Kommentar

Løsningen på klimakrisen fantes visst i eventyrene

Vi holder faktisk på å løse klimakrisen, men vi snakker ikke om det. Johan Norberg skriver om hvordan rike land går foran i klimaarbeidet, takke være næringsliv og markedsøkonomi.

Image by anncapictures from Pixabay

I forbindelse med klimatoppmøtet COP27 har vi hørt alle slags synspunkter, fra de som fornekter at det finnes noen klimaproblemer overhodet, til de som sier at det allerede er for sent. Andre igjen hevder at vi må gi opp hele vår modell med økonomisk vekst, globalisering og et fritt næringsliv. Først og fremst debattanter på venstresiden, så klart, men også klimaprofiler som Greta Thunberg har klaget på at beslutningstakere bare kommer med ”eventyrfortellinger om økonomisk vekst” og ”noen tekniske løsninger”.

Det eneste perspektivet man nesten aldri hører er at vi faktisk holder på å løse problemet – takket være globalisering og et fritt næringsliv. Men slik er det, fordi næringslivet hele tiden blir bedre på å produsere med mindre energitilgang, som dessuten i økende grad er ikke-fossil.

Johan Norberg

Sverige, og andre land som ble industrialisert for alvor på 1800-tallet, slapp ut omtrent 1 kilo CO2 for hver dollar vi produserte (i dagens pengeverdi). Da Kina og andre land gjorde det samme hundre år senere kom de bare opp i halvparten, 0,5 kilo per dollar. Akkurat nå holder neste generasjon hurtigvoksende land i Afrika og Sør-Asia allerede på å minske sine CO2-utslipp, med omkring 0,3 kilo per dollar.

Det eneste perspektivet man nesten aldri hører er at vi faktisk holder på å løse problemet.

India er i dag omtrent like rikt som Kina var 2007. Allikevel er India bare opphav til halvparten så store CO2-utslipp som Kina var da. En stor del av forklaringen er at utenlandske investeringer og internasjonal handel sprer bedre teknologi.

De seneste årene har denne effektiviseringen vært så omfattende at mange land har minsket den absolutte mengden utslipp. De siste beregningene, sammenstilt av Financial Times’ statistikk-reporter John Burn-Murdoch viser at 70 land – en tredjedel av alle land – har hatt minst en femårsperiode da BNP har økt uten at CO2-utslippene har gjort det.

OECD-landenes importerte CO2-utslipp har minsket med en drøy tredjedel siden 2006.

Med strengere kriterier over en lengre periode kommer The Economist frem til at 33 land har minsket CO2-utslippene sine samtidig som økonomiene deres har vokst. Rike land leder utviklingen – Sveriges og Storbritannias økonomier har vokst med 50% siden 1990, mens våre CO2-utslipp har minsket med en tredjedel. Men selv land som Argentina og Mexico har lyktes, og COP27-verten Egypt har minsket utslippene siden 2017.

Det kommer ikke av at vi har outsourcet utslippene til fattigere land. Det er konsumbaserte utslipp som inkluderer importerte varer – og selv det blir mer miljøvennlig. OECD-landenes importerte CO2-utslipp har minsket med en drøy tredjedel siden 2006.

Det skjer ikke over alt, og alle har ikke nådd like langt, så spørsmålet er ikke hvordan vi kan stoppe verden, men hvordan vi kan få opp farten. Flere land må sette en pris på CO2-utslipp og få tilgang til den nyeste teknologien. Det meste av utviklingen kommer av mer energieffektiv produksjon, mens fornyelsen av energisystemene har spilt en mindre rolle, så der finnes det mye å hente. Tallene hadde selvsagt sett enda bedre ut om ikke land som Sverige og Tyskland med viten og vilje hadde avviklet fossilfri strømproduksjon.

Spørsmålet er ikke hvordan vi kan stoppe verden, men hvordan vi kan få opp farten.

Sammenlagt er det en fantastisk suksesshistorie som snur opp ned på forestillingen om at vekst truer klimaet. Det er rike land som har investert i ny teknologi som går foran. I land som opplevde negativ vekst under eurokrisen, som Portugal og Hellas, økte tvert imot mengden CO2 de trengte for å skape velstand.

Løsningen på klimakrisen er på vei, og det viste seg at den faktisk kom fra de som serverte ”eventyrfortellinger om økonomisk vekst” og ”noen tekniske løsninger”.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer