Magasin

Til Berlin faller

Bokanmeldelse:
Til Berlin faller: Nordmenn i Det tredje riket
Erle Marie Sørheim
Kagge Forlag
2018
287 sider

Erle Marie Sørheim forteller en fascinerende historie, og hun forteller den godt. Utgangspunktet hennes er den personlige historien til en rekke nordmenn som bodde i Berlin under 2. verdenskrig, og deres virksomhet før og under krigen.

Boken er bygd opp slik at den utgjør en spennende fortelling. Den vil forbløffe dem som ikke kjenner til det som skjedde og er fascinerende og lærerik også for oss som kjenner til hovedtrekkene i det som skjedde.

Boken er skrevet slik at vi følger en rekke personer kronologisk og blir kjent med deres handlinger i Berlin og Tyskland under 2. verdenskrig. Vi treffer blant annet Aftenpostens korrespondent Theo Findahl, antisemitten Johan Bernhard Hjorth som ble motstandsmann, hans datter Wanda Heger, ingeniørstudenten og spionen Sverre Bergh, et par menn knyttet til roklubben i Berlin og den nazistiske journalisten Jan Sundberg. Noen er selvsagt mer sentrale i boken enn andre. Jeg kjente til Wandas historie fra før, men ble inspirert nok til at jeg stakk innom et antikvariat på mandag for å kjøpe Hver fredag foran porten.

Personene skildres nyansert og ikke fordømmende, uavhengig av hvilke ståsteder de har. Det er en styrke siden det viser litt av mangfoldet i hvert menneske. Det er få som er helt sort-hvite.

Boken får frem krigens grusomheter, både når det gjelder behandling av mennesker i konsentrasjonsleirene og i bombingene av tyske byer, uten at det overdrives gjennom sensasjonelle skildringer. Virkeligheten er brutal nok. Språket har den rette underfundigheten som gjør boken lett å lese. Min personlige favoritt underveis, med et snev av tørr humor, er en setning om 17-årige Helge. «At Helge ikke hadde førerkort var en detalj ingen brydde seg nevneverdig om i februar 1945.»

Et av hovedinntrykkene som jeg sitter igjen med er, hvor viktig enkeltmennesker kan være. Flere av personene i boken betyr litt for historien og mye for andre mennesker. I flere tilfeller utgjør de forskjellen på liv og død. Det hadde vært ganske mange mennesker som ikke hadde eksistert i dag fordi deres foreldre og besteforeldre ikke hadde overlevd hvis Wanda Heger hadde dødd i 1939.

Det er nemlig ikke bare hovedpersonene som er individer. Vi minnes stadig på dette underveis i boken. Menneskene i konsentrasjonsleirene er mer enn navn på en liste. Det samme gjelder også tyske soldater. Det er ingen glede i en død 18 år gammel gutt, selv om han tjenestegjorde i Wehrmacht.

Det siste jeg vil nevne her er at det var en stor fordel å være norsk. Kontrastene til hvordan folk fra andre nasjoner ble behandlet, den er slående. Slik var det i årene før 1945. Linjen til viktigheten av et norsk pass i dag, kan gi grunn for ettertanke.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer