Magasin

Liberaleren fra Lista

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1982.


Et nytt blikk på Søren Jaabæk (1814-1894)

En ting vi nordmenn ikke vant til er liberalistisk innstille politikere og intellektuelle. I sistnevnte kategori finnes der vel neppe noen av betyd­ning. Og politisk sett vil man måtte finsikte gamle lister over stortingsrepresentanter før man fin­ner folk med den klassiske liberale holdning – folk av Cobdens type. Men en slik finsikting vil gi resultat – den gamlefrihetsvenn og tingmann Søren Jaabæk fra Sørlan­det vil gjenoppdages og bli sett på i nytt lys. I motsetning til de fleste av hans yrkesmessige kolleger var han langtfra noen farveløs establishmentpolitiker, men på de fleste felt en radikaler av beste merke. Om noen i norsk historie fortjener å bli kalt opprører for friheten, må det være nettopp Jaabæk; hans mange fortrinn og tildels strålende arbeide tilsier at enhver som søker å yde rettferdighet lett vil bære over med de feil han unektelig hadde.

Søren Jaabæk var født i Holum i det sydligste av Norge som sønn av en fattig Listerbonde. Som den eldste av ni søsken måtte han naturlig nok ta sin fulle del i det strevsomme gårdsarbeidet; men allerede tidlig viste han stor begavelse og leselyst og slukte all litteratur han kom over – alt som tolvåring hadde han gjennompløyd Bibelen. På egen­hånd leste han matematikk, astro­nomi, filosofi, økonomi m.m,, og 16 år gammel bestemte han seg for å bli skolelærer.

I 1845 trådte Søren Jaabæk inn på den nasjonale scene ved å bli valgt til stortingsrepresentant for Lister & Mandals amt. De neste 46 år skulle han komme til å tilbringe i kamp for sine idéer i nasjonalforsamlingen, tildels under sterk mot­stand.

«Han syntes at have gjort det til sin opp­gave at representere «sparetanken» bon­depolitikens materialistiske og egoistiske tendenser i den krasseste form, paa den mest kynisk utilhyllede maade…»

Historikeren J. R. Sars

Søren Jaabæk markerte seg etter­hvert som en konsekvent sparepoli­tiker, og på seksti-tallet begynte han også å få en viss innflydelse. Dette tiår var merket av en økonomisk krise i jordbruket som bidro til å skute Jaabæk frem i første rekke i bondebevegelsen, som i den tid på mange områder så seg spesielt ram­met av utidige statlige reguleringer og hårde skattebyrder. Derfor var man der generelt for å fjerne barrié­rene og kaste avgiftsåket av sine skuldre.

I et par decennier skulle slike idé­er fra disse kretser for første og hit­til eneste gang hos oss øve stor innflydelse og utgjøre et betydelig ele­ment i den offentlige debatt. Perio­den 1860-80 er det som her til lands kommer nærmest en liberalis­mens «gullalder».

Virkelig fart skjøt bevegelsen etter 1865, det år da Bondebevegelsen ble stiftet og Jaabæk begynte å utgi sitt blad, Folketidende. I nr. 2 for 19.7.1865 sto programmet for «Selskabet Bondevennerne» i Man­dal prestegjeld, fra hvilket §1 skal gjengis:

«Selskabets Formaal er fornemmelig: I at virke til at styrke, klargjøre og fremme den offentlige Mening, som gaar i den Retning, at de offentlige Udgifter og Byrder ikke bør yderligere forøge, men derimod søges forminskede.

2 at bidrage til at klargjøre den Mening, at Landets store Forgjældelse, saavel hjemme som ude, fører til Fordærvelse.

3 at paavise det Nødvendige og Ønskelig i: a) Handelens Frigivelse overalt saavel paa Landet som i Byerne; b) Arbeidets Frigivelse hvor der nu er Ufrihet; c) Hjelpsomhedens Frigivelse ved Ophie­velse af de Bestemmelser der hindrer at hjælpe i Sygdom og Skadetilælde; d) Frigivelse af den Virksomhed, som ved Sagførerlovgivningen ikke er tilbør­lig fri.

4 I det hete taget at befordre den materielle Udvikling og andet Fremskridt ved Bort­ryddelse af unødige Tvangslove og, An­det, der er til Hinder for Selvvirksomhe­den og Udviklingen.»

Bevegelsen spredte seg som ild i tørt gress over landet og talte på det meste 300 foreninger med ca. 20.000 – enkelte mener 30.000 – medlemmer, hovedsakelig rekrut­tert blant småbønder og «bestil­lingsmenn» på landet. Folketidende hadde en stund et femsifret opp­lagstall og fantes i forbløffende grad rundt om i småkårsfolks hjem landet over.

«Jaabæks blad Folketidende bliver for ti­den utbrædt i vide kredse, og de menin­ger, det forfekter, hvor besynderlige og tildels latterlige de end kunde være, finde talsmænd, der arbeide af alle krefter på dannelse av såkalte bondevenneforenin­ger. Ved disse mænds virksomhed er det allerede vakt et liv og en bevægelse i fol­ket, som man ikke har set siden hr. Thra­nes agitationer.»

Trondhjems Adresseavis, mars, 1868

Jaabæks Idégrunnlag

«Han hadde ikkje sans for det nasjonale, han var fastlåst i sparetanker og liberati­stiske dogme, tankar som nok kunne vin­ne fram i krisetider, men som ikkje var i pakt med det nye som braut fram. Han og rørsla hans var ein anomali – eit av­vik – i høve til «fremskridtets brede strøm», som også bøndene var komne med i.»

Dagfinn Sletten og Hans Try i boken ”Bondevenene”.

«Hans ideal var at hver mann skulde greie sig mest mulig selv, rå for sin egen skjebne, leve efter sin egen overbevisning og på eget ansvar. Jaabæk var frihets­mann tvers igjennom».

W. Keilhau, historiker

Det har ikke vært foretatt noen inngående studium av Jaabæks per­sonlige og politiske filosofi – hvil­ket kanskje ikke er å undres over; hans idéer har muligens vært lite in­teressante for våre universitetslære­re og -studenter, preget som de er av forskjellige varianter av sosialis­men. Men noe kan man allikevel plukke frem, selv om resultatet nødvendigvis må bli et «lappetep­pe», hvis bestanddeler er skrapet sammen litt her og litt derfra.

Allerede fra ungdomstiden var han grepet av frihetsbevegelsen; idealet var engelsk liberalisme og parlamentarisme, i det hele tatt en­gelsk ånd og politikk. I første num­mer av Folketidende skrev han: «England – England er et navn der har sådan klang utover i verden som aldri noe ord har hatt. » Avisen hans viste i det hele tatt meget stor inte­resse for Storbritannia og USA, og blant hans skrifter finnes Englands historie og det norske folk i 6 hefter utgitt fra 1870 til -79, hvor han skil­dret de norske samfunnsproblemer i lys av den politiske og økonomiske utvikling i England.

Og det England han så sterkt be­undret var den økonomiske frihets England, der den første og senere den andre industrielle revolusjon gjorde nasjonen til verdens rikeste – det England, som blant de euro­peiske land kom det liberale ideal nærmest.

Naturlig nok var han ivrig tilhen­ger av den engelske klassiske sosia­løkonomi. Som han selv sa: «Jeg regner meg selv til A. Smiths og Fr. Bastiats lærlinger.» Adam Smith er det vel unødvendig å introdusere; Frederic Bastiat (1801-50) var en fransk økonom som hentet sin in­spirasjon fra bl.a. Smith – og som for øvrig er opphavsmann til den treffende bemerkning at «Staten er den fiktive enhet, hvorved enhver søker å leve på alle andres bekost­ning.» I den lille boken «Loven» polemiserer han rett og slett enestå­ende eksellent mot sosialismen og andre ideologier som søker å bruke Loven for å skaffe seg makt.

Også på John Stuart Mill, stort sett en forkjemper for den klassiske økonomiske lære, støttet han seg teore­tisk.

Fra disse kilder ervervet han seg sin grunnleggende «ytterliggående» liberale holdning. Dessuten fikk han sterke impulser fra den franske opplysningslitteratur fra det 18. år­hundre – av Voltaires, ikke Rous­seaus linje må man formode – og dennes fortsettelse i radikal republi­kansk litteratur i det nittende; Jaa­bæk var republikaner av hele sitt hjerte.

Om hans personlige forhold til religion kan nevnes at han nok var kristen, men en meget liberal sådan og dessuten til dels rasjonalistisk overfor troslæren. Dagfinn Sletten sier i boken om Bondevenene at «Ved fleire høve gav Jaabæk ut­trykk for at han var open for rasjo­nalistiske straumdrag. Mange fekk inntrykk av at han ikkje godtok tre­eininghetslære og dermed heller ik­kje Jesu guddom.» «Opplysningsti­da sin kristendom var meir etter hans hovud» – og med det menes vel deismen, som Voltaire m.fl. be­kjente seg til. Denne religiøse ideo­logi går ut på at Gud nok er til, men at han ikke griper inn i verdensut­viklingen; han er verdens skaper, men ikke dens styrer. Deismen re­gnes på mange vis som et forsøk på å forene religion og rasjonalitet.

Søren Jaabæks politiske virksomhet

«Hans politik er altfor materialistisk, hans blad altfor besudlet av uchristelig snak. »

Avisen Fædrelandet, 1871

«(I denne Bevægelse er der ikke) tilstede nogen Begeistringens Løftning, nogen Tanke om at arbeidet til Landets Gavn, det er kun den smaalige, personlige Egennytte der bæver Hovedet og vil virke i sin Interesse.»

Stiftsavisen, 1868

I 1862 kom han med i Stortingets gasje- og pensjonskomité, der han konsekvent gikk imot pensjon til ernbedsmennene; de burde sørge for denslags selv. l et lite stykke Om Fattigondet i Folketidende nevner han idealet: «I Amerika får ingen udtraadt Embedsmand Pensjon; der er Lighet For Loven.»

I «Sag nr. 33», et av de 42 rundskriv Sentralstyrelsen sendte rundt til de forskjellige bonde­vennsforeninger, hadde han med som en del av sin kritikk av den da­værende regjering disse ord: «Idelig og altid foreslaar Regjeringen alle mulige Understøttelser, hvorved den rik­tignok vinder Venner; men Folket maa bære Byrden; det maa altid bære hva der paalægges, enten det er til Nytte eller Skade for det.

Jaabæk betraktet altså det som i dag kalles «velferdsydelser» som en privatsak; dekkende for hans syn er kanskje §9 i programmet for Klin­gen Bondevennforening (hver avde­ling hadde i tillegg til det generelle program også et eget. Der stod: «Pensjonsvæsenet ophører at være en Statssag, men bør være private Indræt­ninger, kun med Tilskud af Statskassen indtil saadanne Foreninger kunne bære sig selv. »

Dette med foreninger av ymse slag var i sterk fremgang på 1800-­tallet og stemte godt overens med liberal ideologi; foruten å ha huma­nitære, religiøse, faglige eller andre ­formål, kunne de f.eks. etablere frivillige spare-, syke- eller begravel­seskasser. Som ivrig liberaler gikk Jaabæk naturlig nok inn for tanken. På Stortinget og via sin avis og organisasjon øvet han et betydelig press på det her diskuterte felt, spesielt for å få hans arvefiende embedsmennenes pensjon, (og gasjer) ned. En viss reduksjon ble også for­etatt.

Når emnet først er «sosialpoli­tikk» er det naturlig å komme inn på Bondevennenes formålspara­grafs punkt 3?c: «Hjælpsomhe­dens Frigivelse ved Ophævelse af de Bestemmelser der hindrer at hjælpe i Sygdom og Skadetilfælde.» Blant de hindrende bestemmelser det her ble siktet til var i første rekke den såkalte «Kvaksalverlov» etter hvil­ken man ikke kunne drive legevirk­somhet uten en kongelig bevilling som man måtte ha medisinsk em­betseksamen for å få. Men Jaabæk hevdet næringsfrihet også for «kvaksalvere» – ikke minst fordi han hadde en kjent legekone fra Mandalskanten, Valborg Valand, i tankene.

Han ville altså ha fullt fri lege­virksomhet – det ville også bli langt billigere for de brede lag – og agiterte lidenskapelig mot statsinn­grepet:

«Medens kvinden Kollet (Camilla Col­lett, min anm.) skriver romaner om Amtmandens døtre» for det herskende embedsparti gives hun en årlig belønning i skat – for største delen taget fra «de simple», og medens U. Motsfeldts enke får en nådelønn fordi hun er Motsfeldts enke – så forfølges, dømmes og straffes Valborg Valand just fordi hun er menne­skekjærlig og hjelper «de simple». Det tåles ikke at en «sirnpel» kvinde kaster sig ind i stormandsvældets privilegier, det er sagen. »

I Stortinget foreslo han og hans bondevenner samt Sverdrup at «kvakksalver»-virksomheten skulle frigis – all straff for slikt skulle oppheves. Forslaget falt såpass kne­pent som 37-40; av de 37 var alle utenom én landrepresentanter, hvo­rav 33 gårdsbrukere. Dog fikk man igjennom innskrenkninger i straffe­ne og at Kongen kunne gi bevilling til å drive legevirksomhet til folk uten medisinsk embedseksamen.

Foruten å frigi legevirksomheten ville Jaabæk også ha bort alle of­fentlige legeembeder; det ville bevir­ke mange penger i besparelser.

Religion og skole

Som så mange andre av sytten- og at­tenhundretallets klassiske liberalere var Jaabæk dessverre ikke konse­kvent når det gjaldt statlig skoleve­sen – han ville beholde bevilgnin­gene til almueskolene og «folkeopp­lysning». Dog betraktet han «de lærde skoler» – med hvilket vel menes latinskolene – som overklasseskoler som staten ikke skulle ha noe med å gjøre; statstilskudd til slike skulle avskaffes. I program­met for Klingen Bondevenforening står det i §5: «Statens Bidrag til de lærde Skoler bør ophøre, medens den lærde Dannelse bør være en privat Sag. – Universitetet og Krigsskolen opretholdes av Staten.»

Sannsynligvis – kildemangel gjør det vanskelig å si det sikkert – er dette stort sett tilsvarende Jaabæks syn på saken.

De offentlige amtslandbrugssko­ler ville han ha bort, og i 1869 fores­lo han å avvikle statsbidraget til sli­ke. l samarbeide med sine venner klarte han å få igjennom en reduk­sjon i antall fra atten til seks. Da Hedemarken Landbrugsskole ble besluttet nedlagt, stod der bl.a. i Folketidende: «Man saa nemlig, at Landbrugsskole­gaardene var blandt alle Amternes Gaar­de dem, der gav det ringeste Udbytte, og derefter dømte man saa, idet man spurg­te: Hvad nytter alle de Theorier naar man saa alligevel bliver Fant ved dem?»

Jaabæk kunne tåle de kortvarige lærerskolene, mens seminarene, der teologene hersket, var verre: «Paa seminarierne blir lærlingene for en væsentlig del skakkjørt og det i to aar i slag, hvorimod de på lærerskolene i blot 1 aar ikke er saa meget utsatte herfor»

Selv hva almueskolene angikk, hadde han reformforslag: bort med religionsundervisningen; ikke mer Pontoppidan og hensiktsløst pugg – ting han hadde lært å forakte i sin tid som lærer. Naturlig nok bi­dro dette standpunkt til å gjøre han til skyteskive for hårde angrep fra datidens høykristelig gjennomsyre­de samfunn. I Geiranger uttalte en­dog et bondevennsmøte mistillit til Jaabæk «paa Grund af… hans Rin­geagt for Christendommen og hans Udtalelse, om at Religion ikke er nødvendig i Almueskolen.»

Neibæk

«Den sparepolitik Jaabæk stillet op, kunde umulig bli en virkelig folkepolitikk… (Det dreide seg) om trangsynt klassepolitikk eller stortenkt folkepolitikk skulde ta styret i framgangstida.

Historikeren Halvdan Koht

«Skillingskniberi» – «den simpleste Li­sterske smaalighet. »

Morgenbladet

Jaabæk krevde ofte navneopprop i bevilgningssaker – og hans konse­kvente nei-stemme gav ham raskt tilnavnet «Neibæk». Sparsomme­lighet i statshusholdningen og «var­semd heime i herada» var uhyre vik­tig for ham. Han ville kutte ned de offentlige utgifter og fremmet en rekke forslag til dette meget prisver­dige formål. Her skal ikke gåes i de­talj, men nevnes at de foreslåtte budsjettnedskjæringer nærmest gikk over hele spekteret – veistell og folkeopplysning unntatt.

Jaabæk utgjorde således alle em­bedsmenns store skrekk – deres ga­sjer (og antall) skulle reduseres, og ingen pensjoner eller gratialer gis til dem eller deres pårørende.

Statstilskuddene til lærde skoler og landbruksskoler skulle avvikles.

Tilskuddene til kongen måtte re­duseres og militærbudsjettet likeså.

Skoledirektørembedene og alle offentlige legeembeder skulle ned­legges.

Hele landbruksbudsjettet ville han rett og slett stryke fullstendig: i sin polemikk mot disse bevilgninge­ne kunne han bli særdeles syrlig: Et­ter statlig initiativ var der satt iverk en rekke tiltak for å styrke husdyravlen, deriblant fesjå’er, som gjer­ne ble til folkeforlystelser. Om et dyrskue i Holum rapporterte Jaabæk at særlig øldrikkingen hadde «god fremgang»; det ble konsumert 1200 flaskers innhold. «Derimot skjedde ingen handel med kjyre».

Da det Norske Teater kort etter opprettelsen i 1851 sendte inn an­søkning, om statsbidrag, fikk Jaa­bæk flertallet med seg mot sogne­prest Niels Dahls forslag om å bevil­ge 1000 spd. Han stemte videre mot å gi diktergasje til Bjørnson og Ib­sen og ville stryke bevilgningene til Ivar Aasens forskningsarbeide; slikt hadde ikke staten noe med.

Jo, ingen hånte mer enn Jaabæk statstilskudd til «visedigtere, romanforfattere, saueoppdrættere, digegravere og bløddyrsamlere. »

Ikke nok med at han ville sette staten på en tiltrengt slankekur – han ville også omlegge skattesyste­met; det var viktig å komme mest mulig bort fra indirekte skatter, idet folk da ville bli mer oppmerksom­me på hvor meget de i virkeligheten måtte punge ut med.

Søren Jaabæk gjorde i sannhet hårde anslag mot the Establishment – men allikevel var det mer av an­dre årsaker at embedsmenn og an­dre profitører på status quo anså ham som en trusel mot alle «de bestaaende Værdier.» Hans grunnto­ne var jo til tider av revolusjonær art.

Den radikale Jaabæk

«Da det kring i landet vart halde store ta­lar til 1000 årsjubileet for Harald Hårfa­gres samling av Norge, var Jaabæks bi­drag fleire artiklar der kongane opp gjen­nom historia vart skildra som utsugarar og blodfyrstar. »

Dagfinn Sletten

«Jaabæk søger at nedbryde Kristentroen blandt vort Folk og derved ogsaa undr­grave dets Agtelse for Kirke og Øvrig­bed. Og derved arbeider han efter min Mening paa at ryste Statens Grundpilla­rer, og paa at sprænge dens Hægn og borttage dens Værn. »

Julius Riddervold, prest

«Det var (Søren Jaabæk) sine idéar som var fårlege, og samfunnsnedbrytande. Ja, somtid vart dei framstilte som beint fram revolusjonære og smitta av interna­sjonal kommunisme. Folk måtte åtvarast mot å slutte opp om ei slik rørsle. »

Dagfinn Sletten

Søren Jaabæk var republikaner, langt fra noen kirkeslave og dessu­ten åpen for de tendenser i datidens venstrradikalisme som konsentrerte seg om politisk liberalisme og ge­nerell anti-autoritarisme. Det er da ikke å undres over at hans konser­vative og «etablerte» samtidige ra­ste over hans «nedbrytende» virksomhet.

«Han likte å spøke med at han var født «dengang Norge var repu­blikk», og nu vilde han ha republik­ken igjen; han forkynte dette i selve Stortinget i 1880», står der å lese i Norsk Biografisk Leksikon. Man kan bare tenke seg hvor uhørt det dengang ble sett på at en stortings­representant i selve nasjonalforsamlingen snakket om å avskaffe monarkiet. Jaabæk hadde forresten al­lerede syv år tidligere brutt dia­mentralt med det dengang høyt ak­tede motto «Frygter Gud og ærer Kongen», da han kaldt og rolig for­eslo å nedsette kongelønnen som et ledd i sparebestrebelsene.

Folketidende agiterte fra første stund mot kongedømmet som insti­tusjon, og i det siste nummer av bla­det uttrykte Jaabæk glede over at «den republikanske Tanke har vin­det Indgang hos mange. »

Nært knyttet til det monarkiske system var en autoritær ånd som gav seg utslag i militarisme. Jaabæk sa nei til det hele. Ifølge historike­ren Keilhau var det «ikke minst for­di han i kongen så den øverste krigs­herre (at) han tok avgjort stand­punkt for den republikanske stats­forfatning.» Og – hvilket er vidun­derlig befriende å høre i vår bak­vendte verden der «høyresiden» er for og «venstresiden» mot tvungen militærtjeneste – Jaabæk var, som «frihetsmann tvers igjennom… og­så mot tvungen verneplikt.» Hans anti-militaristiske innstilling gjorde at han og en venn som de eneste stemte i mot enhver krigsbevilgning i 1864, under den tysk-danske krig.

«Vi forstaa ikke, hvorledes en Christen kan forsvare i Længden at staa som Med­lem i en Forening, hvis offentlige Organ er gjennomsyret at Nutidens oprørske Vantro og hylder slige for Kirke, Skole og Stat fordervelige Anskuelser».

Fedrelandet, 1871

Det er ikke lå undres over at Jaa­bæk ble heftig angrepet; og som Hans Try sier i Bondevenene, «gjekk det klart fram av åtaka på Jaabæk at motstandarane såg hans republikanske og antikyrkjelige holdning som to sider av samme sak. »

Søren Jaabæk var nemlig frisin­net også på det religiøse plan og slikt kunne ikke tolereres. En skisse er allerede gitt av hans syn på religi­on; men det bør nevnes at han også kom med konkrete forslag om liberalisering. Blant annet foreslo han avskaffelse av kristendomsunder­visning i almueskolen, at der skulle være fri religionsutøvelse for ern­bedsmenn, frivillig konfirmasjon samt rett til å inngå borgerlige ekteskap. I 1872 erklærte han seg «prinsipielt imod en Statskirke» og sa at «Fromhed, Tro og Dyd vil vin­de meget ved Religionens Frigivelse fra Lænkerne gjennom Staten ».

Dette var ikke populært, og sam­me år begynte angrepene på ham for alvor. Han skulle stå fadder for barnebarna, men prestene Lasson i Lyngdal – som hadde omtalt Fol­ketidende som «det gemene Smudsblad» – og Hansteen i Halse nektet ham det under henvisning til at han ikke, slik reglene krevde, var en «uberygtet» mann. Jaabæk saksøk­te Lasson for æreskrenkelse, men tapte.

Riddervoldsaken

Kort etter kom den berømte Ridder­voldsaken. En prest ved Navn Juli­us Riddervold, en «framståande lei­ar i Indremisjonsrørsla, sekretær i Lutherstiftelsen og ein framifrå pre­dikant», hadde skrevet en trykksak som het «Jaabæks Angreb paa Kri­stendommen», der han gikk hardt ut mot den standhaftige liberaler. Jaabæk mente at noen av uttrykke­ne var meget sårende og gikk til sak. I Kristiania byrett ble Riddervold først dømt for injurier; men i 1876 kom saken opp i Høyesterett, der Riddervolds advokat, Johannes Bergh, fremstilte den virkelige striden slik: «(Dette er) en kamp mellom dem der hol­der Herrens ord og kristentroen i ære og dem der spotter og forakter dem, en kamp mellom dem der drager all lovlig myndighet i smusset og dem der er den borgerlige orden lydige.»

Prestens bevisføring for å vise hvor kristendomsfientlig Jaabæk var og «hvilke fordærvelige Løgne ­den Mand bærer i sit Skjød, som dog staar som Leder for Tusinder», var delt i tre. For det første hadde fritenkeren vært sleivete med Guds ord. I Fol­ketidende nr. 38, 1869, hadde han f.eks. skrevet:

«Dersom Hr. Vinje med sin Skrivemaade kan faa omvendt de morgenbladiske Syndere, da kan hans Dølehjerte synge som saa: «Men hvilken Glæde ligner vel den Fryd at have frelst en Sjæl?»: Jeg vil da optage saameget, jeg kan, at Theolo­genes Doktrin: «Den mest vildfarne Sau er mig den dyrebareste, jo større Synden er, desto større er Naaden.» Maatte nu bare de morgenbladiske Arbeidere ikke forsømme Naadens Tid.»

Det andre punktet gjaldt forakt for kirken, læreskriftene og preste­standen. Jaabæk sammenlignet nemlig prestegjerningen med et hvilket som helst annet yrke, og for leserne skrev han «de smudsigste Historier og Anekdoter, der ere vel skikkede til at vække Foragt mot Præstestanden. »

For det tredje gav Jaabæk støtte til kristendommens fiender idet han hadde gitt rosende omtale av Internasjonalen og bl.a. skriftene til den venstreradikale Olaus Fjørtoft.

Riddervold konkluderte med å si at Jaabæk var en fiende av all kri­stentro og representerte «den Løg­ners Aand, der, som vi har seet, ta­ler til os i (hans) «Folketidende». Riddervold ble frifunnet.

Men Høyesterett nøyde seg ikke med å frifinne presten – det ble ut­trykkelig slått fast at han hadde rett i alt han hadde sagt om Jaabæk. Hva første punkt angår, ble det fastslått at der forelå «bespottelig Anvendelse» av Guds ord. Om de to andre punktenes behandling for­teller Dagfinn Sletten:

«Dommeren gjekk i elt 20 sidar langt personleg engasjert innlegg minst like hardt ut mot Jaabæk som Riddervold (hadde gjort). Og han gjekk mye lenger når det gjaldt å peike på at Jaabæk synte ringeakt for all «Øvrighet» og dermed avviste Bibelens lære om at dei er innsette av Gud. »

Ikke nok med at den frekke fyr ­hadde hånet prestestanden, også dommerne hadde fått sitt pass påskrevet.

Det kunne således ikke betviles, mente dommeren, at det dreide seg om «eit vel planlagt felttog mot alt lovleg styre» (Sletten). «Under ret­tsaka blei det og peika på i denne samanhengen den anti-militaristiske holdninga som Jaabæk hadde synt.»

Dessuten, uttalte advokat Bergh – formodentlig med avsky i stem­men – at « … det er ikke til at miskjende at han (har) fulgt flittigst med i Studiet af den rent materialistiske og atheistiske Litera­tur, der i de siste Decennier har over­svømmet Europa.

Jaabæk hadde nemlig ofte talt ro­sende om rene ateister og holdt seg generelt mest til kirke- og bibelkritiske teologer og filosofer. I sistnevn­te kategori var der f.eks. tyskeren Ludwig Feuerbach, som i følge mitt leksikon er spesielt kjent for sitt verk Das Wesen des Christentums fra 1841, der han ville påvise at gudsbegrepet er skapt av menneske­ne selv, uten grunnlag i den objekti­ve virkelighet.

Som den tapende part i saken ble Jaabeek pålagt å betale saksomkost­ningene. Avisen Verdens Gang startet en landsinnsamling for å dekke disse, og det at hele 6600 kr kom inn – en stor sum dengang, spesielt fordi pengene i stor grad kom fra li­te velbemidlede kretser, viser at dommen vakte stor harme hos man­ge.

«Dommen i 1876 var klimaks i det lange felttoget som kristeleg-konservative krin­ser starta mot Jaabæk før 1870. For ein lesar i dag kan dommen synast klart poli­tisk», hevder Sletten. Og det er utvilsomt at «å få stempla Jaaback som kristendoms­fiende var… eit godt politisk våpen. Det kunne slå ham i hel som toppolitikar og bli eit avgjørande slag mot den folkerørs­la han var leiar for. Våpenet vart altså bruka, og det er ingen tvil om at det rå­ka.»

Jaabæk og kommunismen

«Medan åtaka på Jaabæk er på det har­daste, får ein mest inntrykk at at mot­standarane vil ha det til at han er ein for­kledd sosialist, kan hende i allianse med Internasjonalen.»

Dagfinn Sletten

«Jaabæk er selv beslægtet med Internati­onalen og derfor udbreder han saadanne Lærdomme i sit Fædreland. »

Julius Riddervold

I 1872 kom en statsrevisor John­sen med følgende beskyldning: «Det er Internasjonales frygtelige Lærdomme, som Jaabæk søger at udbrede i sitt Fædreland.» Ankla­gen ble smadret fullstendig av en forbitret Jaabæk i Folketidende nr. 13 samme år:

«Jeg ved meget vel hvad der tjener til din Undskyldning: nemlig din grundig Uvi­denhet i Slutningslæren; jeg veed, at du er det Exemplar, der mest omfattende har sværtet det hvide Papir med noget tullet sludder, der inneholder langt min­dre Sandhet end det rene Papir førend det blev klusset til med din sorte sværte. »

At Jaabæk skulle bli angrepet for å ha «sosialistiske» sympatier kan vel synes nesten utrolig, men årsakene ligger sannsynligvis blant an­net i en slags underlig klassifisering etter regelen «enten konservativ el­ler radikal». Og da Jaabæk var ra­dikal, uansett om det var i liberal el­ler frisinnet retning, ble hans plas­sert i samme bås som «Internasjonalens folk». Han arbeidet mot det bestående, det gjorde også kommu­nistene; ergo var de allierte. En si­deeffekt av slike påstander, som man må kunne formode var tilsik­tet, var at identifiseringen av ham med kommunistiske tendenser bi­dro til å sverte denne påholdne fri­hetsforkjemper og til å skremme folk bort fra ham.

En annen årsak til all hetsen had­de i det minste overfladisk sett bak­grunn i virkeligheten: mange sosialister så opp til ham og var til tider hans eneste forsvarere. Olaus Fjør­toft skrev f.eks. i 1871 i sitt blad Fram at «Søren Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ ham og vaar Bondereising e original.» Men – og det er her det essensielle – i disse tilfellene var det sosialiste­ne som delte enkelte av Jaabæks li­berale synspunkter, ikke vice versa. Han klargjør bl.a. i dette sitat for­skjellen på en meget interessant må­te: en prest hadde påstått at Bonde­vennene ville ha lik eiendomsdeling og derfor ikke var bra. Jaabæks svar:

«Imidlertid vil jeg peke paa Ap.Gj.4;34,35, hvor det hedder: «thi saamange som ejede Agre eller Huse, solgte dem og frembar Værdien av det Solgte», og det «uddeltes til Enhver, ef­tersom Nogen havde behov». «End ikke een sagde noget af sit Gods at være hans eget, men alle ting var dem tilfælles», 4:32. Her er «Broderskabet» fremstillet i højeste Mon – Kommunismen og Sosia­lismen. Præsten kan altsaa ikke fra sin Læres Standpunkt angribe Delingen, men det kan og det gjør Statshushold­ningslærerne, til disse slutte Bondevenne­ne sig, og vil Præsten afvige fra Læren i den Bog han især paaberoper sig, nu vel, saa er vi i Tilfældet enige … »

I den tidligere omtalte «Sag nr. 33» hevdet han at Regjeringen i vis­se Retninger var kommunistisk, og brukte pensjonspolitikken som ek­sempel, foruten støtten til «Latin­dyrkelsen», som særlig regjeringens folk tjente på: «de høster hvor de ikke har arbejdet – et Kjendemer­ke af Kommunismen.» Jaabæk var ikke kommunist.

Inkonsekvenser

Denne artikkel har søkt å gi et inn­blikk i den interessante einstøing Søren Jaabæks liv og virke og vist hans klare liberalistiske grunnhold­ninger. Men det må gjøres opp­merksom på at dette ikke er ment til å være noen fullstendig gjennomgå­else av hans filosofi. Jeg har med vi­lje presentert kun de sider som jeg i egenskap av liberalist er interessert i.

Et eksempel på dette er den mini­male spalteplass jeg vil vie Jaabæks faste ønske om lovfestet maksimumsrente; han ville ha 4% mot den rådende 5%, og denne lavrente­politikken var meget sentral for ham. Dog, for 18- og 19-­hundretallets liberalere var dette et ofte inntatt standpunkt; delt av bl.a. Adam Smith, helt til han ble omvendt av Jeremy Benthans In Defense of Usury.

Dessuten forteller Norsk Biogra­fisk Leksikon at han i arbeiderkom­misjonens første innstilling av desember 1887 sluttet seg til den frak­sjon som foreslo lovfestet norma­larbeidsdag. Hva var hendt med ham? Kildemangel gjør svar van­skelig, og jeg skal ikke her komme med noen spekuleringer.

Hvorom allting er, i 1894 døde Søren Jaabæk. Da hadde allerede den linje tatt over for alvor, som har ført til dagens gigantstat.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1982.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami