Magasin

Friedrich August Hayek 1899 – 1992

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1992.


Ved F A Hayeks bortgang 24. mars, halvannen måned før han ville ha fylt 93 år, er det satt punktum for et av dette århundredets mest fremragende intellektuelle bedrifter. Det er unødvendig å bruke store ord om Hayek. Han vil for all ettertid være identifisert med liberalismens fremmarsj i vesten i siste del av dette århundredet. Han vil også ha satt varige spor i samfunnsvitenskapene og stå som en sentral skikkelse i den intellektuelle debatt i dette århundredet.

Heller ikke er det så mye å «oppdage» ved Hayek. Selv om Routledge bare er ferdig med tre av i alt 19 planlagte bind i Hayeks samlede verk, har Hayek allerede i flere tiår vært gjenstand for akademisk drøftelse, diskusjon og kulegraving. Man kan allerede snakke om en hel Hayek-litteratur som er så omfattende at vel ingen har den fulle oversikt over den. Om ikke alt er sagt om Hayek, vil vel de viktigste sider både av hans intellektuelle utvikling, påvirkning og standpunkt være kartlagt. John Gray ved Oxford Universitet har gjennom flere bøker drøftet disse sidene ved Hayek, og selv om han selv har utviklet seg fra troende til tviler, gir hans bok Hayek on Liberty en nesten fullstendig oversikt over Hayeks idéer.

Hayeks innflytelse vil først historikere kunne si noe sikkert om når hans tid blir analysert i perspektiv. Utvilsomt har han inspirert både politikere, intellektuelle og opinion i synet på markedsøkonomi og liberalisme. Margaret Thatcher refererer direkte til Hayeks innflytelse som forklaring på Tory’enes markedsliberale politikk i 1980-årene, en politikk som etterhvert spredte seg til de fleste vestlige land. Da studentene ved den økonomiske høyskolen i Praha etter 17. november-opprøret i 1989 skulle danne en klubb for liberale, kalte de den for F A Hayeks Liberale Klubb. Sånn sett opplevde Hayek å bli både den intellektuelle kraft og det personlige symbol på den liberale bølge som har skyllet over vesten de siste 10 – 15 år.

Overfor en slik personlighet, vil altså store ord bare virke overflødig. Hayek vil ta en plass i rekken av liberale tenkere. Han vil føye seg inn i rekken sammen med John Locke, Adam Smith og John Stuart Mill, en rekke der han ikke vil ha noe i mot å dele plass, og blant intellektuelle Hayek deler mer enn sin liberale legning med.

Med så mye sagt, er det noe mer å si om Hayek? Etter mitt syn, ja. Etter mitt syn er det mye å si og mye å lære. Ingenting av dette rokker ved det som er sagt over. Det dreier seg ikke om de ytre prestasjoner som er presentert. Men det gjenstår en masse å si om mennesket Hayek, om den intellektuelle kraft han har fulgt dette århundredet med, fra den ene enden og neste til den andre. Det er en masse inspirasjon, spenning og lærdom å hente i å følge Hayeks utvikling og arbeid gjennom mer enn 70 år.

Personlig har jeg oppfattet Hayek både intellektuelt og personlig som en person som befant seg i et spenningsfelt mellom ulike tradisjoner, ulike kulturer og ulike idéer. Selv om Hayek kom til å innta klare standpunkt i nesten alle de debatter han deltok, isolerte han seg aldri fra den debatten som foregikk rundt ham. Snarere tvert imot, jeg tror det er mulig å vise at Hayek langt på vei forsøkte å finne måter å kombinere den innsikt som ulike teorier, retninger og vitenskapsgrener representerte. Han gjorde dette ikke uten å innta klare standpunkt, men samtidig som han avviste idéer, argumenterte han klart og tydelig for hvorfor han avviste dem. Jeg tror også man vil se hvis man følger Hayeks utvikling, at han har forsøkt intellektuelt å finne «konstruktive» løsninger på konflikter snarere enn å poengtere konfrontasjon, og å finne «helhetlige» løsninger snarere enn å innhente små intellektuelle seire. På den måten fremstår Hayek som en «generøs» og «visjonær» tenker. Jeg vil fremholde et tredje forhold også av personlig art, noe jeg vil kalle intellektuell nysgjerrighet. Både det man leser av Hayek, og det jeg opplevde da jeg besøkte ham i 1982, etterlater inntrykket av en nesten barnlig nysgjerrighet og interesse.

Jeg velger å se Hayek i lys av to dominerende intellektuelle tradisjoner i Europa: den tyske og den britiske. Dette er ikke entydige tradisjoner, men de angir noen retninger. Dessuten var det to tradisjoner Hayek vekselvis kom til å arbeide innenfor i ulike deler av livet. Jeg tror ikke bare han hentet impulser fra disse to tradisjonene, jeg tror han bevisst arbeidét med å finne løsninger og teorier på utfordringer han møtte innenfor begge tradisjoner. Jeg tror videre det er vanskelig å forstå Hayek uten å relatere han til den merkelige tiden han vokste opp i. Habsburg-regimets undergang og den tiden av kaos, konflikt, borgerkrig og sammenbrudd som fulgte etterpå i Østerrike, satte varige spor hos en rekke tenkere. Perioden ser nesten ut til å ha generert en slags intellektuell kraftanstrengelse. Så også hos Hayek, men heller ikke i dette bildet er han «typisk».

Fra Wien i 1920-årene kom Hayek til England i 1930-årene. Der kom han midt opp i den toneangivende britiske samfunnsdebatt som kom til å sette sitt preg på samfunnsutviklingen før og etter krigen. Etter krigen reiste Hayek til USA, slik så mange andre av Europas intellektuelle gjorde. Igjen havnet han i et intellektuelt kraftsenter, Chicago Universitet. De siste 30 år tilbrakte Hayek igjen i Europa, i Tyskland avbrut av en kort periode i Østerrike.

Jeg tror det er mulig å vise at Hayek alltid har beholdt en viss distanse til de miljøene han har opplevet. Han er ikke en typisk eller konform tenker. Jeg sitter snarere med en følelse av at han tildels har sjokkert sine samtidige ved ikke å mene det de forventet. Hayek var en typisk individualistisk tenker. Det kan gjøre det vanskelig å følge ham. Slik som han forflyttet seg gjennom årene, slik gjorde han også intellektuelt flere sprang. Også på andre måter kom livet hans til å preges av brudd. Med der er likevel en forunderlig kontinuitet i det Hayek har gjort. Spenningen mellom brudd og kontinuitet kan stå som en ramme omkring Hayek. Han levde i dette spenningfeltet, alltid på vei, alltid søkende, aldri i ro. Det er denne kvaliteten ved Hayek som mange finner forvirrende, han lar seg ikke fange inn av et skjema. Jeg finner det fascinerende, fordi jeg også ser en slags vakker helhet og konsekvens i Hayeks liv. Som dette århundredets mest fremtredende liberale tenker, ble hans liv og intellektuelle utvikling en manifestasjon av liberalismens iboende paradoks, spenningen mellom brudd og kontinuitet, mellom pluralisme og idealisme, mellom toleranse og mening, mellom visjon og virkelighet.

Hayek kom til å arbeide med ulike fagområder, han gikk fra økonomi til psykologi, politisk teori, rettsteori og generell samfunnsteori. Også her er både brudd og kontinuitet fremtredende. Hayek søkte en slags helhet i det han arbeidet med, men i tråd med sin anti-ideologiske holdning, forsøkte han ikke å lage et totalitært tankesystem. Også i dette var han konsekvent.

Hva var det så Hayek prøve i få frem i sitt samfunnsteoretiske arbeide? Hva slags budskap er det han har brakt til oss andre? Jeg tror svaret på dette spørsmålet er den mest fruktbare vei til å forstå Hayek fordi jeg tror det er en sammenheng, en helhet, et tema, i Hayeks livslange innsats.

F. A. Hayek var født i Wien 8. mai 1899. Hans familie var for det meste akademikere. Hayek skal ha sittet på fanget til Eugen von Bøhm-Bawerk (Østerrikes store økonom og arvtager etter Carl Menger) da han var liten. Da han etter en kort militærinnsats begynte å studere etter 1. verdenskrig, var det imidlertid naturvitenskapene som først fanget interesse. Hans far var professor i biologi. Men møtet med Friedrich von Wieser førte til at Hayek slo seg inn på økonomi, skjønt hans akademiske grad fra Wien var doktorgrad i rettslære.

I midten av 1920-årene ble Hayek ansatt i det konjunkturinstituttet Ludwig von Mises hadde startet. Påvirkningen fra Mises kom nok til å bli større enn hva Hayek senere har villet innrømme. En rekke forskere har drøftet dette forholdet mellom Mises og Hayek. De var åpenbart svært ulike som personer, men samtidig er det vanskelig å se at ikke Hayek lang på vei bygger videre på det Mises lærte ham i de årene de arbeidet sammen. Det gjelder også, tror jeg, Hayeks liberalistiske samfunnssyn. Ellers er det vanskelig å se hvor han skulle fått denne påvirkningen fra. Hayek var ikke, som mange av de andre intellektuelle i Wien, «forfulgt» av regimet. Han var ikke jøde, han hørte ikke til en av overklassefamiliene som følte monarkiets undergang på kroppen. I motsetning til Popper, Mises og en rekke andre av Hayeks venner og bekjente, også hans firmenning Ludwig Wittgenstein, måtte Hayek ikke flykte fra Wien. Når Hayek havnet i England, som professor i økonomi ved London School of Economics i 1931, var det på invitasjon fra Lionel Robbins og, ifølge Hayek selv, fordi han så det som en utfordring.

Bakgrunnen for Robbins’ invitasjon, var Hayeks arbeider innenfor konjunkturteori, de som senere ble publisert under tittelen Prices and Production. Et sentralt punkt i dette og senere arbeider Hayek gjorde innenfor konjunkturteori, var å påpeke at produksjonsprosessene i økonomien har ulike tidslengder og at en endring f.eks. av pengemengden ikke er «nøytral» men vil påvirke produksjonsstrukturen ulikt. Det får konsekvenser for hvorledes endringer i pengemengden virker, og også for mulighetene for å drive makroøkonomisk styring. Hayek brukte sine teorier i analysen av krisen i 1920 og 1930-årene. Han hevdet krisen skyldtes makroøkonomiske forstyrrelser som hadde skapt skjevheter i produksjonsstrukturen og at «krisen» bestod i at disse «feilene» måtte rettes opp. Disse tankene er i senere tid bl.a. tatt opp igjen av Mark Skausen i hans interessante bok The Structure of Production. Det var også disse tankene som stod sentralt hos Hayek i den debatten som raste mellom ham og John Maynard Keynes fra 1932 – 1936. Debatten startet med Hayeks anmeldelse av Keynes’ Treatise on Money i 1932 og sluttet brått med Keynes’ The General Theory of Employment, Interest and Money. Mange mente, Keynes inklusive, at med denne siste boken var det som skulle sies om «makroøkonomi», sagt. I en generasjon etterpå var det ingen lydhørhet for andre tanker enn Keynes’, selv Hayek innså et en videre debatt var umulig. Jeg tror dette var en hovedårsak til at Hayek orienterte seg bort fra økonomi og over til politisk teori og filosofi.

Hayek har selv antydet at opplevelsen av keynesianismen skremte ham. At det var mulig for en hel generasjon økonomer å la seg forføre av noe Hayek viste var riv rav ruskenge galt, fortalte han at han stod overfor et problem som dreide seg om langt mer enn økonomisk teori. Helt spesifikt er det en sammenheng mellom de arbeidene Hayek gjorde i midten av 1930-årene mht å avklare fundamentale problemstillinger innen økonomisk teori, og den fortvilelse han følte overfor sine økonomiske kolleger. Han mente at økonomisk tenkning var kommet inn i et feil spor. Underlig nok var artikkelen Economics and Knowlegde fra 1936 en hovedårsak til at Hayek fikk Nobel-prisen i økonomi i 1974.

Underlig er også det Hayek senere fortalte om sitt møte med Keynes. Under krigen kom de begge til å være ved Cambridge og hadde der mye kontakt. Ikke på noe tidspunkt i løpet av denne perioden kom deres samtale til å dreie seg om det de hadde diskutert i økonomiske tidsskrifter gjennom flere år. Bortsett fra en gang da Keynes skal ha antydet at han allerede arbeidet med et nytt stort verk som ville endre retningen på økonomisk tenkning. Keynes skrev aldri dette verket og ingen vet hva han hadde i tankene. Hayek på sin side erindret sitt møte med Keynes med dyp taknemlighet og anså ham som et usedvanlig menneske.

Når Hayek ikke lot seg rive med av den revolusjonsromantikk som preget store deler av 1930-årenes britiske intellektuelle, tror jeg man igjen må tilbake til erfaringene fra Østerrike. Selv om Hayek (som filosofen Karl R. Popper) hevdet at han som ung var sosialist, tror jeg opplevelsene før og etter Habsburg-regimets undergang hadde fjernet enhver illusjon om ideologiske løsninger på samfunnets problemer. Hayek var gammel nok til å iaktta det som skjedde, og ung nok til ikke å være for involvert. Han var i posisjon til å iaktta og reflektere. Sannsynligvis har han allerede da dannet seg endel grunnholdninger til det politiske system. Han har sett at et system der politisk makt gir rett til å manipulere alle strukturer i samfunnet; økonomisk, politisk, juridisk, etc, vil lede til splittelse, borgerkrig og forfall. Han har sett at uten stabile rammer vil individer i et samfunn ikke kunne utvikle seg og skape verdier. Han har mistet enhver tro på at politikere eller andre eliter kan «løse» samfunnets problemer. Men han har også, sannsynligvis etter påvirkning fra Mises, fått øynene opp for hvilken kreativ kraft som ligger i et samfunn som beskytter individets frihet og gir det mulighet til å utvikle seg.

Hayek brakte disse holdningene med seg i debatten i 1930-årene om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske land. Her fikk han anledning til å utdype det individualistiske aspekt av økonomisk aktivitet. Men han arbeidet parallelt med dette med teorier om psykologi, metode og epistemologi. Et grunntema i disse arbeidene som vi senere finner igjen i hans arbeider innen politisk teori, er forholdet mellom det individuelle og det strukturelle. Det han kalte abuse of reason (misbruk av den rasjonelle tenkning) var et forsøk på å ta et oppgjør både med den metafysiske og den rasjonalistiske skolen innen samfunnsteori. Hayek avviste på samme tid både troen på at det fantes sannheter utenfor den virkelighet vi kjenner og at vi kjenner alle sannheter. Man kan godt si at Hayeks tenkning foregår i spenningen mellom idealisme og rasjonalisme. Den ekstreme rasjonalisme hadde fått sine nye apostler tidlig i 1920-årene i Moritz Schlick og Wiener-kretsen som hadde utviklet den vitenskapsmetode som senere ble kalt positivismen. Samtidig økte trusselen fra idealismen i de nye ideologier (fascismen og sosialismen). Det ble en kamp på alle fronter å skulle manøvrere mellom slike ytterpunkter. Og med det støynivået som var, var det vanskelig å bli hørt. Likevel, det ser ut til å være en klar konsekvens i Hayeks arbeider fra dette tidspunkt av: Hayeks intellektuelle program ble å utforske betingelser for at individuell utfoldelse kunne skape vekst og utvikling i samfunnet.

Selv om det individualistiske grunntemaet var gitt, avviste Hayek den letteste veien til individualisme: Naturretten. Selv om han kom til å være en av individualismens fremste forsvarere, var det forholdet mellom det individuelle og det kollektive han satte i gang å utforske. På hvilket tidspunkt disse ideene utviklet seg, vet jeg ikke med sikkerhet. Klarest blir de først formulert i en rekke artikler på 1960-tallet og videreutviklet på 1970-tallet. Men allerede i de arbeidene Hayek gjorde i 1930-årene er dette temaet klart. Røtter til disse idéene fant Hayek i den britiske empirisme-tradisjonen (Locke, Smith, Hume). En parallell til sitt eget oppgjør med positivismen fant Hayek i empiristenes oppgjør med den franske rasjonalismen. Og ikke nok med det, i Carl Menger’s arbeider (grunnleggeren av den Østerrikske skole i økonomi) fant Hayek en direkte kontinuitet tilbake til de engelske empirister. I Mengers Problems of Economics and Sociology (1883), (opprinnelig på tysk, senere oversatt til engelsk) som var et oppgjør med den tyske historiske skole, fant Hayek en videreføring av Humes idéer om samspillet mellom «den naturlige utvikling» av strukturer i samfunnet og den individuelle adferd. I samfunnets naturlige struktur avleires nyttige institusjoner som fremmer individuell utfoldelse. Slik utvikler samfunnet seg. Disse naturlige strukturene er for komplekse til at noen enkeltperson kan konstruere dem. De lages ikke over natten. De kan til og med være nyttige uten at vi fullt og helt kan forklare hvorfor. Vi vet for eksempel ikke med sikkerhet hvorfor en fri markedsprosess skaper økonomisk vekst, selv om vi har hypoteser om det. Likevel, vår erfaring viser at en fri markedsøkonomi skaper mer økonomisk vekst enn en sentralstyrt økonomi.

I debatten om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske land fikk Hayek anledning til å utvikle dette temaet, men tro mot sin antirasjonalistiske grunnholdning, ville han ikke komme med spesifikke svar på spørsmål av typen om hva prisen blir på det og det i en markedsøkonomi sammenlignet med en sosialistisk økonomi. Han ville ikke være med på en måling av velferd slik den engelske økonomen Pigou la opp til. Spesifikke svar på spørsmål av typen: Hva er den riktige prisen på smør? er direkte meningsløst i en markedsøkonomi. Når derfor Oscar Lange og Fred Taylor, Hayeks motsatser i debatten om økonomisk kalkulasjon, utfordret Hayek på slike spesifikke temaer, var Hayek ute av stand til å svare direkte. Igjen dukket behovet for å forklare «systemet» og de grunnleggende prosessene i markedsøkonomien opp. Frustrasjonen over ikke å nå frem i en diskusjon der rammene (rasjonalismen) allerede utelukket forståelse for budskapet, må ha tent interessen for å gå mer grunnleggende til verks. Det betydde å reetablere grunnelementene i den liberale samfunnsforståelse. Men i en tid da alternativene så ut til å være valget mellom sosialisme og fascisme, kom Hayeks første utspill i form av et kraftfullt oppgjør med kollektivismen i sin alminnelighet: The Road to Serfdom. Ikke bare ble det kraftfullt, ved at 14 mill lesere av Det Beste fikk innsikt i Hayeks tanker gjennom gjengivelse av deler av boken i 1944, men over natten var Hayek blitt symbolet på det liberalistiske alternativ.

Kort tid etter dette skrev Hayek et essay som etter mitt syn er noe av det ypperligste han har skrevet: The Use of Knowledge in Society (1945). Her utdypet Hayek sitt grunnleggende syn på det økonomiske system. Hayek bygget videre på idéene fra Adam Smith om økonomien som et system av arbeidsdeling. Hayek kalte det et system av kunnskapsdeling. Det Adam Smith hadde kalt en «usynlig hånd» og Carl Menger hadde kalt «result of human action but not of human design» ble av Hayek utdypet til en teori om spontan orden. I denne teorien videreutvikles idéen om markedet som en koordinerende prosess der spredt individuell kunnskap og handling koordineres og skaper økonomisk utvikling. Prisenes rolle i dette systemet er å bringe informasjon til aktørene. Prisene er «kunnskapsbærere», de gir aktørene informasjon om relativ knapphet og overflod og setter dem i stand til å gjøre rasjonelle valg. Dessuten muliggjør prisene som kunnskapsbrærer at individer, uten ellers å kjenne hverandres planer, kan koordinere sine handlinger. I forlengelsen av dette vil prismekanismen også være et incitamentsystem; gi informasjon om muligheter i økonomien.

Men tiden etter krigen ble en slags oppbruddstid for Hayek, han ble skilt, han forlot England og han beveget seg bort fra økonomisk teori. Hayek opplevde at til og med nære venner som Lionel Robbins gav etter for keynesianismen. Tiden var ikke moden for markedsøkonomi og liberalisme. I denne tiden fikk han i oppdrag å redigere brevvekslingen mellom John Stuart Mill og Harriet Taylor, som var blitt frigitt av familien. Boken han gav ut med denne korrespondansen, bærer preg av at Hayek selv i stor grad var fokusert på de menneskelige sidene av dette både rørende og litt tragiske forholdet, sannsynligvis ikke uten referanse til sin egen situasjon. Likevel tror jeg han hadde store forventninger om å bli professor i moralfilosofi ved Chicago Universitet. Hayek kom til Chicago i 1950. Chicago hadde utviklet et miljø omkring Frank Knight, en amerikansk økonom med tanker som lå nær opp til den østerrikske skole. Ved Chicago var det også en gruppe yngre økonomer bl.a. George Stigler og Milton Friedman. Likevel tror jeg ikke Hayek fant seg helt til rette i Chicago. Men han arbeidet videre med idéen om å lage en større analyse av forutsetningene for en liberal samfunnsorden. Resultatet kom i 1960 med The Constitution of Liberty.

To temaer fra økonomisk teori hadde Hayek brakt med seg inn i politisk teori. Det ene var idéen om at hvis individer skal kunne utvikle sine planer i samfunnet, må de ha noen faste, stabile rammer å relatere seg til. Av denne grunn ble samfunnets rettsstruktur viktig. Det andre var idéen om spontan orden og samfunnsstrukturen som informasjons- og viten bærer. Retts- og normstrukturen i samfunnet hadde i følge Hayek denne dobbelte rolle: De gir stabile rammer samtidig som de utvikler seg spontant over tid for bedre å tjene de behov som oppstår. Til dette føyet Hayek et tredje aspekt av moralfilosofisk art; han hevdet at den eneste type regler i samfunnet som var forenelig med individets frihet var universelle regler. Med universelle regler mente han generelle regler som gjaldt likt for alle og som ikke hadde til formål å realisere noen spesielle interesser. De skulle være etisk nøytrale. På den måten forsøkte Hayek å etablere en sammenheng mellom et nytteaspekt og et moralsk aspekt av samfunnsstrukturen. The Constitution of Liberty ble et knusende oppgjør med idéen om det planlagte samfunn og et første skritt i retning av å utvikle rettsstrukturen for det liberale samfunn. Hayek arbeidet videre med teorier for disse temaene gjennom 1960-årene. I økende grad søkte han tilbake til både liberalismens filosofiske røtter og til sine samtidige fra Wien. I en serie essay som fulgte refererte Hayek til stadighet til «sin gamle venn» som antropologen Konrad Lorenz, biologen von Bertalanffy, kunsthistorikeren Gombrich**, for å nevne noen. De hadde alle noe felles. De arbeidet hver på sitt felt med variasjoner av temaet; helhet og del, det individuelle og det strukturelle, det rasjonelle og det spontane. Også Hayeks venn Karl Popper, som Hayek hadde hjulpet til et professorat i filosofi ved London School of Economics i 1930-årene, kom til å ta opp temaer som kunnskapsvekst og evolusjon.

Da Hayek fikk Nobelprisen i økonomi i 1974, var han allerede i gang med en videreføring av arbeidet i Constitution of Liberty. Da var han tilbake i Europa etter å ha blitt professor i økonomi ved Freiburg Universitet i 1962. Første bind av trebindsverket Law, Legislation, and Liberty kom i 1973. Her utdypet Hayek det han kalte to ulike typer orden i samfunnet, taxis (den planlagte orden) og cosmos (den spontane orden). Hayek hevdet at i relasjon til den spontane orden, slik som f.eks. markedsprosessen i et fritt marked, er det meningsløst å moralisere over en spesifikk markedsløsning. Samtidig hevdet han at den spontane orden (cosmos) bærer i seg lang mer informasjon og viten og vil således føre til langt mer velstand enn den planlagte orden (taxis). I Law, Legislation, and Liberty forsøkte Hayek å forfølge dette temaet så langt at han kom med forslag til det han kalte en «model constitution». Men han hadde allerede ved avslutningen av verket kommet til at det var et langt mer fundamentalt perspektiv som måtte fremheves. I et etterskrift som etter mitt syn er det beste han har skrevet, kalt Three Sources of Human Values, antyder han at han nå så klarere enn tidligere hva som er de fundamentale krefter i samfunnet og hvorledes det liberale samfunn kan utvikle seg. I begynnelsen av 1980-årene startet han arbeidet med The Fatal Conceit (den store misforståelsen) det som skulle bli det endelige oppgjør med teorien om det planlagte samfunn. Det var et arbeid han aldri fikk fullført. En redigert versjon av første bind kom ut i 1988. Etter dette var Hayek for syk til å kunne fullføre arbeidet. Men på det tispunktet hadde han også fått opplevd virkeliggjørelsen av mange av sine teorier og sammenbruddet for de idéer han hadde kjempet mot gjennom et langt liv. I en grad som andre bare kunne drømme om, snudde samfunnsvitenskapene og den politiske utvikling i retning av det Hayek selv hadde vært den største forkjemper for: denfrie markedsøkonomi og den liberale konstitusjon. Keynesianismens sammenbrudd, og senere kommunismens selvutslettelse, betydde slutten på to konstruktivistiske eksperimenter som hadde ridd dette århundredet som en mare.

Temaet i The Fatal Conceit er at vår sivilisasjon har vokst frem gjennom en økende grad av kompleksitet til det Hayek kaller den utvidede orden (the extended order). Den utvidede orden er det sett av normer, institusjoner, regler og arbeidsdeling som har muliggjort at vi kan nyte godt av å være del av en større helhet selv om vi ikke hver for oss har noen fullstendig oversikt eller forståelse av denne helheten. Videre hevder Hayek at utviklingen av denne utvidede orden ikke har skjedd gjennom design men gjennom evolusjon. Det planlagte samfunn (sosialisme, fascisme, etc) hindrer den naturlige utvikling og setter samfunnet tilbake. Hayek analyserer hvorfor og hvordan den naturlige seleksjon av normer, regler og institusjoner fører til bedre strukturer enn noen enkelt kan planlegge. Sentralt her er at de naturlig utviklede institusjoner for det første har fanget opp summen av alle individers bidrag (kunnskap) og på den måten bærer i seg mer kunnskap enn noe enkeltindivid kan klare å bidra med, og for det andre at de har utviklet seg over tid gjennom en form for prøving og feiling (evolusjon).

Kritikken mot Hayek for den vending hans idéer hadde tatt, ble ganske markert gjennom 1980-årene. John Gray ledet an og hevdet at Hayek gjorde seg skyld i å trekke normative slutninger av faktiske (positive) fenomener. Gray avviste at nærværet av spontant-utviklede institusjoner kunne brukes i et normativt forsvar for en liberal samfunnsorden. Personlig mener jeg Gray tar feil. For det første er jeg usikker på om Hayek påbergopte seg normative implikasjoner av evolusjonsteorien. Men det viktigste er at hva Hayeks argumentasjon ledet opp til, var at skillet mellom normativ og positiv teori i noen grad oppheves. Det var dette som var temaet i Three Sources of Human Values. Selv våre verdier, ja endog de kategoriene vi bruker i vår forståelse av virkeligheten, er utviklet gjennom en evolusjonære prosess.

Hayeks tankeverden er et fascinerende univers å trenge inn i. Selv med alle sine fragmenter, representerer de en helhet. Det er en helhet som har utviklet seg selv om Hayek ikke hadde noen plan. Det er en helhet man ikke lett trenger inn i. Jeg tror man i hans arbeider vil finne innsikt som trenger dypere i forståelsen av samfunnets utvikling enn hva noen annen samfunnsforsker har klart å nå. Men selv om hans tanker tildels er komplekse og fragmenterte og relatert til ulike fagområder, var Hayek alltid tro mot det grunntemaet han satte seg fore å utforske mot bakgrunnen av sitt hjemlands sammenbrudd: Hvordan må samfunnsstrukturen være for at frie, uavhenige individer kan bidra til vekst og velstand for alle.

Hans Christian Garmann Johnsen er siviløkonom fra NHH og forretningsmann i Kristiansand. Han har skrevet sin hovedoppgave i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen over emnet Orden uten Stat.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1992.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami