Magasin

Vær ikke redd for handelsbalansen!

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.


Moderne sosialøkonomis forkjærlighet for statistisk forskning får frihandel til å se veldig komplisert og forvirrende ut. Det er forbløffende liten interesse for de sannheter (komparative fortrinn) som først ble identifisert av Ricardo. Mytene som skyggelegger spørsmålene rundt internasjonal handel opprettholdes hovedsaklig av misforståelser rundt betalingsbalansen. Denne artikkelen akter å vise at for det første er frihandel alltid den beste politikk en regjering kan føre, og for det andre at betalingsbalansen ikke engang burde måles.

Handel er fordelaktig

Akkurat som handel innenfor et lands grenser, tjener internasjonal handel begge parter. I all handel forventer både selger og kjøper å tjene. I handel er det ingen vinnere og taper.

Mennesker som ble hindret i å handle ville ha en veldig lav levestandard, siden de måtte være selvforsynt på alle måter. De ville ikke kunne spesialisere seg og kjøpe andres produkter, men måtte selv produsere alt de ønsket seg. Internasjonal handel forlenger arbeidsdelingen over landegrenser, og fører dermed til enda større spesialisering.

Internasjonal arbeidsdeling

Det er ingen forskjeller i begrunnelse for en nasjonal og en internasjonal arbeidsdeling, men folk blir forvirret av alt vrøvlet som omgir betalingsbalansetallene. Hvordan kan vi ellers forklare at det er akseptabelt for politikere å snakke som om selvberging for den nasjonale økonomien skulle være ønskelig? De ville helt presist ble oppfattet som sinnsforvirrede dersom de mente at London ville tjene på å dyrke sin egen mat, eller at en landsby skulle lage sitt eget elektriske utstyr. Det er åpenbart ikke ønskelig at et individ skal lage alt han trenger selv. Av samme grunn er selvberging uønsket for en by, en landsdel eller en nasjon.

Loven om komparative fortrinn

Denne loven viser hvorfor internasjonal arbeidsdeling er til fordel for alle. Den sier at alle land kan øke sin velferd ved å spesialisere seg på å produsere på de områder der de er mest effektive – der de har et komparativt fortrinn. De mest effektive områdene er der et lands produktivitet sammenlignet med andre områder er høyest. Dette blir ofte misforstått som de områder der et land er mer effektive enn alle andre. Hvis det var tilfelle, ville enkelte land sannsynligvis ikke ha noe fortrinn på et eneste område. I virkeligheten har alle land komparative fortrinn på enkelte områder, siden de er mer effektive på ett område enn på et annet. La oss tenke oss at det bare finnes to land og bare to produkter. Det ene landet er halvparten så produktive på det ene produktet, men bare en fjerdedel så produktiv på det andre. Dets komparative fortrinn ville ligge i å produsere det produktet der det har halvparten av det andre landets produktivitet. Loven om komparative fortrinn betyr at selv et land som var minst effektivt til å produsere alt ville tjene på frihandel. Det skjer fordi det ineffektive landet kan spesialisere seg på det som det er ganske dårlig til å produsere, istedenfor å måte lage det som det er virkelig dårlig til å produsere.

Poenget kan kanskje bli klarere dersom vi tenker oss en ufaglært arbeider. Det er opplagt at han tjener på å selge sine tjenester i et konkurransepreget marked, fordi han da kan konsentrere seg om ufaglært arbeid. Det er mer effektivt for ham å betale for varer produsert av faglærte arbeidere fremfor å erverve seg all den fagkunnskap som er nødvendig for å produsere varene selv. En hjernekirurg ville trolig ha et komparativt fortrinn i hjernekirurgi, selv om han var verdens beste pizzabaker. Å være dobbelt så bra som de fleste til å lage pizza ville være ingenting sammenlignet med hans overlegenhet i forhold til de fleste innen hjernekirurgi. Siden hans tid er knapp, tjener hjernekirurgen på å handle med andre: Det er bedre for ham å spesialisere seg på hjernekirurgi og få noen andre til å lage pizza.

Konkurransens natur

Hver produksjonsfaktor (produktive ressurs) må nødvendigvis ha et komparativt fortrinn. Arbeidskraft, kapital, land osv. kan ikke sies å mangle konkurranseevne, siden de alltid, pr. definisjon, vil ha en verdi. Det kan imidlertid være tilfelle at prisen må endres for å allokere en produksjonsfaktor på beste måte. Det er viktig å understreke at bare firmaer, som representerer en bestemt allokering av produksjonsfaktorer, kan sies å være konkurranseudyktige. Det er alltid mulighet for å selve produksjonsfaktorene kan være konkurransedyktige. Når vi snakker om et lite konkurransedyktig firma snakker vi derfor om et firma der produksjonsfaktorene blir dårlig utnyttet, dvs. der de ikke har noe komparativt fortrinn. Disse produksjonsfaktorene kan flyttes til en aktivitet som er konkurransedyktig.

Prisenes rolle

Priser er den mekanismen som kan hjelpe mennesker og land til å finne ut hvor deres komparative fortrinn til enhver tid ligger. Lønnstilbud og profitt-muligheter forteller individer og firmaer hvor nyttig det vil være for dem å bruke sine ressurser i ulike virksomheter. Handelsbarrierer fører til en kunstig økning i lønninger og profitt på noen områder, og reduserer den på andre. Dermed trekkes produktive ressurser inn i virksomhet der de egentlig ikke har noe komparativt fortrinn. Dette reduserer økonomiens produktivitet, og dermed velferden til dem som tilhører den.

Å forstå prismekanismens rolle gjøres litt vanskeligere fordi flere valutaer finnes. Dersom kursen får flyte, vil imidlertid prismekanismen fungere slik vi har beskrevet ovenfor. Dersom produktet A ikke lenger er konkurransedyktig fordi det komparative fortrinnet har gått tapt, så vil utenlandske firmaer selge mer av dette produktet og skaffe seg flere britiske pund. Disse firmaene vil så forsøke å selge sine pund, noe som vil få prisen på pund til å falle (alt annet likt). Prisen på pund vil falle til et nivå som gjør at andre britiske produkter har vunnet nok konkurranse-dyktighet til å kompensere for nedgangen i produktet A.

Økonomiens lover

Noen mennesker er opphengt i forstillingen om «den nasjonale økonomien», og behandler dette som den enheten som økonomiske lover gjelder for. Økonomiens lover er tvert imot universelle. Den eneste måten vi kan snakke om en «nasjonal» økonomi på er i den betydningen at alle individer i et bestemt geografisk område er underkastet samme regjering.

Dersom mennesker i et bestemt område virkelig ville tjene på å bli hindret i å kjøpe varer fra andre områder, hvorfor er det ikke slik det sørlige England innfører toll på varer fra Nord-England. Hvorfor ber ikke Kent om tollmurer? Hvorfor stenger ikke Dover sine grenser? Hva med en enkelt gate i Dover? En enkelt familie? Dersom proteksjonistene hadde noe poeng i det hele tatt, måtte vel slike tiltak overveies?

I virkeligheten er det en universell sannhet at handelsbarrierer bare kan skade en økonomi. De eneste bedrifter som blir bevart er de der arbeidskraft og andre ressurser kunne ha blitt utnyttet mer lønnsomt på annen måte. Handelsbarrierene hindrer den mest effektive arbeidsdeling og tvinger forbrukerne til å betale mer for dårligere kvalitet. Denne sannheten er ikke triviell. I Storbritannia betaler vi mer enn vi behøver for praktisk talt alle produkter på grunn av handelsbarrierer. Dette gjør vår levestandard mye dårligere enn den ellers ville ha vært. Vi kunne også tjene mye mer dersom vi spesialiserte oss på de produkter der vi har en komparativt fortrinn, fremfor å kaste bort ressurser på næringer som overlever bare på grunn av handelsbarrierer. Våre importrestriksjoner har også en ødeleggende virkning på individer utenfor Storbritannia, hvorav mange er langt fattigere enn oss. Når vi med makt hindre noen i den tredje verden fra å tilby sine produkter til forbrukere i Storbritannia, kan det i enkelte tilfeller være det samme som å dømme dem til døden.

Hva er betalingsbalansen

Betalingsbalansen beskriver handelsmønstre. Driftsregnskapet måler flyten av varer og tjenester, renter og stønader, mens kapitalregnskapet måler flyten av gjeld og fordringer. Betalingsbalansen balanserer alltid, fordi ethvert underskudd i driftsregnskapet må motsvares av et overskudd i kapitalregnskapet.

Ethvert individ har en betalingsbalanse, i likhet med alle som handler med andre grupper. Fordi vi har nasjonale grenser, samler vi inn data for handelsflyten over grensene. Det er ingen logisk grunn til at vi skulle måle nasjonale betalingsbalanse eller balansen til noe individ eller gruppe.

Betalingsbalansen bare beskriver handelsmønsteret. Det er galt å vurdere slike mønstre som gode eller dårlige. All handel er bra, ellers ville den ikke blitt foretatt av begge parter. Dersom en gruppe individer har kvittet seg med aktiva for å kjøpe utenlandske varer, er det ingen grunn til å tro at dette er skadelig. Hvorfor skulle de da ha gjort det?

Ethvert nivå på handelsutvekslingen kan være konsistent med høy eller lav vekst i økonomien. Handelsstrømmene i seg selv sier oss ingenting om hvorvidt økonomien er en suksess eller ikke. USA hadde underskudd på driftsregnskapet under mesteparten av forrige århundre, da det kan hevdes at de hadde den mest dynamiske økonomien verden noen gang har sett.

Ingen krise i betalingsbalansen

Dette er ikke noe annet enn et mislykkede forsøket fra regjeringens side på å gjennomføre sin politikk ved å gripe inn i valutamarkedet, f.eks. ved at den selger sine reserver av valuta for å opprettholde prisen på britiske pund. Dersom prisen på pund er høyere enn markedet kan tåle, så vil intervensjon fra sentralbanken til slutt mislykkes i å holde prisen oppe. Devaluering er ganske enkelt en justering av prisen for å bringe samsvar mellom tilbud og etterspørsel. «Krisen» er derfor ingenting annet enn regjeringens mislykkede forsøk på å lure markedet. Krisen rammer bare sentralbanken som har bestemt seg for å intervenere. Så snart den stopper med dette, blir ikke lenger reservene tømt og kursen beveger seg tilbake til markedsnivået.

Underskudd er ikke gjeld

Et stadig tilbakevendende tema er påstanden om at Storbritannias handelsunderskudd ikke lar seg opprettholde. Forstillingen er feilaktig. Underskudd på driftsregnskapet betyr altså at det er et tilsvarende overskudd i kapitalregnskapet. Underskuddene trenger ikke å bli betalt tilbake. De må ikke fjernes på et visst stadium. Dersom en gruppe mennesker ønsker å fortsette å handle med andre mennesker på samme måte, så vil mønsteret i betalingsbalansen forbli det samme.

Når briter låner penger fra utlendinger blir det registrert som en økning i underskuddet på driftsregnskapet og i overskuddet på kapitalregnskapet. Hvorfor skal vi bekymre oss over at briter låner mer fra utlendinger enn fra oss? Ethvert individ som ser negativt på opplåning kan bare la være å låne selv. Vanligvis anser vi det å oppta og gi lån som en rasjonell aktivitet som er til fordel for begge parter. Hvorfor skulle dette være noe annerledes bare fordi aktiviteten skjer på tvers av landegrensene? Som mange regjeringer har demonstrert er det ingen grunn til at opplåningen ikke kan fortsette i det uendelige, så lenge inntektene øker.

Kjøp billig

Et mye brukt argument er at innenlandske firmaer ikke kan konkurrere med billig utenlandsk arbeidskraft. Dette er helt feil. Grunnen til at arbeidskraft er billigere i andre land er at produktiviteten er lavere. Ettersom arbeiderne øker sin produktivitet kan de firmaene de jobber for komme til å utkonkurrere noen av våre bedrifter og næringer. Dersom dette skjer vil det føre til at valutakursene stiger og andre næringer i det landet vil miste konkurranseevne i forhold til våre produsenter. En tollmur mot produkter laget ved hjelp av billig arbeidskraft holder den utenlandske arbeideren i fattigdom, og hindrer innenlandske forbrukere fra å kjøpe villigere varer. Noe som er mindre tydelig men like sikkert, er at det fører til at våre arbeidere fortsetter i næringer der de ikke har noen komparative fortrinn istedenfor at de går inn i bransjer der de kunne bli satt i produktiv virksomhet.

Fri, ikke «rettferdig» handel

Tilhengerne av «rettferdig» handel krever et likt utgangspunkt, noe som illustrerer hvor lite de har skjønt av handelens natur. De tror den er et nullsumspill, snarere enn et bytte der alle tjener. De tror også at en regjering som beskytter eller subsidierer sitt næringsliv faktisk hjelper dem på et urettferdig vis. Sannheten er at handel er gjensidig fordelaktig, uansett hvor mye andre regjeringer skader sitt eget næringsliv. Hvorfor i all verden skulle vi begynne å feilallokere våre ressurser og nekte oss selv alle fordeler av spesialisering bare fordi regjeringen i et annet land har gjort det?

Import er bra

Import blir ofte sett på som skadelige for den innenlandske økonomien. I virkeligheten gir den fordeler for dem som kjøper importvarer og skader ikke økonomien i sin helhet. Import gjør det også mulig for utlendinger å kjøpe våre varer med de pund vi har brukt på å kjøpe deres varer.

Dumping er enda bedre

Dumping er et begrep som brukes av proteksjonistene til å beskrive fenomenet veldig billige importvarer. Selvsagt er slike importvarer enda bedre for forbrukerne enn importvarer som ikke anses som spesielt billige. Et mer sofistikert, men like galt argument for beskyttelse mot dumping går ut på at den som driver dumping forsøker å presse konkurrenten ut av markedet slik at han kan presse opp prisene senere. Dersom dette var strategien, kunne den lett møtes av innenlandsk industri: Kutt produksjonen under dumpingperioden, men oppretthold kapasitet til å produsere senere. Siden utlendingen selger med tap i denne perioden, er det opplagt hvem som lettest tiltrekker seg kapital. Dumping for å oppnå monopol er altså ikke mulig dersom strategien blir avslørt. Dersom ingen har skjønt at det er dette som foregår, er det ingen måte regjeringen kan bedre situasjonen på, siden den vil være like kunnskapsløs.

La døende næringer dø

Når en stor og etablert næring begynner å minste sine komparative fortrinn benytter den ofte sin politiske styrke for å oppnå beskyttelse. Dersom den lykkes vil innenlandske forbrukere nektes fordelen av den utestengte importen, og ressursene i denne næringen kan ikke tas i bruk i næringer som bedrer sine komparative fortrinn. Det vil alltid finnes slike næringer, siden en nasjons totale konkurransedyktighet ikke kan endre seg. Å redde en døende næring betyr at valutakursen holdes høyere enn den ellers ville ha vært.

Ikke skjem bort spedbarn

Et favorittargument blant proteksjonister er at nye og voksende (infant) næringer er for svake til å kunne konkurrere mot etablerte utenlandske selskaper. Dette er enda et feilaktig argument. Bedrifter som ikke går med overskudd i dag , mens om sannsynligvis kommer til å gjøre det i fremtiden, vil ikke ha problemer med å skaffe seg kapital til å bringe dem igjennom oppbyggingsfasen. De eneste som har problemer med dette er dem som investorene regner som dårlige investeringsobjekter. Dersom regjeringen hjelper slike bedrifter, innebærer det å opprettholde bedrifter som ikke anses å ha komparative fortrinn på bekostning av dem som har det.

Ikke stopp utenlandsinvesteringer

Det finnes mye fiendskap overfor innenlandske firmaer som investerer utenlands. De beskyldes ofte for å svikte den nasjonale økonomien. I virkeligheten tjener slike investeringer dem som utfører dem og skader på ingen måte samfunnsøkonomien. En økning i investeringer ute reduserer verdien på valutaen. Dette fører til at innenlandsk produserte varer blir mer konkurransedyktige helt til et punkt der økningen i investeringene utenlands tilsvarer økningen i eksporten og reduksjonen i importen. Å hindre utenlandsinvesteringer betyr at egne kapitalister får mindre avkastning på sin kapital og innenlandske produsenter blir mindre profitable enn de ellers ville være.

Tillat utenlandske investeringer

Proteksjonister er i det minste konsistente i sin motstand mot internasjonal handel av alle slag. De er ikke bare motstandere av å investere utenlands, men også av utenlandske investeringer i hjemlandet. De synes å mene at dersom vi investerer i utlandet så tjener utlendingene på det, og dersom de får investere her, så er det de som tjener på det også. Handel er tydeligvis ikke bare et nullsumspill, men det er hele tiden vi som taper på det.

Utenlandske investeringer muliggjør tvert imot foretagender som ellers ikke ville komme igang. Dette tjener forbrukerne, potensielle arbeidere i disse foretakene og den utenlandske investoren.

Ensidig frihandel

Statistikken kan ikke lastes for de feil og mistolkninger som andre bruker dem til. Når det er sagt finnes det ingen gode grunner til å måle og kategorisere handelen over en tilfeldig nasjonalstatsgrense. Bare la valutakursen flyte, stopp innblandingen fra sentralbanken og gi statistikerne sparken sammen med resten av tollvesenet. På den måten får økonomene en statistikk mindre å drive ørkesløst spill med. Hvem vet, dersom de da måtte se på fundamentale fakta igjen, og kanskje gjenoppdage fordelene med frihandel og internasjonal arbeidsdeling?

Lett forkortet og oversatt fra Economic Notes No. 51, Libertarian Alliance, 25 Chapter Chambers, Esterbrooke Street, London SW1P 4NN.

Fra arkivet