Magasin

Et land uten opera er ikke verdt å leve i!

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1997.


Operadebatten raser igjen i Norge. Tidligere var det bare populister i FrP og liberalister opptatt av grensene for statens virkeområder som gadd å komme med kritiske merknader til de høye offentlige subsidiene som går til operaen. Etter at fokus nå har blitt flyttet til bygging av ny opera, har motstanden blitt langt bredere.

Det gjør seg bedre å vedta å bruke en milliard eller to på et nytt praktbygg i Oslo når det ikke er valgår. Det er tydelig at en engangssum som innebærer en beslutning om noe nytt, er langt mer interessant enn årevise utbetalinger til noe som allerede eksisterer. I tillegg til dem som har prinsippielt imot en slik pengebruk, kommer skepsisen fra andre deler av kulturlivet, f.eks. i distriktene og knyttet til mer populære kulturformer, som rock. Statministeren har også sett seg tjent med å følge FrPs eksempel i å fremstille operaen som et spørsmålet om offentlige prioriteringer. Dette argumentet ville normalt ikke veie særlig tungt i en sitauasjon med så store overskudd på statsbudsjettet, dersom det ikke hadde en skjult klangbunn. Folk flest, ikke minst Arbeiderpartiets velgere, er negative eller likegyldige til opera. Det er langt lettere for dem å forsvare et nei ved å henvise til de gamle og de syke enn til et mer gjennomtenkt, prinsippielt standpunkt.

Vårt politiske system gjør det likevel sannsynlig at operaen vil vinne til slutt, selv om Arbeiderpartiet har sørget for å utsette beslutningen. Det er uansett ikke aktuelt å legge ned den vi allerede har. Grunnen til dette er elementær public choice-lærdom. En sterk, men konsentrert interesse har langt lettere gjennomslag enn en bred, men svakere interesse. Regningen for å bygge og drive operaen er tross alt ikke så stor for hver enkelt, og det er vanskelig å mobilisere noen sterk og varig opinion mot dette. Man må i så fall gjøre dette til en symbolsak. De få som bruker operaen mottar på sin side meget betydelige subsidier, og har en sterk egeninteresse. (I forbindelse med bygging av ny opera i Finland nylig ble det regnet ut at det ville vært billigere å sende brukerne med fly til New York). Operabrukerne består i meget stor grad av samfunnets elite, folk med høye lønninger i sentrale posisjoner. Disse har en rekke virkemidler og kanaler for å stemple sin motstandere som ukulturelle tullinger.

Mesener søkes

Argumentene for å oppretteholde, og enda mer bygge en ny, opera i Norge er ytterst svake, og er basert på varianter av offentlig gode-argumentet. Dersom en opera skulle klare seg ved hjelp av kommersielle inntekter, ville den ikke overleve økonomisk. (Dette er forøvrig ikke spesielt for Norge. Så vidt meg bekjent klarer ingen opera i dag seg på rene kommersielle inntekter, og jeg tviler på om det noen gang har eksistert en slik opera. På den annen side er musicalen, som vel kan kalles vår tids opera, ytterst kommersielt anlagt og klarer seg utmerket på egen hånd, uten at noen ser ut til å finne noe merkelig i dette). En opera trenger mesener, altså en eller flere personer som er villig til å betale langt mer enn vanlig inngangsbilett for å støtte dens virke. Historisk sett har mesenene vært rike enkeltpersoner eller fyrster. Slike bidrag utgjør den dag i dag viktige deler av mange operaers inntekter. Imidlertid er dette ikke nok, særlig ikke i Norge, som er et lite land med svake tradisjoner for mesenvirksomhet i denne skala. Derfor må den moderne varianten av fyrsten, nemlig staten tre inn. Hvordan begrunnes så offentlig støtte?

La oss først minne om hva offentlig støtte egentlig betyr, nemlig at skattepenger innkrevet av befolkningen som helhet (mer fra de rike enn fra de fattige), brukes til å betale for en aktivitet som samfunnets øvre lag først og fremst benytter seg av. Man kan se på denne overføringen som en støtte til aktiviteten, eller til dem som har nytte av aktiviteten. Av åpenbare grunner har tilhengerne av operastøtte foretrukket å fremstille subsidiene som en støtte til operaaktiviten, og ikke til de rike, siden det siste åpenbart har svak gjennomslagskraft.

Opera begrunnes altså som et offentlig gode, dvs. at den gir samfunnsmessige virkninger for flere enn dem som direkte benytter seg av dens tjenester. Dette er goder som det ikke er mulig å ta direkte betalt for – derfor må staten, på vegne av dem som indirekte nyter disse godene, betale. Disse offentlige godene kan være av ulikt slag, men er sjelden klart uttrykt. Nedenfor følger derfor en liste slik skribenten tolker implisitte eller eksplisitte påstander. (Det er forøvrig påtagelig hvor ofte støtten til operaen ikke begrunnes i det hele tatt. Når argumenter ikke fremføres, er det ganske vanskelig å gjendrive dem!)

Betalingsvilligheten for opera er for snevert definert

Det hevdes blant annet fra såkalte kulturøkonomer at når man vurderer om operaen er verdt kostnadene, så må en ikke bare se på hva brukerne er villige til å betale i form av billettinntekter og andre inntekter operaen får fra publikum. Dette kan vi gjerne kalle bruksverdi, eller markedsverdi. I tillegg kommer det økonomene kaller opsjonsverdi og eksistensverdi. Opsjonsverdien er den pris publikum som ikke bruker operaen, eller sjelden bruker den, setter på at tilbudet faktisk finnes, slik at de har muligheten til å bruke operaen (mer) dersom de skulle ønske det. Eksistensverdi er den verdi publikum setter på det enkle faktum at det finnes en opera i Norge, helt uavhengig av om de bruker den eller kommer til å bruke den. Det er godt å tenke på at det faktisk finnes en opera i Norge, og derfor er vi villige til å betale for at den finnes.

Det er riktig at eksistensverdi og opsjonsverdi er begreper med et reelt innhold. Problemet er å trekke politiske implikasjoner av dette faktum. For det første er det ikke bare for godet opera at disse faktorene er relevante, men for et nesten ubegrenset antall goder, hvorav noen frembringes av markedet, noen av det offentlige og noe av det sivile samfunn (organisasjoner, familie, nabolag etc.). Dersom alle goder som har opsjons- og eksistensverdi skal finansieres av det offentlige, vil dette sluke enorme summer, og gi meget betydlige negative sidevirkninger på grunn av det høye medfølgende skattetrykket.

Et annet hovedproblem at det er svært vanskelig å få til en realistisk kvantifisering av opsjons- og eksistensverdi. Det ligger i sakens natur at verdien ikke kan måles ved å studere folks adferd, altså hva de faktisk betaler for godet eller tilsvarende goder. Den vanligste måten å kvantifisere på er derfor gjennom meningsmålinger. Man spør rett og slett folk hvor mye de er villige til å betale. Problemet er at folk i slike situasjoner juger så det renner av dem, og grovt overvurderer sin betalingsvillighet. Grunnen er at «talk is cheap», og siden det som regel er snakk om et verdig formål som betalingsvilligheten skal kartlegges for, har folk flest en tendens til å legge på litt. Dette gjelder særlig dersom man bare spør etter betalingsvilligheten for dette godet, og ikke veier det opp mot andre goder. En meningsmåling som gikk ut på å la folk allokere en større sum penger mellom forskjellige offentlige formål, og som også inkluderte muligheter for skatte- og avgiftslettelser ville gi et mer realistisk svar, men fremdeles blir resultatene påvirket av at spørsmålet er hypotetisk. Et slående eksempel på forskjellen på hva folk sier og hva de faktisk gjør, er en undersøkelse av betalingsvillighet for medlemskap i Norges Naturvernforbund, som ble gjengitt i bladet Sosialøkonomen for noen år tilbake. Først ble et tilfeldig utvalg bedt om å oppgi betalingsvilligheten for et slikt medlemsskap. Deretter ble de som hadde oppgitt en sum som oversted kontingenten tilskrevet med et tilbud om medlemskap, uten av det ble gjort oppmerksom på koblingen til spørreundersøkelsen. Resultatet var et bare en forsvinnende liten del av de som hadde oppgitt høy betalingsvillighet faktisk tegnet medlemskap (etter husken var det i størrelsesorden 10-15%). Prat er virkelig gratis!

De mest kreative tilhengerne av en ekspanerende stat har en spesiell vri på problemene med å måle betalingsvillighet for offentlige goder. Deres argument er at denne betalingsvilligheten ligger implisitt når velgerne stemmer på partier. De som stemmer på SV har altså stor betalingsvillighet for en rekke offentlige goder, mens de som stemmer FrP og Høyre har tilsvarende lav. Dette er et sirkelresonnement, siden problemstillingen er nettopp hvorvidt den politiske prosess gir rasjonell pengebruk. Stemmegivning er en svært grov og ofte direkte feilaktig måte å oppnå dette på.

For det første stemmer partiene på politiske pakker, og en velger kan gjerne være svært uenig i deler av disse pakkene. Det er f.eks. ingen tvil om at en stor del av Arbeiderpartiets velgere vil være motstandere av at partiet vil bruke enda mer penger på opera. For det andre er det ikke nødvendig at et forslag har reelt flertall blant de politiske partiene for å bli vedtatt. Hestehandler er en del av den daglige politiske prosess. Det er slik Senterpartiet kan sikre mer til bøndene enn det egentlig er flertall for, og KrF år om annet får igjennom høyere avgifter på alkohol og flere prestestillinger. Et tredje element er at velgerne meget vel kan gå inn for en politiske pakke som består av en mengde utgiftsøkninger, fordi de med rette eller urette tror at regningen skal betales av noen andre enn dem selv – typisk «de rike» eller det abstrakte «samfunnet».

Opera har egenverdi

Teatersjef Ellen Horn ved Nasjonalteateret har sagt dette om kunst generelt (Aftenposten 9. februar 1995): «Kunsten har en egenverdi. Jeg påstår at kunsten er nødvendig, men å skulle måle den i nytteveri er umulig». Påstanden om at noe har egenverdi, som vi ofte hører i forbindelse med naturgoder, kan bety to ting. For det første kan det betegne en upresis måte å si at noe har en verdi for mennesket som markedet ikke klarer å fange opp. Dette er dekket under drøftelsen av opsjonsverdi og eksistensverdi ovenfor. For det andre kan det bety at noe har en verdi uavhengig av mennesket. Det påstå bl.a. at dyr og natur har rettigheter, som ikke må krenkes, selv om det tjener mennesket. Å tilskrive en slik verdi for kunsten synes for meg meningsløst. Både utøvende kunst og bevaring av objekter har kun verdi i relasjon til mennesker.

Opera er en del av kulturarven, som det er verdifullt å ta vare på

Dette er mer en påstand enn et argument, og berører ikke det mer grunnleggende: Hvorfor må vi bruke offentlige penger for å ta vare på kultur. Likevel kan man stille mange spørsmål også til dette argumentet. Er gammel kultur mer verdifull enn ny? Dagens moderne «opera» er vel musicalen, og dette er i høyeste grad et kommersielt foretagende. Hvorfor skal vi subsidiere Turandot og La Traviata, når Les Miserables og Miss Saigon klarer seg greit selv?

Har opera noe særlig med hva de fleste nordmenn vil oppfatte som sin kulturarv? Er ikke operaen mer tidstypisk for borgerskapet i Europa i andre halvdel av forrige århundre?

Trenger man et eget operahus med egne regelmessige operaforstillinger for å opprettholde denne arven, eller holder det ikke med audiovisuelle innspiller, besøk i utenlandske operahus eller gjestespill i Norge?

Opera virker berikende på menneskenes liv

Argumentet kan deles i to. For det første kan det bety at den enkelte bruker av opera får beriket sitt liv mer enn brukeren selv er i stand til å vurdere, altså at betalingsvilligheten er lavere enn verdien av produktet. Derfor må staten steppe inn for å redusere prisen, slik at de stakkars uinformerte brukerne ikke underkonsumerer opera.

Den andre varianten er at folk som får sitt liv beriket av opera i sin tur bidrar til å heve livskvaliteten for andre mennesker, altså at opera har eksterne virkninger. Det kan godt hende at de som går i operaen faktisk mener at det gjør dem til bedre mennesker, men er det virkelig slik at alt som gjør folk til bedre mennesker skal betales av staten? Hvem skal måle virkningen? Hvem skal bestemme hva som er berikende? Hvor stor skal støtten være? Dette argumentet kan brukes til å forsvare alt og ingenting, og er i praksis totalt ubrukelig.

Personlig har jeg hatt mange gode opplevelser med opera, både på CD og TV. Jeg er ikke sikker på at disse har gjort meg til noe bedre menneske. Som Christian Wennerød har bemerket er librettoen (teksten) i de aller fleste operaer kvalitetsmessig på linje med en dårlig utgave av Romantikk, og jeg kan vel vanskelig se at det er særlig dannende å synge noveller fra Det Sanne, selv om det gjøres med innlevelse, bravur og nydelig sangstemme. Imidlertid er jeg helt sikker på at de (få) opplevelsene jeg har fra Den Norske Opera kvalitetsmessig ligger langt under det jeg har fått elektronisk. Burde ikke CD’er og TV-apparater subsidieres?

Opera styrker nasjonalfølelsen

Enkelte har i debatten uttrykt at et land uten opera er en nasjonal skam og ikke verdt å leve i. Det skulle altså være slik at nordmenn, når vi er i kontakt med utlendinger, skulle føle et betydelige ubehag ved ikke å ha en opera på eget territorium, og at det er verdt å bruke offentlige midler for å unngå dette ubehaget. Her står innvendingene i kø. For det første er det vanskelig å se at Den Norske Opera har en så høy kvalitet (og at det realistisk at DNO noengang kan få en slik kvalitet) at den er særlig mye å være stolt av. Det er dermed ikke snakk om at vi har en opera vi kan være stolt av, men det faktum at vi faktisk har en opera, og altså ikke er slike barbarer at vi ikke har tatt oss råd til det. Argumentet står derfor ikke på egne ben, men hviler helt og fullt på påstanden om at utlendinger (av gode eller dårlige grunner) vil se ned på oss dersom vi ikke har det.

Nasjonalfølelseargumentet kan testes ved å universalisere det – altså slik at alle aktiviteter som et land med respekt for seg selv må ha, er støtteberettiget. Er det ikke en skam at vi ikke produserer våre egne biler i Norge? At vi har ventelister i helsevesenet og eldreomsorgen? At nordmenn er dårlige i golf og tennis? At Carl I. Hagen leder landets tredje største parti (det burde brukes offentlige midler for å få ham til å emigrere).

Siden det faktisk er de færreste nordmenn som har sterke positive følelser knyttet til at det finnes en opera i Norge, kan vi ikke like godt snu opp ned på argumentet? Jeg, og mange nordmenn, burde ha god grunn til å være stolte over at vi i vårt land ikke kaster bort offentlige penger på slikt pompøst fjas, men lar folk få beholde ihvertfall disse pengene selv.

I siste instans kan man selvsagt spørre om hvorfor det er så strålende å styrke folks nasjonalfølelse. Samfunnsforskningen har vist at de ti milliardene eller så som gikk ut av statskassa for å arrangere OL på Lillehammer, førte til at nordmenn fikk et mer selvgodt bilde av seg selv, og at flere fikk nedlatende eller fientlige holdninger til utlendinger.

Opera skaper arbeidsplasser

Faktisk brukes det relativt ofte fra kunstnerhold at aktiviteten skaper arbeidsplasser. Bare økonomiske analfabeter kan anvende et slikt argument. Enhver pengebruk skaper selvsagt arbeidsplasser, akkurat som enhver inndragning av midler for å finansiere offentlig konsum reduserer den private etterspørselen, og altså sysselsettingen, annet sted i økonomien. Poenget er om den disposisjonen av arbeidskraft som subsidier til operaen skaper er effektiv, altså om den skaper flere goder for de som har nytte av arbeiderens produkt enn alternativ anvendelse.

I beste fall kan argumentet omformuleres slik at den type arbeidskraft som jobber i operaen ikke kan sysselsettes annet sted, slik at den egentlig har null alternativverdi, og ikke bør regnes som en kostnad. Dette er forhåpentligvis en helt urealistisk beskrivelse av de ansatte i operaen.

Den herskende klasse

Som det forsøkt godgjort ovenfor er de rasjonelle argumentene for operasubsidiene svært svake. Det er åpenbart at den sterke støtten til opera i Norge ikke står i noe som helst forhold til den verdien en norsk opera har. Det mest interessante med operasaken er at den illustrerer viktige trekke i vårt politiske system. Et slikt trekk er hvor uvesentlig saklige argumenter er. Et annet er i hvor stor grad den herskende klasse av intellektuelle er i stand til å få sin vilje ved å spille på at folk er skamfulle over å like Sputnik og Bjøro Håland. Ikke minst viser saken hvor vanskelig det er å motstå små, men godt organiserte særinteresser.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1997.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer