Kommentar

Klimaaktivistenes feberfantasier

I høst har vi sett en rekke klimaaksjoner mot historiske kunstverk i Vest-Europa og i Norge.

De radikale aksjonistenes pessimistiske verdenssyn er på bærtur faktuelt.

De er også moralsk fordervet.

Mange var raskt ute med å bagatellisere aksjonene fra grupper som Extinction Rebellion, Just Stop Oil og Last Generation. Kunstverkene «ble ikke skadet» av tomatsaus og potemos fordi de hadde pleksiglass foran seg. Dette visste jo aktivistene som ikke hadde til «intensjon» om å skade kunstverkene. Malingen som aktivistene dynket skulpturene i Vigelandsparken i var jo «bare vannmaling».

Da er jo alt greit.

Dette ignorerer hvor sårbar flere hundre år gammel kunst er, og hvor risiko slike aksjoner har for å permanent ødelegge menneskets kulturarv. Dette ignorerer også at flere av kunstverkene som har blitt angrepet i år har fått permanente skader. Men først og fremst ignorerer dette den tunge symbolikken i handlingene.

Angrep på kunstverk er et historisk kjennetegn på totalitære bevegelser. Totalitære ideologier har som mål å erobre befolkningen gjennom å angripe essensen i menneske. Alt det som gjør mennesker til mennesker – produksjon, forbruk, familie, latter, vennskap og kunst – er i beste fall av sekundær betydning og i verste fall en trussel mot bevegelsens mål.

Derfor er det tross alt bra å se at de aller fleste nordmenn mener vandalisme er en illegitim aksjonsform.

Kun fem prosent av befolkningen støtter aksjonene mot kjente kunstverk, ifølge en meningsmåling av Respons Analyse.

Yngre mennesker er mer radikale enn eldre: i aldersgruppen 25-34 år støtter 16 prosent denne aksjonsformen.

Dette gjelder også for Oslo-folk: Åtte prosent støtter klimaaksjoner mot kunstverk, mens 11 prosent sier de får lyst til å leve mer bærekraftig som følge av aksjonene.

Hele ti prosent i Oslo mener voldsbruk kan forsvares som politisk virkemiddel i klimakampen – langt flere enn landsgjennomsnittet.

Dersom folk tror, slik FNs generalsekretær Antonio Guterres nylig uttalte, at «menneskeheten begår et sakte kollektiv selvmord» er det forståelig at enkelte mener autoritære og voldelige virkemidler må til for å unngå dette.

Marginale utskudd som begår ekstreme klimaaksjoner er dermed kun et symptom. Det virkelige problemet er klimaindustrien som overdriver skadene av fossil energi og som spår en snarlig Armageddon – spesielt når det kommer fra grønne forskere og opinionsledere.

Slike aksjoner bør ikke bedømmes på hvorvidt de øker eller reduserer «oppslutningen» rundt klimatiltak. De bør fordømmes på selvstendig grunnlag: for å spre misinformasjon om klimaendringenes alvorlighet og for å forfekte en anti-menneskelig ideologi. De er ikke alene om det.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer