Forrige måned deltok jeg som en av ganske få norske deltakere på møtet i Mont Pelerin Society i Oslo. Jeg har lyst til å dele noen tanker om arrangementet og organisasjonen.
Det første poenget er at møtet er lukket og eksklusivt. Det er en styrke. Alt for mange arrangementer og debatter blir ødelagt av at for mange slipper til med den forvirring som befinner seg i ens hode. Det at man kan prate uten at ting gjengis gir også en mer ærlig debatt. Man kan teste ut tanker som ikke er ferdigtenkt eller som kan være kontroversielle.
Noen vil selvsagt tenke hemmelighold. Dem om det. Verden er full av lukkede møter og samlinger. Hver dag. I hver familie. På hver arbeidsplass. På hver restaurant. Det at man kan prate uten at andre har tilgang, er faktisk ikke spesielt. Det er normalt og viktig.
Det som er viktig er at man har en entry som slipper nye mennesker til. Det har Mont Pelerin Society. Det krever imidlertid litt av den som vil delta, både når det gjelder oppførsel og handlinger i fortid og forpliktelser i nåtiden. Du må kjenne noen, ha et tilstrekkelig rykte og betale mye for selve deltakelsen. Det er bra. Viktige ting skal være litt eksklusive.
De riktige menneskene
I enhver sammenheng så er mennesker det viktigste. En arbeidsgiver trenger de riktige ansatte. En organisasjon den riktige lederen. Du trenger den riktige partneren og barn trenger gode foreldre.
Det samme gjelder dersom man driver med spredning av idéer. Det er hva vi driver med i Liberaleren og det er det Mont Pelerin driver med. Eller mer presist så driver ikke Mont Pelerin med det selv, men de samler mennesker deltar i kampen om idéene.
Det er behov for mennesker som kan spre tankene videre til de rette menneskene, istedenfor å skremme dem vekk. Dette har foreningen vært svært bevisst på gjennom hele sin historie. Dette var en dannet forsamlingen med folk som kunne oppføre seg, med kunnskap og innsikt. Foredragsholderne var vel forberedte og kunne det som de snakket om. Nivået var gjennomgående høyt og dermed ofte interessant selv på temaer som ikke interesserte meg så mye.
Nå var det helt sikkert unntak fra det ovenfor. Slikt skjer jo når 380 mennesker samles til en konferanse. Oppsummert er det på denne måten: Mont Pelerin er kvalitet.
Behovet for bredde
Jeg merket litt spenninger mellom mer libertarianske amerikanere og mer ordoliberale europeere. Førstnevnte er tydelige på sin fullstendig manglende tilliten til staten og troen på markedsløsninger. Sistnevnte er mer sosialliberale med fokus på behovet for offentlige institusjoner. Dette er selvsagt en forenkling. Mange europeere er mer liberale enn flere av amerikanerne og det er sikkert litt ordoliberale tendenser i USA også. Muligens.
Personlig så tror jeg ordoliberalerne har en overdreven tro på det offentlige. De er fanget av sine egne teorier om hvordan statens institusjoner kan konstrueres perfekt, men glemmer at det ikke er dem som skal implementere de gode løsningene. Det er Trygve Slagsvold Vedum, og da blir duften litt annerledes.
Det var imidlertid svært lærerikt å høre foredrag som man er uenige i. Det er en utvilsom styrke med en politisk bredde innen en organisasjon som Mont Pelerin Society. Hvis ikke man kan overbevise folk i sine ideologiske nærområder, så kan man ofte se langt etter de som er lengre unna. Det er uansett svært nyttig og stimulerende å bryne seg på smarte og kunnskapsrike mennesker som man er litt uenig med.
Det var andre former for bredde også. Den ene dagen spiste jeg lunch med en mann fra Mongolia, en annen dag med en tysk kvinnelig historiker og den tredje med en redaktør i Reason. Det var folk fra hele verden der. Unge og gamle. En betydelig kvinneandel. Hayek Essay konkurransen ble vunnet av en ung mann fra New Zealand foran en fra Argentina.
Visjoner er nødvendige
Temaet for konferansen var «Liberal Institutions and International Order — renewing the infrastructure of liberty». En lang og ganske kjedelig tittel. Jeg fikk mange inspirerende boktips og mye inspirasjon. Samtidig savnet jeg fornyelsen. Det var mange som snakket om sine gamle saker.
Hvor var visjonene? Det manglet litt visjoner for en bedre fremtid. Det manglet fornyelse. Hvor var tilpasningen til nye saker, nye skillelinjer og ungdoms preferanser. Hvor var patosen i foredragene. De fleste av talerne kunne trengt 5 kurs i tale- og debatteknikk. Hvis man kan noe godt, bør man kunne presentere det på en måte som engasjerer i en innpakning som vekker interesse.
Hvis man skal nå ut med idéer, må man jobbe med innpakningen og presentasjonen. Det er ikke nok å tenke godt, man må kommunisere godt. Vi så tendenser til god kommunikasjon, men det var tydelig at det formelle innholdet var viktigere enn innpakningen og det visjonære for deltakerne.
Det trauste har selvsagt en plass, men det når ikke ut til unge mennesker som ikke allerede er fanget inn av tankene. Muligens.
Det var uansett svært spennende å delta på et slikt arrangement.
