnet med en streng respekt for rettigheter og plikter, men er likevel en moralsk vurdering. Min uenighet med Kelley er hans påstand om at hans konklusjon følger av egoistiske premisser.

Fangens dilemma

Eksemplet ovenfor er at av mange varianter av et mønster for samhandling som spillteoretikere har kalt for Fangens Dilemma. Kort oppsummert er dette en situasjon der hver enkelt part ville fremme sin egeninteresse best ved ikke å samarbeide, dersom ikke alle andre også samarbeidet. Det beste resultatet for alle parter ville imidlertid oppstå dersom alle samarbeidet. I vårt eksempel ville dette innebære at egoisten ville bli glad dersom en annen stoppet for å hjelpe henne når bilen brøt sammen, men dersom hun er rasjonell, ville hun ikke stoppe for andre.

Kelley innvender at dette er å være gratispassasjer. Det er riktig nok, men problemet er å finne en prinsipiell grunn til at egoistiske individer skulle si nei til enhver mulighet som byr seg til å være gratispassasjer. Kelley svarer at:

«Someone who would accept help in an emergency but would not provide it to others is acting on the premise of seeking something for nothing. He is seeking a benefit without the effort of producing that benefit; he wants to obtain an end without pursuing the necessary means.»

Dette er feilaktig. For det første tilsløres hva som menes med «fordel». Enten vises det til denne personen som stopper når jeg trenger det, eller til den generelle sosiale praksisen med ukompensert hjelp. Men det er bare det første som direkte tjener meg. Hvor vanlig slik assistanse forøvrig måtte være, er helt uviktig for et konsistent egoistisk individ.

For det andre er ikke min egen samarbeidende aktivitet i noe tilfelle et middel til å nå det ønskede målet. I det første tilfelle er bilistens valg mellom å stoppe eller ikke stoppe helt uavhengig av hva jeg selv ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. I det andre tilfellet er det omtrent like stor sannsynlighet for at min egen handling vil påvirke hvor utbredt generøsitet er i samfunnet, som at min stemme vil avgjøre et presidentvalg. Spillteoretikerne hadde rett hele tiden. I Fangens Dilemma vil den egoistiske deltakeren hoppe av.

Videre er prinsippet om å ikke akseptere noe for ingenting tvilsomt utfra en egoistisk filosofi. Dersom noe av verdi faller i hendene på en, bør en egoist la være å beholde det? Dersom en partner i en handel er en dårlig handelsmann og tilbyr seg å selge noe til halvparten av den prisen egoisten er villig til å betale, bør hun insistere på å betale mer? Jeg tror ikke det, men så er jeg da heller ikke noen egoist. Det vil si – jeg setter ikke likhetsegn mellom rasjonalitet og egoisme, og jeg betegner ikke viljen til å gjøre små ofre for andres skyld som det patologiske syndromet objektivister kjenner som altruisme.

Redskaper eller mål

Kelley har en pil igjen i sitt kogger. Han understreker at man ikke bør behandle faktiske og potensielle handelspartnere på samme måte som en spillemaskin, som man putter penger på og henter ut gevinster fra. Å stjele fra begge typer er galt, men i sitt forhold til personer bør man i tillegg være høflig og imøtekommende. Dette er fordi andre personer ikke bare er redskaper som brukes for å fremme egne prosjekter, men snarere vesener med egne mål, som de kan være like helhjertet viet til som du er til dine. Personer, i motsetning til ting, fordrer en behandling som understreker deres status som rasjonelle agenter. Det er gjennom å oppføre oss og snakke slik at vi uttrykker respekt og omtanke, at vi erkjenner den verdighet som kommer andre rettmessig til del.

Kelleys redegjørelse høres riktig ut, men er noe på siden. Igjen har han skjelnet en autentisk dyd, uten å kunne identifisere den riktig. Å være oppmerksom i forhold til høflighetsformer er ikke medmenneskelighet, men snarere gode manérer. Det er ingen tvil om at gode manérer er en dyd, og ingen overflødig affektasjon hos folk med alt for mye tid tilgjengelig. Uhøflighet blir ikke bedre at man er strengt opptatt av bunnlinjen. Elskverdighet teller, selv når pengene strømmer inn, ja kanskje spesielt da, på grunn av den følsomhet som ofte ledsager større økonomiske transaksjoner.

Fotnoter

1) Benevolence er her gjennomgående oversatt med medmenneskelighet. Ordboken foreslår videre vennlighet, velvilje, menneskekjærlighet etc. (o.a.)

2) George Bush ertet på seg amerikanske bønder ved å uttale at han hatet denne grønnsaken (o.a.).

Gjengitt med tillatelse fra april-utgaven av Reason Magazine. Reason, 3415 Sepulveda Blvd., Suite 400, Los Angeles, CA 90034. ©Reason. Oversatt av Jan Arild Snoen. Loren E. Lomasky er professor i filosofi ved Bowling Green State University.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1997.

Fra arkivet