Magasin

Hva dreier alt snakket om Japans industripolitikk seg om?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1994.


Illusjonen om at den japanske regjeringen har maktet å styre utviklingen innen høyteknologisk industi på en meget vellykket måte, forfølger ledere i andre fremtredende industrialiserte land. Men akkurat hvordan det vellykkede resultatet er oppnådd forblir noe nær et mysterium – til og med, ser det ut til, for dem som utformer politikken i den japanske regjeringen. Redselen for at Japan, gjennom statlige inngrep, kan være på vei til å skaffe seg den beste high-tech billetten til varig velstand i det 21. århundret, kombinert med en knapphet på kunnskap om hva Japan egentlig har gjort, har ført til at uttallige politiske grep vurderes i andre høyteknologi-land for å etterligne det som gjøres i Japan.

Industripolitikk gjennom statsstøtte

Mens nye store statlige subsidier til teknologiske salgsfremstøt ofte foreslås for å møte konkurransen fra japanerne, er det slående hvor lite den japanske stat faktisk bruker på dette. Som det fremgår av fig. 1, er det liten forskjell mellom Japan, Tyskland og USA når det gjelder andelen av BNP som brukes på forskning og utvikling (FoU). Samtidig kommer det klart frem av fig. 2 at den japanske stat skiller seg klart ut når det gjelder hvor lite staten bevilger til dette formålet. Dette er ikke bare en konsekvens at at USA og Vest-Europa bruker ekstremt mye på forskning og utvikling innen forsvarsteknologi, slik det ofte hevdes. Som det også fremgår av fig. 2, er Japans offentlige utgifter knyttet til forskning og utvikling sett i forhold til BNP langt mindre enn alle andre høyt industialiserte land, med unntak av Storbritannia – selv når utgiftene knyttet til forsvarsteknologi tas ut.

Bare en meget liten andel av det lille den japanske stat bevilger har direkte sammenheng med industriutvikling. I 1989, som er det siste året det finnes tall for, brukte den japanske stat kun 0.03% av BNP på forskning knyttet til industriutvikling. Til sammenligning ble det bevilget neste fem ganger så mye til utvikling av alternativ energi. Det kan være verdt å minne om at USA for 10-15 år siden var tungt – og uten særlig hell – inne i samme type virksomhet.

Ettersom Japans andel av BNP brukt på forskning og utvikling er forholdsvis stor, samtidig som den japanske stats overføringer til dette små, er det ikke særlig overraskende at den japanske stats direkte støtte til den produktrettede forskningen i privat sektor er liten i forhold til den støtte som bevilges i andre høyt industrialiserte land. Faktisk er det slik at tilnærmet all produktrettet forskning finansieres av privat sektor i Japan. Mindre enn 2% finansieres av den japanske stat. I sterk kontrast til dette blir så mye som 28,4% av produktrettet forskning i USA (22.3% utenom forsvarsindustrien) betalt av staten. Tallene fra USA er ikke uvanlige. Ikke i noe annet større industrialisert land er staten så lite økonomisk involvert i støtten til produktrettet forskning i det private næringsliv som i Japan.

Det som gjelder for den japanske stats utgiftspolitikk, gjelder også for dens skattepolitikk. Gjennom mesteparten av de to siste ti-årene har den japanske skattepolitikken konsentrert seg om å fjerne ubalansen mellom sektorer fremfor å hjelpe spesielle områder. Nivået på den effektive inntektsskatten for bedrifter uansett sektor er slående lik. Mens skattefrie fondsavsetninger avskrivningsordninger var mye brukt av den japanske stat på 50- og 60-tallet for å skape industriutvikling, var deres rolle i 1982 klart marginal. Faktisk er det slik at så langt disse skattemessige innretningene ble benyttet i det hele tatt, ble de i 1980-årene brukt for å harmonisere skattesatsene mellom sektorene, ikke for å differensiere dem. I dag er det kun minimale variasjoner i den effektive skattesatsen mellom de forskjellige områdene innen Japans produserende sektorer.

Til tross for en stadig mer nøytral skattepolitikk, tjener de høy-teknologiske sektorene på forskjellige skattefradrag og avskrivningsmuligheter i den japanske skattelovgivningen. Disse incitamentene synes dog å være moderate dersom de sammenlignes med de incitamenter som gis for å stimulere høy-teknologisk utvikling i andre store industrialiserte land – spesielt i USA. For eksempel inneholder både den amerikanske og den japanske skattelovgivningen en ordning med skattefradrag for å stimulere økt privat satsning på forskning og utvikling. Fradragsmuligheten i USA er større både i absolutte tall og som en andel av utgiftene som totalt går til utvikling og forskning. Med $2,3 milliarder i fradrag i forhold til $153 milliarder i totale utgifter til forskning og utvikling, er de amerikanske fradragene mer enn det doble av de japanske i absolutte tall, og 45% større i forhold til de totale utgiftene innen området.

De fordelene som finnes spesielt for høy-teknologisk industri i den japanske skattelovgivningen er meget små. For eksempel ble det for mange år siden gjort mye ut av en bestemmelse i skattelovgivningen som oppfordret japanske dataprodusenter til å selge sine datamaskiner til et statlig finansiert leasing-selskap med en klausul om at disse datamaskinene skulle gjenkjøpes på et senere tidspunkt. For å legge forholdene til rette for et slikt opplegg ga man dataprodusentene mulighet til å beregne forventet tap av inntekter ved gjenkjøp og til å trekke dette fra på skatten. Den skattemessige betydningen av dette var på sitt høyeste på midten av 80-tallet. Da stod de skattemessige avskrivningene for gjenkjøp av datamaskiner kun for 0,66% av de totalt inntektene japanske firmaer hadde på salg av datamaskiner.

Industripolitikk som handelspolitikk

Det er mulig at en tiltak-for-tiltak undersøkelse av de finansielle virkemidlene den japanske regjering har brukt for å skape tekologisk utvikling kan gå glipp av skogen for bare trær. For eksempel kan det være den japanske handelspolitikken som virkelig har betydning når det gjelder å sørge for teknologisk utvikling. Å beskytte japanske selskaper mot utenlandsk konkurranse samtidig som det ikke gis noen form for direkte overføringer, kan være måten Japan dyrker nye industrier på. Det er imidlertid verdt å merke seg at mens japansk landbruk i det store og hele fremdeles beskyttes av tollsatser og kvoter, har ikke Japans høy-teknologiske industri slike fordeler. Tollsatser og kvoter for disse næringene, der slike fantes, ble for det meste faset ut for flere ti-år siden. Ut fra Japans industrielle og forretningsmessige oppbygning, er det imidlertid ofte påstått at den japanske stat har mulighet til å beskytte landets høy-teknologiske industri på andre måter. Spesielt Japans organisering av næringslivet i store grupper – også kjent som keiretsu-strukturen – gir den japanske stat muligheter til uformelt å gi beskyttelse til nye, lovende næringer og fremdeles formelt holde seg innenfor forpliktelsene i GATT- avtalen. Vidtgående horisontale og vertikale langtidsavtaler mellom japanske banker, firmaer og distributører kan – kombinert med sterkt regulerte distribusjonssystemer som gjør adgang til markedet vanskelig – gjøre en form for sammensvergelse for å holde utenlandske high-tech produkter utenfor mulig.

Finnes slike sammensvergelser i virkeligheten? Romaner som den beryktede Rising Sun av Michael Crichton som plasserer japanske keiretsu i sentrum av vidstrakte konspirasjoner, misforstår rollen slike grupper spiller i den japanske økonomien. Dersom keiretsu-medlemmer skal konspirere med hverandre, må de kjenne hverandres identitet. Dette er ikke uten videre enkelt. Definisjonen på keiretsu varierer så sterkt at det ofte er vanskelig å vite hvem som er på innsiden og hvem som er utenfor. Avhengig av hvilken definisjon som brukes, er alt fra 9,4% til 79% av alle produksjonsbedrifter som finnes på børsen i Tokyo keiretsu-tilknyttet. På samme måte kan et overslag av keiretsu medlemmers omsetning dreie seg om 40% av den totale omsetningen på Tokyo-børsen dersom en definisjon brukes, og opp mot 94% ved bruk av en annen definisjon. Mer generelt kan det sies, med ett unntak, at ingen av de vanligste definisjonene av keiretsu gir medlemsoversikter med mer enn 32% sammenfall. Ved siden av dette med vilkårlige klassifikasjoner, endrer japanske bedrifter sine forretningsforbindelser langt oftere enn hva som er gjengs oppfatning. Overraskende nok endret ikke mindre enn 25% av bedriftene på Tokyo-børsen sin hovedbankforbindelse fra midt på 70-tallet til begynnelsen av 80-tallet.

Selv dersom keiretsu-forbindelsene var krystallklare, hvilke bevis finnes det for at høy-teknologiske importvarer urettferdig blir holdt utenfor det japanske hjemmemarkedet? Det er så visst ingen mangel på klager på adgangen til det japanske markedet. Det er imidlertid verdt å merke seg at historiene om Japans urettferdige handelspraksis ikke nødvendigvis er tilfeldig valgt i forhold til de allmenne utenlandske erfaringene i Japan. Det er all grunn til å mistenke mange av disse anekdotene for ikke å være et tilfeldig utvalgt. Som James Bovard har vist i sin bok The Fair Trade Fraud, kan en uendelig mengde av anekdoter om praktisering av en urettferdig handelspolitikk fortelles om mange land – ikke minst om USA. Den ikke-japanske andelen av slike historier har man så vidt begynt å ta hensyn til.

Gjentagne klager på urettferdig behandling kan best underbygges ved oppsamling av bevis. Amerikansk høy-teknologisk industri argumenterer med at deres produkter kun har en liten andel av det japanske markedet, til tross for deres globale konkurranseevne. For eksempel; til tross for den nylige økningen av japanske kjøp av utenlandsk produserte halvledere, påstår amerikanske handelsfunksjonærer fremdeles at det japanske halvledermarkedet er stengt – fordi 80% av det japanske hjemmemarkedet holdes av japanske produsenter til tross for at disse på verdensbasis kun har 40% av dette markedet. Denne argumentasjonen blir også brukt innen mange andre høy-teknologiområder hvor utenlandske forretningsmenn følger seg urettferdig behandlet.

En slik markedsandel er langt mindre oppsiktsvekkende enn man lett kan tro. Akkurat som deres japanske motparter, har nemlig også amerikanske halvlederprodusenter en andel på 80% av sitt eget hjemmemarked mens de kun har 40% av det globale markedet. Dersom stor forskjell mellom markedsandelen på hjemmemarkedet og verdensmarkedet er et kjennetegn på at Japans halvledermarked er lukket, må det være slik at det amerikanske markedet også er lukket. Som det fremgår av fig. 3, er dette situasjonen ikke bare for halvledere, men også for alle andre ledende amerikanske høy-teknologi bransjer. Det finnes en markant forskjell mellom andelen av hjemmemarkedet og andelen av verdensmarkedet både i USA og Japan. Dersom det er samlet dokumentasjon på at det japanske høy-teknologimarkedet er stengt, gjenstår det at den blir fremlagt. Forskjellen mellom andelen av hjemmemarkedet og verdensmarkedet er langt fra noe avgjørende bevis på at det eksisterer klare importbarrierer. Slike forskjeller kan forklares på mange andre måter, ikke minst ved diskriminerende hindringer mot japanske produkter i oversjøiske markeder.

Teknologisk politikk som signalgivning

Det er mulig at den japanske stat oppmuntrer høy-teknologisk industri ved å signalisere til aktørene i økonomien at enkelte områder er usedvanlig lovende og bør støttes. Kanskje er det ikke den totalt sum eller betingelsene for statlig hjelp som er viktig, men heller det faktum at slik hjelp gis i det hele tatt.

Hvorfor skulle Japans private finansmarked reagere på slike signaler fra staten? Hva mer er, hvordan har det seg slik at staten i det hele tatt har nok informasjon til å gi slike signaler? For et Japan i 1950-, 1960- og selv i 1970- årene, er det lett å svare på slike spørmål. Et signal fra staten kompenserte for den informasjonen som ellers ville kommet gjennom et fritt kapitalmarked. Så lenge Japans økonomiske system var sterkt sentralisert og gjennomregulert, spilte aksjemarkedet en for liten rolle i fordelingen av ressursene. Det kunne ikke fungere som den endelig dommer over hva som har fremtiden for seg.

Stor konsentrasjon og sterk regulering, spesielt av markedsadgangen, skapte et rammeverk hvor den japanske stat gjennom det økonomiske systemet hadde innflytelse på allokeringen av ressursene. Høy konsentrasjon av kapital gjorde statlig tilstedeværelse ikke bare mulig, men også nødvendig. Så lenge Japan var langt fra den verdensøkonomiens teknologiske grenser, var det dessuten ikke vanskelig å begripe hvilke strukturelle forandringer som var nødvendig i japansk økonomi. Samtidig betydde ofte det kompliserte politiske presset mellom keiretsuene eller bankenes policy, at fravær av statlig press lett kunne resultere i sosial suboptimal fordeling av ressurser. Uten statlig press var det for lett for etablert næringsliv å lede hardt tiltrengte ressurser bort fra oppblomstrende næringer.

Det japanske samfunnet på 1950-, 1960- og 1970-tallet ga den japanske stat mulighet til å forme Japans industristruktur gjennom dets private finansverden på en måten som ikke lenger er mulig. Siden slutten av 70-tallet har kontinuerlige dereguleringer av finansmarkedet gitt japanske bedrifter mulighet til å benytte seg av et langt større spekter av finansieringsmuligheter både innenlands og utenlands. Mellom slutten av 70-årene og slutten av 80-årene endret finansieringskildene for Japans næringsliv seg markant. En gang dominerte banklån alle former for kapitaltilgang. På slutten av 80-tallet hadde imidlertid aksje- og obligasjonsmarkedet vokst til de grader at banklån var blitt en sekundær finansieringskilde. Da er det ikke rart at bank-keiretsuene i dag synes kun løslig organisert.

Japanske bedrifter som søker å selge nye produkter trenger ikke lenger staten som alliert for å tvinge en bank til å åpne sin finansielle tappekran. De problemer som Japans aksjemarked har møtt i 1990-årene til tross, er det slik at en japansk bedrift som trenger hjelp kan benytte seg at et så variert spekter av finansieringskilder at den ofte ikke behøver å henvende seg til sin vanlige bankforbindelse i det hele tatt. Den samme dereguleringen som fjerner behovet staten har til å gripe inn, fjerner også de mulighetene som staten har til å intervenere. Det japanske banksystemet, som nå er tvunget til å konkurrere med mange andre finansieringsinstitusjoner både hjemme og ute, samtidig som det er tynget av en svimlende byrde av misligholdte lån, er ikke lenger i stand til å forme Japans industristruktur.

Industripolitikk som koordinering

Signaler fra staten kan også tas mindre alvorlig av den private sektor enn tidligere på grunn av den høyst usikre virkeligheten som Japans økonomi opererer innenfor. Med Japan i forkant av den teknologiske utviklingen, i motsetning til hva som var tilfelle i 50-, 60- og 70-årene, er det diskutabelt hvilken retning strukturelle endringene bør gå i. Det er heller ingen grunn til å tro at staten har bedre oversikt over hvilken retning som bør velges enn privat sektor.

Den beste illustrasjonen på de vanskeligheter som staten har møtt er de forskjellige forsknings- og utviklings- konsortiene som ble organisert av Handels- og industridepartementet (MITI) i 80- og 90-årene. Slike konsortier ble en gang sett på som helt avgjørende faktorer for staten i arbeidet med å utmeisle politikken. Da deres innflytelse var på topp, ble prosjekter som MITI’s bejublede Very Large Scale Integration (VLSI) halvleder konsortium ansett å spille en meget viktig rolle i å hjelpe flere japanske firmaer til å koordinere sin forskning. Det ble sagt at dobbeltarbeid på denne måten kunne unngås og at informasjon som noen ellers ville hatt eneretten på, ville være tilgjengelig for flere. Nok en gang ble slik avgjørende innblanding fra statens side gjort med relativt liten økonomisk støtte. For eksempel stod ikke MITI’s overføringer til VLSI-konsortiet for mer enn 3% av det som ble bevilget til forskning og utvikling innen elektronikk og kommunikasjon i løpet av de årene prosjektet varte.

Om slike prosjekter selv i sine velmaktsdager virkelig spilte noen avgjørende rolle for Japans teknologiske utvikling, er et spørsmål det hersker stor uenighet om. VLSI-prosjektet er et av meget få eksempler på at et statlig støttet samarbeidsprosjekt om forskning og utvikling faktisk arbeidet ut fra et felles laboratorium. I det store flertall av slike samarbeidsprosjekter hadde de forskjellige deltagende firmaer egne adskilte laboratorier, og samarbeidet besto for det meste i å utveksle resultater. Det å motta resultater var ikke av noen særlig praktisk betydning for de bedriftene som deltok, så fremt de ikke hadde egne forskningsteam som arbeidet med samme type problemstillinger som det selskapet de fikk tilført resultater fra. Under slike forhold er det et spørsmål om særlig mye dobbeltarbeid virkelig ble unngått gjennom disse prosjektene.

Selv i de få tilfellene hvor laboratorier faktisk ble drevet i fellesskap, var det overraskende lite samarbeid om forskningen mellom forskere og ingeniører fra de ulike bedriftene. I forbindelse med VLSI-prosjektet nektet bedrifter som deltok å gå med på at forskning på nøkkelelementer skulle skje i fellesskap i felles laboratorier. Toshiba, Hitachi og Fujitsu ville alle arbeide separat med utstyret for å skape den elektronstrålen som skulle registrere integrerte kretser direkte på silikonbrikker. Hvert enkelt selskap insisterte på, og fikk til slutt godkjent, at VLSI-prosjektet skulle bidra til finansieringen av laboratorier til elektronstråleutstyr i den enkelte bedrift. Dette mønster går igjen på område etter område til de grader at kun et sted mellom 10% og 15% av VLSI- prosjektets budsjett ble brukt på felles laboratorier.

Til tross for at VLSIs felles laboratorier kun konsentrerte seg om grunnleggende forskning, resulterte dette fremdeles ikke i særlig mye samarbeid mellom de deltagende firmaene. Kun en liten del av VLSI-budsjettet ble brukt på å støtte felles forskning. Av patentene som kom ut av disse VLSI-laboratoriene, var kun mellom 8% og 12% resultat av felles forskning mellom ansatte i forskjellige bedrifter. Men til tross for meget lite samarbeid om forskning, er resultatene av VLSI-prosjektet faktisk langt bedre enn resultatene av andre MITI-prosjekter i 60- og 70-årene. For eksempel maktet hverken «the Pattern Information Processing Systems project» på 70-tallet eller «the High Performance Computers project» på 60-tallet å stable på bena et felles laboratorium, langt mindre å skape et eneste patent basert på felles forskning.

Uansett om det ble noe særlig felles forskning og uansett om man unngikk dobbeltarbeid eller ei, ble disse konsortiene fra 60- og 70-tallet forbundet med vellykkede resultater – selv om de ikke ble regnet som en absolutt forutsetning for dette. The High Perfomance Computer Project, ga for eksempel japanske produsenter mulighet til å lage sofistikerte datamaskiner for første gang. Etter VLSI-prosjektet begynte japanerne å produsere VLSI datachips i verdensklassen. I 80- og 90-årene har imidlertid MITI-sponsede forsknings- og utviklingsprosjekter gjort det dårlig i nærmest alle sammenhenger. I prosjekt etter prosjekt har staten grovt mistolket de teknologiske trendene, eller på annen måte bevilget penger til prosjekter med urealistiske mål. Dette har sammenfalt med de økende problemene MITI har med rollen som koordinator for viktige forsknings- og utviklingsprosjekter i privat sektor. De firmaer som MITI ønsker å involvere i sine konsortier er alltid store konserner som i 80- og 90-årene ikke bare har god innpass på verdensmarkedet når det gjelder salg av sine produkter, men også når det gjelder produksjon og forsknings- og utviklingskompetanse. Slike selskaper er enda mer skeptiske enn tidligere til å sette seg i en situasjon hvor de risikerer å avgi nøkkelinformasjon gjennom deltagelse i felles forskningsprosjekter.

Femtegenerasjonsdatamaskinprosjektet er et av de best kjente eksemplene på de endringene som har funnet sted innen statsstøttede samarbeidsprosjekter i løpet av de siste ti årene. Igangsatt på tross av sterke protester fra Japans dataprodusenter, ble prosjektet opprettet for å forandre den tradisjonelle måten maskiner ble konstruert på. Planen var at den eldre von Neumann-metoden, som behandlet informasjon fortløpende, skulle erstattes av en ny, spesiell japansk tilnærmingsmåte som ga mulighet for parallell behandling av data. Dette prosjektet hadde som målsetting å sørge for at Japan tok et langt steg fremover, ikke bare innen datamaskinproduksjon, men også på programvaremarkedet. De nye mulighetene denne kraftfulle nye tilnærmingsmåten ville gi, skulle utnyttes i en japansk videreutvikling av det hittil ukjente men meget kraftfullt franskutviklet programspråk PROLOG. Håpet var at den økte hurtigheten som parallell databehandling skulle medføre, når denne ble utstyrt med en høyt utviklet mattematikk funksjon og en ekstremt rask reaksjon, ville gi Japan et gjennombrudd innen kunstig intelligens. Spesielt var håpet at femte-generasjonsmaskiner i seg selv ville generere software for nye bruksområder. Med ett velrettet slag ville konkurranseproblemene i software-industrien forsvinne.

Reaksjonene fra Japans datamaskinprodusenter på femtegenerasjonsprosjektet var høyst negative. Dersom det skulle opprettes et MITI-støttet prosjekt mente de at prosjektet burde følge opp deres arbeid med å utvikle teknologi og produkter for nye markeder innen PC-utvikling. Bedriftene ville nødig bli tappet for viktige menneskelige ressurser i flere år, for at disse skulle arbeide med et prosjekt som etter bedriftenes mening mest av alt var av akademisk interesse og som hadde et meget usikkert resultat. For i det hele tatt å ha mulighet til å lykkes, ville det 10- årige femtegenerasjonsprosjektet trolig ha behov for et uforholdsmessig stort antall av den meget ettertraktede gruppen av dataingeniører som arbeidet i næringslivet.

Selv om det hadde vært fornuftig av MITI å gjøre et slikt modig forsøk på å ta et langt skritt fremover innen datateknologi, ble den spesielle tilnærmingen MITI til slutt brukte bredt kritisert i japansk næringsliv. Dersom hovedmålet for femtegenerasjonsprosjektet var kunstig intelligens, syntes den vekten som ble lagt på hurtighet innen databehandlingen å være overvurdert. På samme måte; mens det å bruke PROLOG som programmerings- språk for femtegenerasjons-prosjektet trolig ville redusere behovet for dataingeniører, ville dette skje gjennom å bruke hva som i utgangspunktet ville være en ukontrollerbar prosess.

Med en kunstig intelligens med en så svak grenseflate mot brukeren, ble det vurdert som lite sannsynlig at den ville ha særlig mange praktiske bruksområder. I lys av slik kritikk er det neppe særlig overraskende at Japans største dataprodusenter, til tross for at de til slutt bøyde seg for MITIs press og deltok i prosjektet, nektet å bidra med en eneste yen til finansieringen.

Resultatene av det 10 år lange femtegenerasjons-prosjektet viste at den private sektors skepsis var velbegrunnet. Japans dataprodusenter hadde selv helt nhøyaktig forutsett trendene for 80- og 90-tallet innen egen industri. Hovedtrendene innen dataindustrien ble ledet an av amerikanske nyvinninger som mindre maskiner, brukervennlighet og spesialiserte bruksområder. I den grad japanske produsenter var i stand til å følge opp disse store endringene, gjorde de det uten noen hjelp fra MITI.

Mens en kontinuerlig strøm av fornyelser endret den globale dataindustrien, forble MITI viet til sitt opprinnelige femte-generasjonskonsept. Uten noen støtte fra næringslivet og langt fra presset i markedet, var femtegenerasjonsprosjektets byråkratiske ledelse for isolerte til å innse at de hadde tatt feil og til å endre kurs. Gjennom hele prosjektperioden var femtegenerasjonsprosjektet fremdeles opptatt av å forbedre hurtigheten på behandlingen og programmering av logisk evne for kunstig intelligens. Store mengder datamaskiner – levende bevis på fruktene av femtegenerasjonsforskningen – ble laget, men alle var høyst eksperimentelle og hadde lite å tilby av nyvinninger som den private sektor kunne bygge videre på. Heller ikke nådde noen av disse eksperimentelle maskinene noen av de resultatene som var utgangspunktet for å sette igang prosjektet. Da prosjektet første gang ble presentert, så MITI for seg datamaskiner med kunstig inntelligens som skulle kunne forstå menneskelig tale om sofistikerte tema, og kunne oversette frem og tilbake mellom japansk og engelsk. Femtegenerasjons- prosjektet gjorde noe fremskritt innen software og noen små innen hardware, men kom ikke i nærheten av å oppnå det som var lovet.

Fødselsproblemene til femtegenerasjonsprosjektet reflekterer også de kontinuelige problemene som japanske bedrifter og selv japanske statlige direktorater står overfor innen samarbeid om forsknings- og utviklingsprosjekter. Helt fra begynnelsen hånte japanske dataprodusenter femtegenerasjonsprosjektet som noe som best passet for universitetsprofessorer. Samtidig var det ingen universitetsprofessorer av betydning som deltok direkte i prosjektet. I USA hevder kritikerne ofte at det er altfor nære forhold mellom statlige bevilgninger, grunnforskning på universitetene og felles anvendelse (eksempelvis innen bioteknologien). I sterk kontrast til dette er slike forbindelser i Japan lite utviklet. Undervisningsdepartementet advarer faktulteter og forskere i Japans offentlige universiteter og høyskoler mot å arbeide på prosjekter som de ikke selv helt ut finansierer. Dette gjelder såvel prosjekter finansiert av næringslivet som prosjekter tilknyttet andre statlige enheter. Når man tenker på det store forskningsmessige og teknologiske steg fremover som femte- generasjonsprosjektet hadde som visjon, og knappheten på høyt utdannede dataforskere i Japan, ønsket MITI mange universitetsprofessorer som nøkkelpersoner i prosjektet. Dette ønsket ble avslått av undervisningsdepartementet. Departementets syn var det samme som det Japans dataprodusenter hadde: femtegenerasjons-prosjektet var en akademisk øvelse som burde vært styrt av Undervisningsdepartementet.

At japanske bedrifter klagde på den upraktiske karakteren femtegenerasjons-prosjektet hadde, betydde ikke på noen måte at de derfor kunne delta uten redsel for å gi noen fordeler til sine konkurrenter. For eksempel; selv om det var samarbeid i femtegenerasjons-prosjektet gjennom felles laboratorier om en del grunnforskning, forlangte hvert selskap å sette sammen hver prototyp. Betydelig dobbeltarbeid, som skulle vært unngått, ble resultatet. Enda verre var det faktum at i tillegg til ulikheter innen hardware oppsto det også forskjeller innen software. Resultatet av femtegenerasjons- prosjektet ble at alle deltagende bedrifter fikk hver sin egen prototyp med egen særpreget software, og med såvel hardware som software inkompatible med maskiner fra andre selskaper. Til slutt kan det sies om VLSI-prosjektet at mens det foregikk noe samarbeid mellom selskaper innen en ramme av et felles laboratorium, resulterte dette samarbeidet mellom forskere og ingeniører fra forskjellige selskaper i meget få nyvinninger.

Konklusjon

Erfaringene fra femtegenerasjons-prosjektet er ikke utypiske for statlig finansiert fellesforskning i 80- og 90- årene. TRON, MITIs forsøk på å plassere seg foran Intel og Motorola i mikroprosessorer, og MITIs supercomputerprosjekt er bare to andre eksempler på hvordan staten feiltolker trendene innen teknologisk utvikling. Den japanske regjeringen leter fortsatt etter en vellykket industripolitikk som passer for 80- og 90-tallet. Den japanske stat er ikke lenger, om den noen gang var det, en viktig støttespiller for utviklingen av ny teknologi. Det finnes heller ingen bevis for at Japan direkte beskytter ny industri og teknologi gjennom sin handelspolitikk. Mens den japanske regjeringen en gang signaliserte til den private sektor hvilken vei nyinvesteringene burde gå gjennom dereguleringer på finanssektoren og teknologisk modenhet, er ikke denne rollen lenger hverken mulig eller nødvendig. Den sammen teknologiske modenheten som gjør det å gi signaler til privat sektor så vanskelig, har til og med gjort den koordinerende rollen vanskelig for regjeringen. Den japanske regjeringens teknologiske politikk gjennom 80- og 90-årene er spekket med fiaskoer. Det gjenstår å se hvor regjeringens søken etter en ny rolle vil føre den hen.

Oversatt av Ellen Chr. Christiansen.
Gary R. Saxonhouse er professor i økonomi ved University of Michigan. Gjengitt med tillatelse fra Regulation, Vol. 16, No. 4, Cato Institute, xxxx
Japans næringspolitikk ble også omtalt i en lengre artikkel i IOF 1/93.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1994.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer