Magasin

Den lokale vinklingen: Å gi friheten mening

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.


Nedenfor følger Charles Murrays tale på banketten som markerte 25-års-jubileet for tidsskriftet Reason.

Hvor var du for 25 år siden? Noen dager var jeg i Nordøst-Thailand, langs Mekong-elvens bredder, hvor jeg om kveldene kunne sitte på verandaen på det lille huset jeg bodde i, mens jeg tok en øl og kikket på glimtene fra bombene som lyste opp himmelen over fjellene som omkranset horisonten i øst, der Ho Chi Mihn-veien lå. Noen dager satt jeg foran skrivemaskinen på mitt kontor i Bangkok, mens jeg skrev den første utredningen jeg fikk betalt for, og noterte meg med interesse et interessant trekk ved landsbyboerne i Thailand: De visste mer om hva de trengte enn ekspertene fra regjeringen.

For et vanvittig tidspunkt å starte et libertariansk tidsskrift på! Goldwater-fiaskoen lå bare fire år bak oss. De eneste repulikanere som kunne vinne et valg var denne verdens Ricard Nixoner, den samme Nixon som da han ble valgt uttalte: «Vi er alle Keynesianere nå». Og så kalle bladet for Reason, da! Dette var i en tid da «fornuft» var et skjellsord, og «turn on, tune in, drop out», gode vibrasjoner, karma, LSD og grønne verdier var «in». For et tøvete, umulig prosjekt.

Charles Murray/Flickr

For en ekstraordinær endring vi har sett siden da. For meg er det spesielt merkelig å se på vår nåværende regjering og oppdage hvordan alt de trodde på i 60-årene nå har forsvunnet. Bill Clinton er den perfekte representant for sitt parti, akkurat som George Bush var for sin. George Bush hatet ideer, alle ideer, og han følte seg truet av dem. Bill Clinton ELSKER ideer – alle sammen. Ingen av dem har det ringeste peiling på hvordan de skal svare på spørsmålet: «Hvordan bør mennesket leve sitt liv?» med noe annet enn tåketale og plattheter. Vi har et svar på det spørsmålet, og dersom vi ikke er i stand til å vinne mot denne motstanden, har vi ikke forsøkt hardt nok.

Den kommende revolusjonen

Det bringer meg til det jeg hadde tenkt å snakke om i kveld; den kommende revolusjonen. Dette er den type forsamling jeg ikke får anledning til å snakke til så ofte. La oss innse at det ikke finnes mange forsmalinger som denne. Det er trolig flere vanvittige libertarianske ideer i dette rommet i kveld enn det har vært i noe rom siden Thomas Jefferson spiste middag alene. I de sammenhenger jeg vanligvis opptrer, føler jeg det som en plikt å fremtre så fornuftig og moderat som mulig. Jeg ser ingen grunn til å gjøre det her.

De av dere som ble tatt med hit av en venn, og ikke var helt klar over hva slags forsamling dette var, har trolig skjønt tegninga allerede. De fleste av de som er her vil ikke bare redusere skatten på kapitalinntekter, de vil avskaffe hele Grunnlovens 16. tillegg (som gir staten rett til å ilegge inntektsskatt, o.a.). Vi tror ikke at Staten kaster bort penger, vi tror staten er bortkastede penger. Uansett, dersom dere ikke har kommet dere ut enda, er det for sent.

Spørsmålet forsamlingen skal ta stilling til er: Hvordan kommer vi fra der vi er til dit vi vil? Hvordan erstatter vi en utvannet utgave av europeisk sosialdemokrati med en Jeffersonsk republikk?

For det første: Vi kommer ikke til å komme dit steg for steg, eller sagt på en bedre måte: Det vil selvsagt være gradvise forandringer, men poenget med dem er ikke å innføre et Jeffersonsk demokrati reform for reform, men snarere å legge grunnlaget for en kuliminering, en bred og revolusjonær endring i de etablerte sannheter som gjør det mulig å gjennomføre en rekke store reformer samtidig.

Paradigmeskiftet

Det jeg tenker på er et paradigmeskift. Mange av dere kjenner innholdet i begrepet. Det kommer fra Thomas Kuhns skjellsettende bok The Structure of Scientific Revolution. Kuhns innsikt var at vitenskaplige endringer skjer alt på en gang. Til enhver tid er det et herskende paradigme, f.eks. Newtonsk fysikk, som fungerer ganske bra. Ettersom tiden går, oppdages avvik og inkonsistenser, forhold som teorien ikke kan forklare. Disse blir flere og flere, inntil det gamle paradigme er så mangelfullt at det synes å måtte kollapse. Da dukker noen opp, f.eks. Albert Einstein, med et nytt paradigme som gir svar på avvikene og inkonsistensene. Så hersker det nye paradigme fullstendig. Det finnes ikke noe sånt som en halvt Newtonsk, halvt Einsteinsk fysikk. Endringen skjer nærmest øyeblikkelig.

Vi har opplevd paradigmskifter i amerikansk politikk før. Bare se hvor lydig Roosevelt holdt seg til det gamle paradigme i sin presidentvalgkamp i 1932. Han drev kampanje for å balansere budsjettet, for svingende, og se hvor radikalt den herskende oppfatning hadde endret seg i 1936. Se på rase- og velferdspolitikken i 1963, da Kennedy ble myrdet. Tenk deg at du skulle ha fortalt noen den 21. november 1963 at innen tre år ville det bli tatt som en selvfølge at staten skulle gi penger til folk som allerede hadde en jobb, og at staten skulle kunne kreve at svarte ble positivt diskriminert. Begge deler var nesten utenkelig selv for en god, liberal Nordstats-Demokrat i 1963, selv om det er vanskelig å huske nå.

Paradigmeskifter inntreffer, og det er på den måten vi skal gjenskape den Jeffersonske republikken. Hvordan gjør vi det? Det finnes en bok med en idé om hvordan den kan gjøres. Den ble skrevet av en kvinne ved navn Ayn Rand for omtrent 36 år siden.

Vis folk virkeligheten

Jeg mener Rand hadde noe poetisk rett i hvordan revolusjonen ville inntreffe. I boken så hun for seg hvordan økonomien ville bryte sammen når The Prime Movers gikk til streik. Tiden vi gjennomlever er mer komplisert enn som så. Staten regulerer, eksproprierer og skattlegger på alle måter som hun tenkte seg, og noen til, men det private markedet viser seg å være så fantastisk produktivt, selv om det hemmes på alle bauer og kanter, at økonomien faktisk ikke bryter sammen. Isteden er det staten som bryter sammen, og dette bekrefter en av Rands grunnleggende forestillinger: Revolusjonen ville bli mulig når det ble klart for mange at systemet ikke virket. Ikke bare folk som oss, og ikke bare i små ting, eller midlertidig. Revolusjonen blir mulig når et bredt utvalg av amerikanere innser at staten faktisk, og ikke i teorien, er problemet og ikke løsningen. Du når ikke dit ved å overbevise folk ved hjelp av logikk, men du overtaler folk ved å vise dem realiteter.

Det er vår store allierte – virkeligheten, en alliert vi er alt for lite flinke til å benytte oss av. Vi snakker om naturlige rettigheter, spontan orden, rent seeking, men ofte blir det ganske tørt og høres ikke ut som noe som kan få vanlige mennesker til å engasjere seg.

Privatiser fortauene!

La meg gi et eksempel på hvordan vi burde vise folk virkeligheten. For noen måneder siden deltok jeg i en debatt sammen med David Boaz fra Cato Institute, og snakket til en forsamling uomvendte. David fortalte historien om da han var i en butikk forleden og plutselig fant ut at det var sent og at han måtte gå mange kvartaler tilbake til bilen sin, forbi mørke og stengte butikker, mens nesten ingen andre mennesker var der. Det er Washington, D.C. vi snakker om, en av de farligste byene i verden. Plutselig slo dem ham at han ikke var bekymret, at han ikke var redd for å bli overfalt. Hvorfor ikke: Fordi han gikk gjennom et kjøpesenter.

David spurte forsamlingen hva de ville trodd dersom han hadde begynt med å ta til orde for å privatisere fortauene. Uten tvil ville det ha skapt stor munterhet og fnising. Hør på den dumme libertarianeren! Men det er nettopp det et kjøpesenter er: Private fortauer. Og det virker, det er realiteten. Gatene i Washington, D.C. fungerer ikke etter at det er mørkt, det er også virkeligheten.

Mens statens mangler har formert seg, har amerikanerne, uten å være klar over hva de har gjort, de siste tiårene bygd opp et dobbelt system, side ved side, og sammenligningen er knusende. Private skoler mot offentlige skoler. Federal Express mot postverket. En ansatt i etthvert flyselskap mot en jernbaneansatt. Høfligheten og kompetansen når du ringer et privat firma mot det du opplever når du ringer et offentlig kontor. Pommes fritten hos McDonalds mot fritten i enhver offentlig kafeteria.

Min kamerat Ed Crane kom tilbake fra Sovjetunionen for noen år siden, og jeg spurte ham hvordan det hadde vært. Han sa: «Tenk deg et helt land som styres av Sertifiseringsdirektoratet for burhøns.» Det vi burde drive med er å prate mindre om teori, og mer om de mange Sertifiseringsdirektorater for burhøns som omgir oss. Be dine venner ta en kikk omkring seg og stille seg spørsmålet: Hva er det som fungerer, og hva funker ikke? Hva er pent og hva er stygt? Hva er høflig og hva er ubehøvlet? Hva er ordentlig og hva er sluskete? Dette er ikke noe vi finner på. Dette er virkeligheten.

Samhørighet

En annen del av virkeligheten som er vanskeligere å forklare, en som libertarianere ofte har problemer med å snakke om, handler om hvordan mennesker lever sammen. Tenk deg at jeg sier til min uomvendte venn at menneskers liv er rikere og lykkligere når de leves i frihet. Det er et sant utsagn, mer sant enn nesten alle utsagn jeg kan tenke meg. Men når jeg sier det til svært mange av våre landsmenn, får de et fjernt uttrykk i øynene. Frihet har blitt et så misbrukt ord at det ikke fungere særlig bra lenger. Her kommer det vi må forsøke å si klarere: Tenk på ditt eget liv. Tenk på den siste tingen som fikk deg til å føle kjærlighet, eller lojalitet, eller stolthet. Tenk på siste gangen du så opp og tenke «hvor ble det av tiden», fordi du hadde vært så opptatt med det du drev på med. Tenk på hva som er av størst verdi for deg, det som definerer ditt liv.

Svarene på disse spørsmålene vil være så forskjellige som snøkrystaller, og likevel så like. De vil handle om saker som familie, venner, tro, lojalitetsbånd, arbeid, hobbyer, og disse vil i sin tur være konsentrert om mennesker som er nær. Jeg liker vanligvis å bruke Edmund Burkes uttrykk «little platoons», for å beskrive poenget, men det finnes en annen filosof som konkurrerer. Richard Daley d.e., tidligere ordfører i Chicago da Chicago fremdeles var «byen som fungerer». Husker dere hans utsagn om at «all politikk er lokal». Livet er lokalt, levd i harmoni med mennesker som lever like ved oss. Dette er delen som libertarianere av og til har problemer med.

Faktum er at libertarianere har vært de mest generøse, uegoistiske mennesker jeg noengang har møtt. Libertarianere, så langt jeg kjenner dem, er intenst sosiale, hjelpsomme, og tør jeg si det – omsorgsfulle. Likevel klarer libertarianere flest å høres ut som om de ønsker et atomistisk samfunn der alle bor øverst på sin fjelltopp med store «Hold dere vekk»-skilt festet til sine elektriske gjerder når de snakker om frihet. Vi har en tendens til å fokusere på hvordan friheten gir ånden mulighet til å leve ut sin individualitet, og glemmer å minne folk om at den også gir mulighet til gi uttrykk for menneskets evne til samhørighet. Det er ofte den mest magiske, mest attraktive form for frihet. Jeg vet ikke hvordan dere har det, men når jeg leser om igjen Atlas Shrugged, ender jeg ofte opp med å lese delen som foregår i Galts Gulch. Og dersom du også gjør det, kan det være verdt å tenke over hvorfor.

Respekter naboen

Vi trenger også å kunne si til våre ufrelste venner at frie mennesker som tillates å leve sitt liv lokalt, blir gode borgere. La meg fortelle dere en histore om en av våre store helter – Karl Hess. Jeg hadde plukket opp Karl på vei til et møte, og ville stoppe ved et lite bakeri nær steden der han bor. Det var en ledig parkeringsplass rett foran bakeriet, men uheldigvis hadde den et Stopp Forbudt skilt. Jeg hadde tenkt å stoppe et sekund, hoppe ut av bilen, fikse et par wienerbrød og være tilbake på et blunk, mens Karl ventet i bilen. Da jeg svingte inn på den ulovlige parkeringsplassen skjedde en nesten umerkelig endring i Karls holdning, et uttrykk for affekt. Jeg visste plutselig hva det var, og sa at jeg kunne parkere lenger ned i gaten. Han fortalte meg stille at han liksom likte å overholde de reglene hans naboer hadde fastlagt. Dette er samme typen som ba det amerikanske ligningsvesenet dra til helvete. Ingen kan sette spørsmålstegn ved Karls vilje til å forsvare friheten. Han hadde helt rett. Utrettelig fientlig til regjeringen i Washington, og hengivent lojal overfor sine naboers betemmelser.

Venstresiden prater med sorg om atomiseringen av samfunnet, fremmedgjøring og slutten på samhørigheten. Alt er kapitalismens og de store selskapenes skyld, sier de. Vrøvl. Problemet er at staten ødelegger samhørigheten. Vi har masse samhørighet skjult i dette landet, som bare venter på å komme opp dersom ikke store byråkratier står i veien for det.

Småbyen der jeg bor er slik. Det er ikke noe spesielt snilt ved menneskene der. Faktisk er mange av dem ganske krakilske. Likevel hadde vi forrige måned en låvereisning. Ikke utført av rare Amisher med sine hester og karjoler, men av en gjeng lokale bygningsfirmaer som leverte materialer til selvkost og en gjeng lokale håndvekere og ufaglærte venner som ga sitt arbeid, fordi en nabos låve hadde brent ned. Noen måneder før hadde den lokale Lions-klubben holdt en spaghetti-middag for å samle inn penger til et barn som hadde fått kreft. De fikk inn $5.000 i en by med 200 innbyggere.

Slike ting skjer hele tiden. Vanlige, røffe, kranglete, selvsentrerte mennesker som overlates til seg selv innenfor lovens ramme klarer seg veldig fint. Det pleide å fungere i store byer, like bra som i små landsbyer. Det kunne skje igjen. Vi må få folk til å se denne delen av virkeligheten også. Å ta seg av naboer som har trøbbel er ikke teori. Det er den måten folk lever livet sitt på, dersom de får sjansen. Det er budskapet vi må hamre på. Ikke hør på våre teorier. Bare se på virkeligheten rundt deg.

Fremtiden tilhører de intelligente

I de neste tiårene har vi sjansen til å fremme disse synspunktene mer enn noen gang. En sjanse til et paradigmeskift uten sidestykke vil oppstå, og dermed også en fare for at vi vil misbruke sjansen. Jeg bruker pronomenet vi – vi som er i dette rommet, med overlegg. Slik forestiller jeg meg det:

Som mange av dere vet, skriver jeg nå en bok sammen med Richard Herrnstein om sammenhengen mellom IQ og en mengde sosiale fenomener. Enkelte ting peker seg ut i det arbeidet vi har gjort. Aller viktigst: I de neste tiårene kommer det til å gå veldig bra for slike som oss i dette rommet, dvs. de mest talentfulle og velstående. Dere vil sikkert bli glade for å høre at markedsverdien av intelligens går i været. Teknologien kommer til å jobbe for oss, utvide våre valgmuligheter og vår frihet, gi oss mer ressurser til disposisjon enn noen gang og styrke vår mulighet til å gjøre det vi liker å gjøre.

Når staten og rettssystemet blir mer og mer komplisert, er det vi som kommer til å kunne utnytte denne kompleksiteten til vår fordel, mens systemet vil overvelde folk med mindre ressurser.

Kanskje enda viktigere: Velstående mennesker vil bli en utslagsgivende politisk blokk. De velstående har alltid vært innflytelsesrike, men flere trender tyder på at denne innflytelsen kommer til å eksplodere. For det første blir det stadig flere velstående. Akkurat nå har mer enn 6% av amerikanske familier inntekter på over $100.000, nesten dobbelt så mange som for ti år siden (i faste dollar). Den andelen kommer til å fortsette å vokse. Denne gruppen bruker sin stemmerett langt mer enn andre grupper. De bidrar til valgkamp og influerere politiske myndigheter langt mer enn andre grupper. Innen kort tid kommer en gruppe mennesker som vet at de ikke trenger staten til å organisere livet sitt, til å ha nok politisk makt til å dreie dette landet i nesten den retningen de vil. Jeg vet at jeg ikke har gitt dere nok data i denne korte skissen til å overbevise mange av dere om det. Dere får lese boken. I mellomtiden får vi bare gå ut ifra at jeg har rett.

Latin-Amerika eller Jeffersons Amerika

Spørsmålet blir da: I hvilken retning vil denne politiske kraften trekke oss? Et velkjent eksempel er Latin-Amerika, der de priviligerte ofte har brukt sin makt til et samordnet politisk forsøk på å beskytte villaene i åsen fra slummen nedenfor. Samtidens USA kan komme til å ligne alt for mye på det, men det behøver ikke å gå slik.

For to hundre år siden samlet en gruppe generelt sett smarte og velstående menn seg for å bestemme hvordan landet skulle styres. De tok en annen vei. I årene som kommer vil det kanskje bli opp til oss, eller kanskje de yngre medlemmene av forsamlingen, å forta lignende valg. Og når det skjer så må det være oss, vi som i dag står så langt unna hovedstrømmen, som skal sørge for at denne nasjonen husker sine tradisjoner, som forstår at frihetens sødme ikke er teoretisk men virkelig, at frihet ikke er et gode som bare kan nytes av noen få, men er en rett som følger med det å være menneske, redskapet vi former våre liv med. Den friheten er udelelig, og vi kan ikke virkelig nyte den uten i samhørighet med andre frie mennesker. Dette var målet og prestasjonene til nasjonens grunnleggere. Dette er målet som vi igjen har muligheten, ja forpliktelsen, til å vie våre liv, ressurser og vår ære til.

Publisert i Ideer om Frihet nr 2, 1993.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer