Magasin

Kampen mellom sivilisasjoner

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1998.


Bokanmeldelse av Samuel Huntington: The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, Simon & Schuster, 1996

I 1989, etter Murens fall, skapte den amerikanske samfunnsviteren Francis Fukuyama furore med sin artikkel «The End of History» i det neokonservative tidsskriftet National Interest. Fukuyama utdypet senere sin tese i boken «The End of History and the Last Man» (Free Press, 1992). Boken ble allment ansett som årets viktigste i USA, og fikk også betydelig oppmerksomhet i Europa. Fukuyamas slående hovedtese var at den viktigste drivkraften i historien, nemlig konflikten mellom ulike ismer, nå var forsvunnet. Vestlig liberal kapitalisme hadde vunnet. De store konfliktenes tid var over. I ettertid er det ikke vanskelig å se at Fukuyama trakk for sterke konklusjoner basert på kommunismens sammenbrudd, som var reelt nok. Det manglet ikke på kritikere som allerede da boken kom ut påpekte at Fukuyama var altfor opphengt i den øst-vest-konflikten som hadde preget hele etterkrigstiden, og derfor undervurderte andre latente konflikter.

Samuel Huntingtons bok «The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order» kan gjerne leses som et pessimistisk motstykke til Fukuyamas optimisme. Huntington er professor ved Harvard, og har i årevis vært en sentral utenrikspolitisk debattant. I likhet med Fukuyama har Huntingtons bok sin opprinnelse i en tidsskriftartikkel. Sommeren 1993 publiserte det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs hans «The Clash of Civilizations». Ifølge redaktørene har ingen artikkel siden George Kennan på 40-tallet tok til orde for oppdemning mot den kommunistiske ekspansjon, gitt så mange reaksjoner. Som en følge av dette har Huntington brukt tre år på å raffinere sine argumenter.

Sivilisasjonenes rolle

Nei, sier Huntington, historien er på ingen måte slutt, og den vestlige liberale kapitalismen har på ingen måte vunnet noen endelig seier. Verdenshistorien kan best forstås som en kamp eller konkurranse mellom ulike sivilisasjoner. Noen sivilisasjoner forsvinner riktignok, men å tro at Vesten i dag er enerådende er åpenbart feil. Huntington deler verden inn i fem viktige sivilisasjoner: den vestlige, ortodokse (Russland), islamske, japanske, og kinesiske. I tillegg kommer noen mindre viktige: den afrikanske, hinduistiske og latin-amerikanske. (For en norsk leser kan det være av interesse at Huntington viser til at Johan Galtung i 1992 gjorde en lignende inndeling og la samme sterke vekt på sivilisasjonenes rolle).

Huntington definerer en sivilisasjon som en felles kultur, livsstil, etnisitet, religion. Særlig religion synes å være et viktig fellesgods. Felles språk er imidlertid ikke nok til å definere en kultur. Serbere og kroater tilhører ulike sivilisasjoner (ortodoks og vestlig) selv om de har samme språk. Det samme gjelder rase, siden flere sivilisasjoner kan eksistere innenfor samme rase, som f.eks. den vestlige og den ortodokse, eller omfatte flere raser, som den vestlige og den islamske. Huntington oppsummerer med at det viktige ikke er hva slags hodeform og hudfarge folk har, men deres verdioppfatninger, tro, institusjoner og sosiale struktur.

Jakten på identitet

Mennesket er, og har alltid vært på jakt etter sin identitet, og fremdeles er denne identiteten for svært mange nært knyttet til nasjon, stamme, etnisk gruppe, religion – i sin bredeste manifestasjon «sivilisasjon». Huntington siterer en nasjonalistisk demagog i Michael Dibdins roman «Dead Lagoon»: «Det kan ikke finnes virkelige venner uten virkelige fiender. Dersom vi ikke hater det vi ikke er, kan vi ikke elske det vi er. Dette er de gamle sannheter som vi smertefullt må gjenoppdage etter mer enn et århundre med sentimentalt vås. De som benekter dem, benekter sin familie, sin historiske arv, sin kultur – ja seg selv!»

Huntington hevder at de viktigste konflikter fremover ikke vil være mellom ulike ideologier, heller ikke mellom sosiale klasser, rike og fattige eller andre økonomisk definerte grupper, men mellom folk som hører til ulike kulturelle identiteter – sivilisasjoner. Alvorlige konflikter mellom rike og fattige nasjoner er usannsynlig, rett og slett fordi de fattige mangler politisk enighet, økonomiske ressurser og militær slagkraft. Selv om det fremdeles vil finnes konflikter internt i sivilisasjonene, vil ikke disse utgjøre noen fare for opptrapping. Denne faren er imidlertid til stede ved konflikter mellom medlemmer av ulike sivilisasjoner, ettersom deres frender vil blande seg inn på hver sin side av konflikten.

Religionens betydning

Betydningen av religion er sentral for Huntington. Han mener i motsetning til Fukuyama at verden er på vei bort fra en fase med vestlig dominans, og dette faller sammen med at ideologienes betydning svekkes og religionenes øker. En interessant observasjon er at mens samtlige ideologier er vestlige produkter, fra kommunismen og fascismen til liberalismen og nasjonalismen, har den vestlige sivilisasjonen aldri frembrakt en religion. Det er også et viktig særtrekk med den vestlige sivilisasjonen, som den bare deler med den hinduistiske, at stat og kirke er adskilt. Med Huntingtons ord: «I islam er Gud Cæsar, i Kina og Japan er Cæsar Gud og i den ortodokse sivilisasjonen er Gud Cæsars juniorpartner». Huntington er enig med de mange historikere som ser dette skillet mellom stat og kirke, og dermed eksistensen av flere kilder til autoritet, som en viktig grunn til at friheten har utviklet seg innen den vestlige sivilisasjon.

Religionens sentrale identitetsskapende rolle kan lett observeres i Bosnia. Huntington siterer det gamle munnhellet om at før var muslimer bosniere som ikke gikk i moskene, kroater var bosniere som ikke gikk i katedralen, og serbere var bosniere som ikke gikk i den ortodokse kirken. Straks den gamle jugoslaviske identiteten ble borte, ble religionen igjen den fremste identifikasjonsfaktor. Muslimene, som tidligere hadde vært svært så sekulære, sluttet i overveldende grad opp om Izetbegovics islamske parti. Før borgerkrigen brøt ut, drev Izetbegovic ifølge Huntington en omfattende islamisering av statsapparatet, skolene, media, forsvaret etc.

Vestlig kultur på fremgang?

Huntington går kraftig i rette med de mange i Vesten som ser på utbredelsen av vestlig forbruks- og populærkultur, av vestlig teknologi og av det engelske språk som tegn på at vestlig sivilisasjon er på offensiven. La oss ta dem i rekkefølge:

Huntington mener at det å bruke spredningen av pop-musikk, Levis og Big Mac som et bevis på den vestlige kulturs endelige seier er å trivialisere denne. «Essensen i vestlig sivilisasjon er Magna Carta, ikke Magna Mac», og «ett eller annet sted i Midt-Østen kan det meget vel være samlet en gjeng unge menn, kledd i jeans, som drikker Coca Cola og hører på rap-musikk, men som innimellom sine rituelle bukk mot Mekka setter sammen en bombe som skal sprenge et amerikansk fly i lufta.»

Huntington avviser også at utbredelsen av vestlig teknologi har noen betydning for utbredelsen av vestlige verdier. Han peker på at de fleste militante islamister, som kanskje er den vestlige sivilisasjons viktigste fiende, aksepterer og i stor grad tar i bruk moderne vestlig teknologi. Et interessant faktum er at islamistenes sterkeste støtte finnes blant studenter og høyt utdannede innen tekniske fag og f.eks. medisin, og ikke blant lite utdannede bønder på landsbygda.

Hva med språk da – her må de da være åpenbart at engelsk er i ferd med å feie alle andre av banen? Not so, sier Huntington. Andelen av verdens befolkning som snakker engelsk sank fra 9,8% i 1958 til 7,6% i 1992 (for de fem vestlige språkene sank andelen i samme tidsrom fra 24,1 til 20,8%). Som et apropos kan nevnes at den kinesiske overtakelsen av Hong Kong har ført til at antall skoler som underviser på engelsk er redusert til en tredjedel. Allerede før overtakelsen 1. juli 1997 hadde engelsk vært på sterkt vikende front i Hong Kong.

Engelsk spiller riktignok en viktig rolle som lingua franca, altså det språket som folk fra ulike språkgrupper tyr til for å kommunisere seg imellom. HUNTINGTON mener likevel at dette er en kommunikasjon mellom ulike kulturer, ikke et tegn på samme kultur. Det engelske språk er kun en enkel måte å kommunisere på, og spiller i denne sammenheng ikke den rolle som bærer av kultur og identitet som det nasjonale språket gjør.

Regionalisering

Tidlig på 90-tallet var det mye snakk om regionalisering av verden, et nærmere økonomisk og politisk samarbeid mellom land i samme region. EU-samarbeidet er det viktigste eksemplet på dette. Andre eksempler er det regionale frihandelsblokkene som har vokst frem i Amerika og Asia. En av dem som la stor vekt på regionalt samarbeid som drivkraft i den internasjonale utviklingen var den japanske management consultant Kenichi Ohmae («The End of the Nation State: The Rise of Regional Economics», The Free Press, 1995, tidligere omtalt i Ideer om Frihet). Huntington mener at regionalt samarbeid bare oppstår dersom geografisk nærhet faller sammen med kulturelt fellesskap. Hvis ikke, kan denne nærheten snarere føre til konflikt. Militært og økonomisk samarbeid er basert på tillit, og slik tillit springer lettest ut av felles verdier og kultur. Samarbeidsorganisasjoner kan gjerne eksistere på tvers av sivilisasjoner, men disse får sjelden gjort særlig mye. Et av mange eksempler Huntington nevner på det siste er ASEAN, det økonomiske samarbeidsorganet i Sør-Øst Asia som omfatter flere sivilisasjoner. Selv om det ble etablert allerede i 1967, har ASEAN først nylig startet på veien mot å bli et frihandelsområde.

Kina

Huntington ser fremtiden først og fremst som en konflikt mellom den i dag dominerende vestlige sivilisasjonen og de fremste utfordrerne, islam og Kina.

Fremveksten av en slags kapitalisme og forbrukskultur i Kina kan overfladisk sett tyde på at forskjellene til Vesten ikke er så store. Huntington påpeker imidlertid en rekke viktige kulturelle forskjeller: I den konfusianske tradisjonen som preger Kina «understrekes betydningen av autoritet, hierarki, underordning av individuelle rettigheter og interesser, betydningen av konsensus og å unngå konfrontasjon og å «redde ansikt», og generelt at staten er overordnet samfunnet og samfunnet overordnet individet. Asiater tenker på fremgang for sine samfunn i form av århundrer og årtusener, og prioriterer langsiktige gevinster. Disse holdningene står i sterk kontrast til amerikaneres tro på frihet, likhet, demokrati og individualisme, og den amerikanske tilbøyeligheten til å mistro myndighetene, motsette seg autoriteter, fremme motkrefter til mektige institusjoner, oppmuntre konkurranse, holde menneskerettigheter hellig og å glemme fortiden, ignorere fremtiden og fokusere på å maksimere kortsiktig gevinst».

En kilde til internasjonale konflikter med Kina er også at kineserne aldri har akseptert den europeiske modellen med maktbalanse mellom statene for å fremme fred og stabilitet. Også her er den kinesiske modellen hierarkisk, med Kina på toppen, naturligvis. Inntil vestmaktene ydmyket kineserne militært fra midten av forrige århundre, var det slik Kina, som ikke uten grunn kaller seg selv for Midtens Rike, praktiserte sitt forhold til omverdenen.

Islam

Mens Kina er en sterkt sentralisert sivilisasjon, er trusselen fra islam av en annen art, fordi Islam mangler en kjernestat. I motsetning til den vestlige, ortodokse og kinesiske sivilisasjonen har ikke islam et klart tyngdepunkt som kan fokusere sivilisasjonens makt. Folkerike Indonesia ligger både geografisk og kulturelt i periferien, Iran domineres av Shia-varianten av Islam, som nesten ikke finnes i andre land, Saudi-Arabia har for lite folk, Egypt for lite penger etc. Huntington mener at Tyrkia kunne spille rollen som kjernestat (slik landet gjorde under det Ottomanske imperium), men sterke krefter har hele dette århundret isteden forsøkt å flytte Tyrkia over i den vestlige sivilisasjonen, et av de klareste eksemplene på at slikt faktisk forsøkes.

Det er imidlertid ikke bare en fordel for Vesten at Islam mangler en sterk kjernestat, siden slike stater spiller en nøkkelrolle i å begrense lokale konflikter. Bare slike stater er sterke nok til både å forhandle frem en akseptable løsning for sin mindre sterke frende, og presse denne til å akseptere mindre enn full seier. «Konflikter mellom sivilisasjoner bobler opp nedenfra, fred mellom sivilisasjoner kan bare dryppe ned fra oven», skriver Huntington.

Huntington har blitt beskyldt for å underbygge Vestens redsel for islam med denne boken, når han bl.a. viser til at islam på 90-tallet er involvert i langt flere av de internasjonale konfliktene enn noen annen sivilisasjon. Huntington viser bl.a. til forskning av Ted Robert Gurr, som har identifisert 50 etniske konflikter i 1993-94. Av disse foregikk 20 mellom grupper tilhørende ulike sivilisasjoner. Av disse var muslimer den ene part i 15. På den annen side må ikke trusselen fra islam overvurderes. Det er også et faktum, som Huntington ikke nevner, at i alle konflikter mellom Islam og Vesten, er Islam den tapende part. Islam har også en uvanlig høy andel av konfliktene innen samme sivilisasjon, noe som vel reflekterer svakhet og at islam er svært splittet.

Huntington ser interessante paralleller mellom de islamistiske partiene og deres nasjonalistiske motstykker i Europa, som franske Front National, som ofte mobiliserer nettopp på redselen for islams innvandring. Han peker på at begge gruppene er outsidere som tar avstand fra det de ser som et korrupt etablissement og dets partier, de utnytter økonomisk krise, særlig arbeidsløshet, appellerer til etnisk og religiøst fellesskap og angriper utenlandsk innflytelse i deres land. Responsen fra mainstream partier er også temmelig lik. I muslimske land legger makthaverne seg til en mer islamsk retorikk, bruker islamske symboler og fører politikken over i denne retning. I Europa overtar de andre partiene en del av retorikken til det ekstreme høyre og strammer inn innvandringspolitikken. Dette er kanskje aller tydeligst i Frankrike.

Allianse Kina/islam

Særlig advarer Huntington mot en fremvoksende allianse mellom Kina og Islam mot Vesten. Her presenterer forfatteren mye stoff som var ukjent for denne anmelderen. Samarbeidet mellom Kina og den muslimske verden er særlig sterkt når det gjelder utvikling av våpen. Kina har bl.a. levert en kjernereaktor i den algeriske ørken som antas anvendes til utvikling av atomvåpen, og har levert material som kan brukes til å lage kjemiske våpen til Libya. Kjernefysisk materiale og teknologi er videre overført til Irak, Libya og Syria. Viktigst er likevel det nære militære samarbeidet mellom Kina på den ene siden og Iran og Pakistan på den andre. Disse to muslimske landene er Kinas fremste våpenkunder (med Irak som en god nummer tre). Atomsamarbeidet med Pakistan har kommet så langt at Pakistans angivelig har fått prøvesprenge en bombe i Kina. Også med Iran har Kina kjernefysisk samarbeid og har levert kjernekraftverk.

Når Huntington peker på denne fremvoksende alliansen mellom Kina og Islam, innvender kritikerne at han legger for mye i dette. Det er da vitterlig også et visst sensasjons- og konspirasjons-preg over akkurat denne delen av fremstillingen. Huntington avslutter nemlig boken med å skissere et krigsscenario mellom Vesten og en blokk bestående av Kina, Japan og islam, en avslutning boken ville ha tjent med å være foruten. Professor Fouad Ajami ved Johns Hopkins-universitetet mener at den viktigste forklaringen på våpenhandelen er vår gamle kjenning grådighet og profitt. Kineserne går rett og slett inn i et marked som de store våpeneksportørene USA, Storbritannia, Frankrike og Russland ikke vil betjene. Samarbeidet mellom Kina og Pakistan er på samme måte åpenbart ikke først og fremst rettet mot Vesten, men mot India, som begge land ligger i militær konflikt med.

Egelandismen

Huntington har svært liten tro på at utenforstående idealistiske parter kan forhandle frem varige løsninger på konflikter mellom sivilisasjoner. Dette er som kjent en sentral trosartikkel i det norske diplomatiet (kanskje vi burde kalle det Egelandismen, etter den tidligere statssekretæren). Huntington mener at slike upartiske forhandlere kan ha suksess innenfor sin egen sivilisasjon, og trekker frem pavens intervensjon i en konflikt mellom Argentina og Chile som et eksempel. I konflikter mellom sivilisasjoner finnes det imidlertid ingen nøytrale parter, og det er derfor nesten umulig for en utenforstående å etablere tillit. Uten at Huntington selv bruker dette eksemplet, er det rimelig å tolke ham slik at mens USA (med Norge som bisitter) spiller rollen som kjernestat i den vestlige sivilisasjon som Israel (ikke helt uproblematisk) må sies å tilhøre, og kan presse Israel til innrømmelser, mangler islam de samme muligheter til å presse palestinske myndigheter og Syria til å akseptere en varig løsning.

Vestens misjonsiver

Konfliktene mellom Vesten og de øvrige sivilisasjoner stammer ofte fra Vestens ønske om å integrere hele verden i et økonomisk system basert på frihandel og demokrati. Det som i Vesten oppfattes som utbredelse av universelle verdier og universell velferd, anses ofte i andre sivilisasjoner som ren imperialisme. Huntington tar ikke stilling til om vestlige verdier er bedre enn andre sivilisasjoners verdier, men mener at forestillingen om at andre folk bør overta vestlige verdier, institusjoner og kultur er umoralsk på grunn av de tiltak som ha mener må til for å få dette til, nemlig bruk av makt. Universalisme leder til imperialisme. Individuell frihet, demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, kulturell frihet er ikke universelle (selv om vi skulle ønske de var det), men distinkt vestlige verdier. Det ligger utenfor Vestens makt å forme andre sivilisasjoner etter disse idealene, mener Huntington. Snarere bør Vesten konsentrere seg om å bevare og fornye disse unike verdiene i sin egen sivilisasjon.

Vestens støtte til demokratiet er heller ikke særlig robust, og det underbygger oppfatningen om imperialisme. Dersom den demokratiske prosessen kan bringe til makten antivestlige krefter, viker Vesten ofte tilbake. Vesten var f.eks lettet da militærregimet i Algerie hindret en islamistisk valgseier i 1992, og da det moderate islamistiske Velferdspartiet ble presset ut av den tyrkiske regjeringen i fjor (også det av de militære). Demokratiske valg i Egypt og Saudi-Arabia ville ganske sikkert bringe til makten antivestlige krefter. Det er også et tankekors at «støtten til Saddam Hussein under Golf-krisen var kraftigst og mest utbredt i de mest åpne muslimske land der ytringsfriheten er størst. I Marokko, Pakistan, Jordan, Indonesia og andre land fordømte massive demonstrasjoner Vesten». Huntington mener også at demokrati i Kina ville føre til en langt mer nasjonalistisk politikk, noe som riktignok benektes av andre observatører.

Kan Vesten vinne likevel?

Den kanskje viktigste kritikken mot Huntington er at han trekker sin tese for langt, slik det er fristende for alle som har oppdaget noe viktig. Huntington legger for liten vekt på tegnene til at vestlig sivilisasjon faktisk er i ferd med å vinne frem i mange land. Demokratiseringen i Latin-Amerika er ett eksempel som er trukket frem, men dette er ikke særlig godt, siden Huntington mener at denne verdensdelen ikke spiller noen sentral rolle i konfliktene mellom sivilisasjoner, og forøvrig meget mulig kan smelte sammen med den vestlige sivilisasjonen. I Russland og de fleste ortodokse land ser det nå også ut til at de vestlig orienterte kreftene skal vinne frem. Vesten kan dermed i løpet av historisk sett kort tid være utvidet til også å omfatte Latin-Amerika og de ortodokse land, og det er ingen liten seier.

Andre peker på at den sekulære og relativt vestorienterte middelklassen i land som Tyrkia og India ikke vil tillate at disse landene vender tilbake til sine sivilisatoriske røtter. Huntington bruker mye plass på å besvare denne innvendingen. Mange land er det han kaller «torn», dvs. at de har en elite eller middelklasse som forsøker å ta landet i vestlig retning, og masser som lett kan mobiliseres for de gamle verdier. Stjerneeksemplet på dette er Iran under Sjahen, og kanskje Algerie i dag. Russland har også alltid vært et slikt land, der eliten helt siden Peter den Store har forsøkt å flytte landet over i Vesten. På tross av at Huntington tar disse innvendingene alvorlig, sitter man likevel igjen med inntrykk av at han er for pessimistisk på dette sentrale punktet – kanskje kan det faktisk være mulig over tid å få gjennomslag for vestlige verdier i andre sivilisasjoner og dermed i det minste redusere konfliktfaren med Vesten, om man ikke helt klarer å flytte islamske eller konfusianske land over i den vestlige sivilisasjon. Utviklingen i Tyrkia etter at han skrev boken synes å underbygge et mer optimistisk syn. Der synes islamistene, som forøvrig er relativt moterate, å være slått tilbake, om enn med demokratisk sett tvilsomme metoder. Også i Iran er det tydelig at folket ønsker en mer liberal utvikling, symbolisert gjennom valget av Khatami som president, og at Khomeiny-regimet like mye kan ses på som en kraftig, men midlertidig reaksjon på at Sjahen gikk for fort i vestlig retning.

Samuel Huntington har skrevet en rik og interessant bok. Selv om det er mulig at han tar grunnleggende feil, og i det minste er sannsynlig at han trekker sine argumenter for langt, vil enhver leser ha nytte av å konfrontere de problemstillinger han reiser. Vi kan på ingen måte være sikre på at de store internasjonale konfliktenes tid er over.

En kortere versjon av denne artikkelen er tidligere trykket i Tidens Tegn.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1998.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer