Magasin

Er Tony Blair sosialdemokrat?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1999.


Tony Blair er uten særlig tvil den mest interessante og suksessrike politiker i Vesten for tiden. Mange sosialdemokrater ser i ham en ny æra for en moderat venstreorientert politikk, og sosial­demokratiske ledere over hele Europa ivres om å sole seg i glansen av hans nærvær. Det er imid­lertid tvilsomt om Blair passer i dette selskapet. Minst like mye som tradisjonelt sosialdemokrati kan man i hans tenkning finne kontinental kristeligdemokrati og pre-marxistisk arbeiderklasse-solidaritet.

Her hjemme er Thorbjørn Jagland glad i å kopiere Blairs frase om at det er tre områder i politikken som teller – ut­danning, utdanning, utdan­ning, men det er ellers lite som tyder på at Jagland har fått med seg så mye av det Blair står for. Arbeiderpartiets alternative leder Jens Stolten­berg passer noe bedre inn i rollen som moderne og markeds­­orientert sosial­demo­krat, dersom det nå er det Blair virkelig er. Generelt er Blairs politiske tenkning så sammensatt og ofte lite kon­kretisert at det er lett for mange grupperinger å ta ham til inntekt for seg selv.

Sosial markedsøkonomi

Det synes like fruktbart å se Blair i en kontinental kristelig­demokratisk tradisjon av tysk CDU-type som i en sosial­demokratisk. Tydeligst er dette kanskje i nærings­politikken, som ifølge Blair skal bygge på partnerskap mellom staten og næringslivet. Gamle Labour trodde på styring av næringslivet, og Thatchers og delvis Majors regjeringer holdt en arm­lengdes avstand. Dette part­ner­skapet er imidlertid van­ske­ligere å konkretisere enn å snakke om i festtaler, og muterer ofte enten til et kor­porativt system der de etablerte interesser får ufor­holds­messig mye makt, til mer eller mindre korrupte for­bindelser, eller til indirekte styring av typen – «Dersom dere ikke tar inn flere lærlinger frivillig, så påbyr vi det, eller ilegger en ekstra­skatt».

Blairs forhold til markedet er også påfallende likt den tyske «sosiale markeds­øko­nomien», en blandings­økono­mi der man tar i bruk kon­kurranse og belønnings­systemer, men der det offent­lige spiller en sentral rolle gjennom reguleringer, og der staten har et stort ansvar for dem som faller utenfor. Dette er forsåvidt ikke så forskjellig fra sosialdemokrati av norsk modell, men i praksis går Blair mye lenger enn både tradi­sjonelle sosialdemokrater og satte tyske kristeligdemo­krat­er i å ta i bruk markeds­mekanismen, og har langt mer til overs for private organi­sasjoners rolle som supple­ment til velferdsstaten, noe som også gjenkjennes fra konti­nentet, særlig de katolske land.

I begynnelsen av juni la forøvrig Blair frem et manifest om «den tredje vei» sammen med den tyske forbunds­kansler Gerhard Schröder. Her tas det til orde for innstramninger i velferds­staten, liberalisering av arbeidsmarkedet (som særlig Tyskland har akutt behov for) og deregulering av tjeneste­sektoren. Med dette synes gammelsosialisten Oscar La­fon­­taines ånd til å være drevet ut av det tyske sosial­demo­kratiske partiet.

Blairismens kristne røtter

Både Tony Blair og ledende reformister som Frank Field og innenriksminister Jack Straw er aktive kristne, og deres syn på hvordan befolk­ningens velferd skal sikres kan ses på som en kombinasjon av det kristne pålegget om å ta ansvar for seg selv og for andre, og av arbeider­bevegelsens solidari­tets­krav. Å kalle Blair en kristensosialist kan likevel gi feil assosiasjoner i norsk sammen­heng, siden dette begrepet er nært knyttet til kravet om større offentlig ansvar og en mer generøs velferdsstat, og gjerne assosiert med venstresosialisme av SV-typen. Dette er fjernt fra Blairs tenkning. Snarere ligger han nærmere den tradisjonelle kontinentale katolske subsidaritets-tankegangen, der velferden primært er et anliggende for det sivile samfunn, der det legges stor vekt på desentralisering og personlig ansvar, og der staten først trer inn i de tilfeller det sivile samfunnet ikke strekker til (eller snarere – oppfattes som utilstrekkelig). Kommentator­er har påpekt at Blairs kone og barn er katolikker, og spekulert i om Blair selv etterhvert vil slutte seg til den katolske kirke.

Det er interessant at også vårt hjemlige Kristelig Folke­parti, inspirert av stats­sekretær Janne Haaland Matlary, bedriver ideologisk ny­orientering mot subsidia­ritets­prinsippet. Det er likevel høyst usikkert om denne interessante kursdreining er særlig bredt forankret og vil føre til konkrete politiske initiativer. Haaland Matlary er en ganske fremmed fugl i Kristelig Folkeparti – forsker, svært aktiv i Europa­bevegelsen, katolikk og gift med en ungarer.

Det sivile samfunn

Den store betydningen Blair tillegger det sivile samfunn og betydningen av verdier er uvanlig for en sosialdemokrat, men passer godt inn i en kristeligdemokratisk tradisjon. Allerede på landsmøtet i 1995 uttalte Blair at «sosialismen for meg aldri har handlet om nasjonalisering eller statens makt – ikke engang ute­lukkende om økonomi eller politikk. Sosialismen er et moralsk mål for livet, et sett av verdier. En tro på sam­funnet, på samarbeid». Bytt ut ordet sosialisme med kristelig­demokrati, og du har Kjell Magne Bondevik.

Da Tony Blair i 1994 annonserte sitt kandidatur som formann for Labour, gjorde han det i en tale i thatcherismens intellektuelle høyborg – Institute of Economic Affairs. Han la bl.a. vekt på å revitalisere tredje sektors rolle i velferds­samfunnet:

«The history of workers’ co-operatives, the friendly societies and the unions from which the Labour Party sprang is one of individuals coming together for self-improvement and to improve people’s potential through collective action. We need to recreate for the 21st century the civil society to which these movements gave birth.»

Den tidligere arbeiderparti­politikeren David Green hadde da allerede i mange år vært leder for IEA’s Health and Education Unit, og fokusert på lærdommene fra organiseringen av velferden før velferdsstaten. Såkalte selvhjelpsorganisasjoner (friendly societies, mutual aid societies), ofte med til­knyt­ning til arbeider­bevegelsen, dekket i 1911, da Liberaleren David Lloyd George innførte omfattende offentlige velferds­ordninger, allerede ¾ av befolkningen, og sørget for økonomisk støtte ved sykdom og inntektsbortfall av forskjellig art.

Blairitene ønsker å gjen­opplive det sivile samfunns velferdsrolle, uten at regje­ringen har kommet særlig langt i å konkretisere hvordan dette skal gjøres. Særlig er fagbevegelsen tiltenkt en sentral plass, og dermed en tilbakevending til dens historiske rolle før den ble ideologisert og politisert fra slutten av forrige århundre. Forsøket på å redefinere fag­bevegelsens rolle fra politisk maktfaktor til velferds­organisator for sine medlemmer, må også ses i lys av at Blair og hans tilhengere ikke ønsker at den skal spille en viktig rolle innad i New Labour. Blair har i hovedsak holdt fast ved de lovendringer Thatcher gjennomførte og som fratok fagbevegelsen betydelig makt i politikken og på arbeidsplassen, og han har gjennomført radikale endring­er innad i Labour som oppnår det samme på denne arenaen.

Velferdsreform

Reformer av velferdsstaten er påtrengende i de fleste europeiske land, siden de fleste regjeringer innser at man er i ferd med å nå et tak for hvor stor andel av BNP staten kan beslaglegge, og fordi velferds­utgiftene uten store reformer på grunn av endringer i alderssammensetningen vil fortsette å stige dramatisk. Storbritannia har riktignok mindre problemer enn de aller fleste land, fordi tidligere konservative regjeringer alle­rede har gjennomført viktige omlegninger av pensjons­ordningene. For det første har man siden slutten av 70-tallet regulert pensjonene i takt med inflasjonen, ikke med øknin­gen i lønnsnivået, slik som i Norge og de fleste andre land. For det andre er store deler av tilleggspensjonene privatisert gjennom inn­føring­en av et system der de som ønsker det, kan ta med seg både innbetalinger og utbetalinger ut av det offentlige systemet.

I desember 1998 la regje­ringen frem sine forslag til endringer i pensjons­systemet. Dette innebærer ingen dra­matiske system­omlegn­ing­er, men vil påføre staten større utgifter. Den felles grunn­pensjonen, som går til alle, vil fremdeles økes i takt med inflasjonen, mens den offent­lige tilleggs­pensjonen, som er behovs­prøvet og går til dem som ikke har private ordninger, skal økes i takt med reallønnsøkningen.

For tilleggspensjonene er det nye at Labour gjennom skatteincentiver vil favorisere kollektive pensjonskasser for å skape et billigere alternativ til de relativt høye administra­sjons­kostnadene i de private ordningene. Dette er i samsvar med ideen om fagbevegelsen økende rolle i å sikre befolkningens velferd. Dess­uten innføres individuelle spareordninger der man kan spare inntil £5.000 skattefritt hvert år, og ta ut pengene når som helst.

Selv om Blair-regjeringen fortsetter å anklage tidligere konservative regjeringer for å ikke bry seg om de fattige, markerer den ihvertfall retorisk en merkbar endring bort fra snillismen fra 70-tallet. Noe av det samme kan vi se spor av i Norge, med Arbeiderpartiets ønske om systemomlegninger som opp­muntret trygdede og arbeids­løse til å komme seg i arbeid igjen – den såkalte «arbeids­linja». En slik politikk består av to deler, nemlig de økonomiske incentivene – gulrot og pisk – og holdninger. Hos mange ledende Labour-politikere, f.eks. tidligere nevnte Frank Field, er den moralske fordømmelsen av dem som ikke gjør sitt beste lett å gjenfinne. Denne for­dømmelsen er imidlertid kom­bi­nert med fokus på at noe av skylden for det moralske for­fallet ligger i systemet, særlig behovs­prøvingen av sosiale ytelser, som er langt mer utbredt i Storbritannia enn i Norge. Field har imidlertid ikke fått med seg partiet på å bevege seg bort fra behovsprøving. Hovedgrun­n­en er at selv om slik prøving har uheldige incentiv­virkninger, reduseres samlede offentlige utgifter i forhold til universelle velferds­ordninger.

Omfordeling

Graden av omfordeling har alltid vært en sentral politisk konfliktlinje. New Labour har i likhet med de fleste sosial­demokratiske partier innsett at rommet for omfordeling er begrenset. Dette har flere grunner. For det første må skattebetalerne føle at de selv får igjen noe som står i rimelig forhold til hva de betaler i skatt for at systemets legitimitet skal opprettholdes. Dette poenget understrekes bl.a. av Frank Field i hans bok «Stakeholder Welfare». Field understreker at velferdsstaten primært må bygge på egeninteresse, ikke altruisme.

For det andre fører en radi­kal omfordelingspolitikk lett til ineffektivitet i økonomien, gjennom høye marginalskatter «i toppen» og høye over­føringer som re­duserer incent­ivene til syssel­setting og selvhjelp blant de mindre bemidlede. Et tredje moment er at økt inter­nasjonal kon­kur­ranse og mobilitet – glo­bal­iseringen – begrenser mulig­hetene til å holde særlig høye skatte­nivåer, særlig på kapital. Labour har derfor konkludert med at skattenivået ikke kan økes. Dette fremgår klart av uttalelsene fra fremtredende Blairitter, av fellesplattformer med tyskerne og også av hans fremste konkurrent innad i partiet, finansminister Gordon Brown. I praksis har dette slått ut i at Labour ikke vil øke marginalskatten på inn­tekt, som er såpass lav som 40%, og faktisk senke inn­tekts­skatten på lavere inn­tekts­trinn. I budsjettet som ble lagt frem i mai ble inntekts­skatt på det laveste inntekts­trinnet redusert fra 20% til 10% (ved å innføre et nytt trinn). I dagens Storbritannia er det det liberale partiet som står for høyere skatt for de rike, ikke New Labour.

I andre deler av politikken som påvirker fordelingen, særlig den sosiale stønads­politikken, er profilen mer uklar, noe som gjenspeiler ulike fløyer i partiet. Det har vist seg vanskelig å gjennom­føre innstramninger overfor «uverdig trengende», og de svært få opprørene mot Blair i parlamentet har nettopp kom­met på grunn av slike forslag. På den annen side er betyde­lige egenandeler er innført på universitetene, noe som hovedsakelig rammer middel­klassens barn. Finans­minister Brown leder den ortodokse fløy, som gjerne vil gjøre overføringene mer generøse, og de siste forslagene til pensjonsreform tyder på at han har hatt et visst gjennom­slag (se ovenfor).

Partiet er splittet når det gjelder synet på rikdom. Ideologene rundt Blair er åpnet tilhengere av det meritokratiet mange assosierer med Thatcher – at det viktigste er å fjerne stengsler for individuell fremgang, og så glede seg over at noen lykkes. Tidligere industriminister Peter Mandelson er helt klar på dette området. Det er vel ikke helt tilfeldig at Mandel­son måtte gå som statsråd fordi han hadde opptatt et privat lån fra en regjeringskollega, slik at han kunne bo mer fasjonabelt enn hans inntekt tilsier.

I fellesdokumentet mellom Tony Blair og Gerhard Schröder som kom i juni, og der Mandelson var hovedfor­fatteren, fremgår denne nye holdningen klart:

”The promotion of justice was sometimes confused with the imposition of equality of outcome. The result was a neglect of the importance of rewarding effort and responsi­bility, and the association of social democracy with confirmity and mediocracy rather than the celebration of creativity, diversity and excellence.” (The Third Way/Die Neue Mitte – http://www.labour.org.uk/views/items/00000053.html)

New Labour har rett og slett noe jappete over seg, symbolisert med slagordet Cool Britannia – forsøket på å markedsføre Storbritannia som moderne og hipt, og byggingen av den storslagne Millenium-domen i London (forøvrig Mandelsons tidligere ansvarsområde). Denne kul­turen står i åpenbar konflikt til den tradisjonelle fag­bevegelseskulturen, og kanskje også til en viss grad til Blairs egne kristne holdninger.

Incentiver

Ikke bare har Blair akseptert alle de privatiseringer som de konservative regjeringene har gjennomført – inkludert flyplassene, kollektiv­tran­sporten, kraftforsyningen og televerket, men han går meget langt i å ta i bruk finansielle incentiver på nye områder innen offentlig sektor. Mange av disse forslagene er foreløpig på tegnebrettet, mens andre er i ferd med å bli gjennomført. Lærere skal f.eks. evalueres – de dårlige få sparken og de gode kunne få lønninger opptil en halv million kroner. Resultatorientert lønn skal også innføres i helsevesenet, og endog i politiet, der Blair vil ta i bruk moderne benchmarking teknikker, dvs. at effektiviteten i ulike enheter skal måles mot hverandre og slå ut i økonomisk gevinst. Et politidistrikt med bedring i oppklaringsprosenten vil altså kunne få tilført mer ressurser. Blair er også prinsipielt tilhenger av at forbrukerne skal få større valgfrihet innen offentlig tjenesteyting. Som en av New Labours ideologer, tidligere velferdssminister Frank Field skriver i sin bok Stakeholder Welfare (utgitt av Institute for Economic Affairs, thatcherismens kan­skje fremste think-tank): «Det kastrerte velgerkorpsets æra er forbi», dvs. velgerne forlanger i kraft av å være forbrukere direkte innflytelse over de tjenester de skal motta, og nøyer seg ikke med å legge en stemmeseddel i urnen en gang i blant. På dette punktet har imidlertid fint litt skjedd til nå. Det såkalte interne markedet i helse­vesenet, der primærlegen kunne velge helsetjenester fritt for sine pasienter er endog avskaffet. På dette og andre områder må Blair gå forsiktig frem, siden motstanden fra vår tids mest reaksjonære krefter, nemlig fagbevegelsen, er massiv.

New Labour har gitt opp troen på at offentlig ansatte av seg selv arbeider for felles­nytten. Derfor oppstår be­hovet for incentiver og kon­kur­ranse. I tråd med That­chers tankegang skilles det offentliges rolle som etter­spørrer og produsent. Statens rolle blir å være velgernes agent, og organisere levering­en av ønskede tjenester, enten gjennom å kjøpe dem eller produsere dem selv. Ved siden av effektivitets­press gjennom konkurranse, brukes også andre moderne management-teknikker innen offentlig sektor – målstyring, fastsettelse av suksesskriterier, revisjon for å sjekke resultatene, benchmarking (bl.a. av politiet som nevnt ovenfor).

Eierskap irrelevant

For de moderne sosial­demo­kratene anses spørsmålet om eier­skap mer og mer som irrelevant. Det er incentivene og rammebetingelsene som teller. Dermed skapes det økt rom også for private og særlig non-profit organisasjoner innen tradisjonell offentlig tjenesteyting. En av New Labours fremste ideologer, Peter Mandelson skrev i sin bok The Blair Revolution (1996, sammen med Roger Liddle):

«New Labours mål bør være effektivitet, mangfold og innovasjon i leveringen av offentlige tjenester, ikke privatisering for dens egen skyld. Service-leverandørene vil ikke nødvendigvis være kon­vensjonelle private sel­skaper. De kan være eid av sine ansatte, kooperativer eller i den frivillige sektor. Det som aller mest må tilstrebes er å frembringe en ny generasjon av «sosiale entreprenører».

Den tredje vei – et retorisk knep?

Akkurat som Thatcher ga opphav til en «ism», som ble en stor eksportartikkel, ut­meisler Tony Blair for tiden sin «tredje vei», som sentrum-venstre-regjeringer i hele Europa søker å etterligne. Blair har selv skrevet en pamflett om emnet, og en av hans guruer, professor Anth­ony Giddens ved London School of Economics har utgitt en hel bok – The Third Way. Det er likevel vanskelig å få tak i hva som er innholdet i denne tredje veien, bortsett fra at det er noe annet enn gammeldags sosialisme og noe annet enn det sosial­demokrater fremstiller som «det nye høyre». Problemet er at den tredje vei forsøker å definere seg i forhold til karikaturer den selv har funnet opp. The Economist antyder derfor at begrepet mer har som funksjon å forsøke å bortforklare at tilhengerne av den tredje vei i hovedsak har overtatt de viktigste overbevisningene til sine thatcheristiske forløpere – Blair som «Thatcher i bukser». Blair skriver f.eks. at «Det Nye Høyre behandler offent­lige investeringer og ofte selve forestillingen om et samfunn og kollektiv innsats som noe ondt som bør fjernes» og går inn for «en omfattende av­vikling av sentrale offentlige aktivi­teter i frihetens navn». Selv om den nye liberalistiske høyresiden som har vokst frem i Storbritannia, og til en viss grad også i andre land, også inneholder grupper som kommer ihvertfall det siste av disse utsagnene nær, er be­skriv­elsen åpenbart feil når det gjelder det britiske kon­serv­ative partiet som sådan og for­såvidt alle europeiske høyre­partier som er i nær­heten av å oppnå politisk makt.

Siden Blair og sosial­demokrater i alle land elsker å sitere Thatchers utsagn om at «det ikke finnes noe slikt som et samfunn», for å støtte opp under sin karikatur av atom­istisk liberalisme, kan det i folkeopplysningens navn være nyttig å gjengi hva Thatcher faktisk sa:

«Too many people have been given to understand that if they have a problem, it’s the government’s job to cope with it…. They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are indivi­dual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also, to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There’s no such ting as entitlement, unless someone has first met an obligation.»

Blairs fremtid

Blair har avskaffet Partiet som politisk maskin og drastisk redusert fagbevegelsens makt. Politikken utformes ikke gjennom en langvarig prosess i partiet, men i små klikker knyttet til Blair og hans nærmeste. Deretter kommuni­seres resultatet direkte til folket, slik Clinton (og for den saks skyld Carl I. Hagen) gjør det. Man må tilbake til Ronald Reagans glansnumre for å finne en bedre kommunikatør enn Blair.

Fra tid til annen tillates partiets mer tradisjonalistisk innstilte grasrot å gjøre opprør. Slike utbrudd har imidlertid ingen politisk betydning, og må ikke tolkes som noe tegn på svakhet. Blair har fremdeles full kontroll der kontrollen er viktig.

Hverdagen har imidlertid innhentet Tony Blairs regjering etter triumfvalget i 1997. Intern uenighet har ført til at velferdsreformatoren Frank Field har forlatt regje­ringen og rotete økonomiske disposisjoner førte til at sjefs­markedsfører Peter Mandel­son fikk sparken som industriminister.

Bare fremtiden vil vise om Blair virkelig kan tilby en alternativ politisk visjon for Europa, eller om hans fremste historiske rolle ble å gravlegge sosialismen i Storbritannia.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1999.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami