Magasin

Intellektuell eiendom: Det nittende århundres libertarianske debatt

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995.


Spørsmålet om hva som kan gjøres til gjenstand for eierskap – hva er eiendom – er et sentralt tema innen libertarianismen. Det reiser diskusjoner innen så forskjellige emner som slaveri, forurensning, dyrevern og intellektuell eiendom. Spørsmålet om intellektuell eiendom (et begrep som vanligvis dreier seg om copyright og patent) er uvanlig vanskelig, siden man krever eiendomsrett til noe abstrakt, nemlig ideer. Tittelen på boken Who owns what is in your mind? konkretiserer det vanlige argumentet mot intellektuelt eierskap; de fleste mennesker vil høylydt hevde at: «Ingen kan eie det som er inni mitt hode!» Men dersom den kunnskapen du er i besittelse av dreier seg om en kjemisk formel som du tilfeldigvis har fått et glimt av, har du da retten til å markedsføre den som din egen, på tross av protestene fra den kjemikeren som har brukt livet sitt på å perfeksjonere den? Har du rett til å utgi en bok med hovedpersoner ved navn John Galt eller Dagny Taggart? Og hvis ikke – hvorfor?

Intellektuell eiendom ble intensivt og uovertruffent debattert på sidene i Benjamin Tuckers libertarianske tidsskrift Liberty (1881-1908). Derfor er trolig den beste måten å fremlegge spørsmålet på å gi et sammendrag av denne debatten. (Henvisningene refererer seg utgave og side i Liberty.)

Naturlige rettigheter

Selv om det er vanlig å gå ut ifra at debatten om intellektuelt eierskap dreide seg om eierskapet til ideene, er dette ikke helt presist. James Walker – som skrev under pseudonymet Tak Kak – var en ledende motstander av copyright og patenter: Han hevdet: «Mine tanker er min eiendom på like linje med at luften i lungene mine er min eiendom» (21. mars 1891, 4). På begge sider i debatten var man enige om at det enkelte individ eier sine egne tanker, og at han har rett til å uttrykke eller la være å uttrykke dem etter eget forgodtbefinnende.

Videre dreide debatten seg ikke om et individs rett til å bruke eller avhende sin egen eiendom, eller sine egne ideer. I forhold til dette skrev Walker: «Dersom en person ønsker å leve gjennom å meddele sine ideer i bytte for arbeid, har jeg ingenting å utsette på at han gjør dette, uten å krenke meg eller min eiendom eller mine allierte ….. alt han kan oppnå gjennom kontrakter, samarbeid eller boikott …. må han gjøre som han behager» (21. mars 1891, 4).

Så lenge idémonopolet var kontraktsmessig, var motstanderne av intellektuelt eierskap fornøyd. De tok utgangspunkt i at intellektuell eiendom baserte seg på naturlige rettigheter og derfor burde beskyttes gjennom lov på samme måte som annen eiendom, eksempelvis fast eiendom. På samme måte som du ikke trenger en kontrakt for å «monopolisere» fast eiendom som du har opparbeidet, har du heller ikke noe behov for en kontrakt som gir deg rettmessig krav på en idé. Begge er produkter av arbeidsinnsats og tilhører derfor iflg. naturretts-prinsipper den som har produsert dem. Det er aksepten eller fornektelsen av denne påstanden som utgjør ryggraden i debatten.

Tilhengerne av intellektuell eiendom mener at ettersom individet var den første til å oppdage idéene, har han ikke bare krav på å bruke denne idéen, men også på å forby andre å bruke den på samme måten. Eierskapet blir utvidet fra ens egen spesifike applikasjon av ideen til alle applikasjoner av denne. Spooner (den ledende talsmann for intellektuell eiendom) baserte denne påstanden om utvidet eierskap på at idéer er produkter av arbeid og at individet rettmessig eier det hans arbeidsinnsats har skapt. I The Law of Intellectual Property, forklarer Spooner: «Prinsippet om individets eiendom…. innebærer at hver enkelt har et absolutt herredømme, i motsetning til alle andre, over det han skaffer seg gjennom egeninnsats i form av produksjon og ervervelse». For Walker og Tucker er imidlertid selve idéen belønningen for arbeidet. Mer enn dette kan ikke kreves fordi, med Henry Georges ord: «Ingen kan med rette hevde eierskap til naturlovene» (7. juli 1888, 4). Nøkkelspørsmålet var om eierskap til idéene går utenfor ens egen kropp. Av denne grunn er det mest presist å gi de stridende krefter merkelappene «ekstensjonister» og «anti-ekstensjonister».

Til syvende og sist dreier debatten om ikke-kontraktsmessig copyright og patenter seg om tre hoved-spørsmål: Hva er eiendom? Hva er de vesentlige karakteristika som gjør noe i stand til å bli gjenstand for eierskap? Hva er en idé?

Tidsbegrensning?

Først litt om andre temaer som debatten også satte søkelyset på. Anti-ekstensjonister (Tucker, Walker, J.B. Robinson, Wm. Hanson) angrep den Spencerske oppfatningen om at denne typen eierskap, dersom den eksisterer, burde ha en tidsbegrensning innarbeidet i lovverket. Ekstensjonister (Yarros, Simpson, Wm. Lloyd) hevdet, til tross for at de var sterkt influert av Spencer, at eiendomsrettigheter ikke kan tidsavgrenses. Ut fra et nyttemessig synspunkt hevdet ekstensjonister at ingen ville ha skrevet stor litteratur uten lovfestet copyright. Tucker svarte ved å påpeke at Shakespeare hadde ført sine arbeid i pennen over et hundre år før den første copyright-lovgivningen. Han siterte George Bernard Shaw: «Kravet om copyright er et krav fra mennesker som ikke er fornøyd med å bli betalt for sitt arbeid en gang, men som insisterer på å bli betalt to, tre, ja opp til et dusin ganger» (10. januar 1891, 6).

Hva er eiendom?

Ekstensjonister påsto at eiendom ganske enkelt er «rikdom som har en eier», og hvor eierskapet har oppstått gjennom oppdagelse eller arbeid. Tucker stilte imidlertid spørsmålet i en mer fundamental form: Hvorfor eksisterer i det hele tatt oppfatningen av eiendom? Hva er det i menneskets natur og virkelighet som har gjort en slik oppfatning mulig? Hans postulat var at eiendom har oppstått som et middel for å løse konflikter som oppstod på grunn av knapphet på goder. Siden alle goder er begrenset, blir det konkurranse om å kunne dra nytte av dem. Ettersom samme stol ikke kan brukes på samme måte av flere personer på en gang, blir det nødvendig å fastslå hvem som skal kunne bruke stolen. Eiendomsrett oppstår som svaret på dette spørsmålet. «Dersom det var mulig», skrev Tucker, «og dersom det alltid hadde vært mulig for et ubegrenset antall individer å bruke den samme konkrete gjenstanden i ubegrenset grad og på et ubegrenset antall steder samtidig, ville det ikke vært noe slikt som en oppfatning av eiendom.»

Ideer kan imidlertid brukes samtidig og på samme måte av et ubegrenset antall mennesker. Dersom et individ oppdager prinsippene om elektrisitet og bygger en generator på sin egen eiendom, hindrer det på ingen måte en annens mulighet til å oppdage elektrisiteten og bygge sin egen generator samtidig. Utvidet eierskap står derfor i motsetning til selve motivet for eiendomsretten.

Videre hevdet anti-ekstensjonistene at copyright og patent står i direkte motsetning til de vesentlige karaktertrekkene ved eiendom. Et av disse er at eiendom kan overføres, avhendes. «Den som får en idé har retten til den,» forklarte Wm. Hanson. «Det er hans eiendom, men den er ikke overførbar. Ingen som unnfanger en idé kan overføre den på en håndfast måte fra sitt eget hode til en annens, og på den måten frata seg selv muligheten av å kunne bruke den» (13. juni 1891, 6). Walker la til: «Avhenderen eller selgeren gir avkall på eiendom ved å overdra den. Denne karakteristikken skiller eiendom fra evner og informasjon» (30. mai 1891, 3). Anti-ekstensjonister regner overførbarhet for å være et avgjørende karaktertrekk ved eiendom.

Som et svar på spørsmålet «Hva er en idé?» svarte ekstensjonistene at den har form av rikdom og var et produkt av arbeid. Egoisten J. B. Robinson hadde en annen tilnærming. «Hva er en idé? Er den laget av tre, jern eller sten? …. idéen er ikke noe objektivt … det betyr at idéen ikke er en del av produktet, men en del av produsenten» (16. mai 1891, 5). Robinson hevdet at idéer ikke kan eies fordi de er en del av et menneske. De er resultat av arbeid på samme måte som musklene i en arm er et resultat av trening. Det er imidlertid absurd å hevde at hverken muskelen eller idéen er et produkt helt uavhengig av produsenten. Som del av produsenten kan de heller ikke underkastes eierskap.

Eie naturen?

Til tross for at copyright og patenter kun er avledet av det store spørsmålet om eierskap til idéer rent generelt, så dreide mesteparten av debatten i Liberty seg om avledningene. Debatten omkring patent og copyright begynte for alvor i juli 1888, da Tucker trykket utdrag av en artikkel av Henry George som tidligere hadde stått på trykk i Georges tidsskrift The Standard, «Eiendom kan ikke ha oppstått som følge av opptagelse» (7. juli 1888, 4). Denne distinksjonen mellom opptagelse og produksjon var helt avgjørende. Ekstensjonistene hevdet at dersom en person oppdager elektrisitetens lover og blander sitt arbeid med råmateriale for å uttrykke denne naturloven i form av en generator, har han utført produksjonsarbeid og har således hjemmel til generatoren. Anti-ekstensjonister vil imidlertid hevde at selve oppdagelsen i seg selv ikke gir mennesket noe mer rett til elektrisitetens lover enn at det å oppdage et dalføre skulle gi oppdageren rett til dette landområdet. Oppdageren kan ikke hindre andre i å oppdage – fem minutter eller fem år senere – de samme naturlovene, eller i å bruke disse lovene i egen vinnings hensikt. Å hevde noe annet ville være det samme som å si at den første oppdageren har eier-rettigheter i forhold til en del av naturen, eller til en fysisk sammenheng. Tucker mente at patent krenker den libertarianske teorien om like rettigheter. «Fra det øyeblikk noen får patent eller copyright,» skrev han, «er ingen lenger fri til å tilegne seg de samme fakta – til å utvikle de samme nye idéene ved hjelp av disse – og på tilsvarende måte bruke disse nye idéene til sin egen personlige fordel» (7. februar 1891, 4).

Da Victor Yarros la frem den Spencerske påstanden at man ville ha rett til å bevise foran en jury at ens idé ble oppdaget på helt fritt grunnlag, svarte Trucker at en slik omvendt bevisførsel – hvor tiltalte vil være skyldig inntil det motsatte er bevist – står i motsetning til alle etablerte metoder for en rettferdig rettegang. Han mente at Spencer forfektet denne metoden fordi «å gå til en jury med et spørsmål om ens selvstendige oppfinnelse eller forfatterskap, med den byrde det er å selv kunne bevise dette … vil bety en sikker seier for den saksøkte…» (7. februar 1891, 4).

Copyright ble håndtert på en litt annen måte enn patent, som vanligvis ble sett på som oppdagelser av naturlover eller av fysiske relasjoner. Henry George ble kritisert av Tucker fordi han aksepterte copyright. Tucker slo fast: «Det samme argumentet som knuser oppfinnerens rettigheter knuser også forfatterens rettigheter» (7. juli 1888, 4). Tucker beredte imidlertid grunnen for de klare forskjellene mellom disse to formene for utvidede idéer da han skrev: «Den sentrale urettferdigheten ved ….. patentlovgivning er at den tvinger oss alle å betale et individ en monopolpris gjennom mange år for kunnskap som han har oppdaget i dag, selv om andre …. i mange tilfeller sannsynligvis ville ha oppdaget [dem] i morgen» (27. desember 1890, 4).

Å uttrykke en idé

Å skille mellom patent og copyright er for mange mennesker akseptabelt. Samtidige oppfinnelser er ikke uvanlige, og det er mange tilfeller hvor flere mennesker «har skapt» den samme teorien uavhengig av hverandre. Et mye brukt eksempel er sosialøkonomene Menger, Walras og Jevons, som alle uavhengig av hverandre samtidig oppdaget teorien om marginalnytten. Ekstensjonister som Yarros så det imidlertid ikke som særlig sannsynlig at to menn uavhengig av hverandre vil forfatte Hamlet eller A School for Scandal. Han hevdet at copyright ikke bare beskytter en idé, som marginalnytte-teorien, men en bestemt måte å uttrykke en idé på, gjennom et bestemt mønster av ord. «Copyright vil ikke hindre noen i å skrive en bok for å uttrykke de samme idéer som Spencer har uttrykt: Det hindrer andre kun i å beslaglegge fruktene av hans arbeid» (27. desember 1890, 4).

Tucker tok opp begge spørsmålene. Han var enig i at det var ekstremt lite trolig at to menn ville skrive det samme diktet, men han insisterte på at det ikke var umulig. Bare det å kaste ut tilfeldige bokstaver, insisterte han, vil en eller annen gang gi et verk som begynner som følger «Shall I compare thee to a summer’s day….». Om den ekstreme usannsynligheten for at dette skal skje, skrev han: «Å diskutere graden av sannsynlighet …. blir å skyte langt over mål. Slike spørsmål kan ikke besvares gjennom tommelfingerregler eller gjennom sannsynlighetsregning, men må sees i sammenheng med noen generelle prinsipper …. når det gjelder det som ikke er logisk umulig, så kjenner jeg få ting som er nærmere grensen for sannsynlighet enn at jeg en gang skulle bestemme meg for å gi ut Liberty midt i Sahara: Likevel vil ikke dette kunne legitimere at noen politisk makt skulle kunne gi Stanley en rett til å forby meg å etablere et trykkeri i hele regionen» (27. desember 1890, 4).

Om eierskapet til en form for uttrykksmåte, til et mønster av ord, sa Tucker: «Den bestemte kombinasjonen av ord tilhører ingen av oss … måten å uttrykke en idé på er i seg selv en idé, og derfor ikke mulig å beslaglegge» (7. juli 1888, 4). Videre skrev Walker: «Dersom boktrykkeren ikke kan trykke opp nye bøker, kan selvsagt heller ikke skomakeren lage nye sko» (21. mars 1891, 5). Her pekte Walker på at alle idéer (enten det dreier seg om sko, dikt, stoler, frisyrer eller klær) er bestemte former for uttrykk, men kun når det gjelder litterære uttrykksformer oppstår spørsmålet om å opprette legale monopoler. En gjennomført ekstensjonist vil måtte innrømme at ettersom tale er et produkt av arbeid og en uttrykksform, bør alle ha rett til en lovmessig beskyttelse av hver eneste setning de ytrer, slik at ingen andre senere kan bruke den samme setningen uten først å innhente tillatelse. Spooner kom i realiteten meget nær opp til disse holdningene.

Uløst debatt

Et annet argument som ble brukt av anti-ekstensjonister er at det å offentliggjøre og selge et arbeid uten en kontrakt som beskytter innholdet i realiteten er det samme som å gi avkall på det. Dette sto i motsetning til Spooners påstand om at loven må forutsette at en mann ønsker å opprettholde kontrollen over sin egen eiendom så lenge den har noen verdi for ham. Dersom en idé er verdifull så betyr ikke det at en offentliggjøring av den fører til at den mister noe av sin verdi, og den fortsetter å være lovmessig beskyttet eiendom. Det er unødvendig å si at Tucker så det på en annen måte. Han skrev: «Dersom en mann strør penger på gaten, så betyr ikke det at han formelt oppgir retten til dem… men de som etterpå plukker dem opp blir regnet som de riktige eiere …. På samme måte vil en mann som mangfoldiggjør det han har skrevet i mange tusen eksemplarer og sprer dem overalt, frivillig gi avkall på sine rettigheter. De som leser det …. setter ikke gjennom sin handling seg selv i noen form for gjeld til forfatteren, mer enn dem som plukker opp penger setter seg i gjeld til ham som strør disse ut» (18. april 1891, 5).

Tucker ga uttrykk for kjernen i dette spørsmålet og i hans holdning til intellektuelt eierskap slik: «Ønsker du å ha dine oppfinnelser for deg selv? Hold dem for deg selv» (21. februar 1891, 5).

At copyright og patent er praktiske sosiale verktøy for å oppnå ønskelige mål er det ingen som stiller spørsmålstegn ved. Det er det filosofiske grunnlaget for copyright og patent som det stilles spørsmålstegn ved. Ekstensjonistene argumenterte med at disse kun kan praktiseres på en rettferdig måte gjennom kontrakter. Kanskje er det viktigste aspektet ved denne debatten dens vekt på det fundamentale spørsmålet for libertarianere: Hva er eiendom?

Denne debatten er enda ikke avsluttet blant libertarianere. Så lenge slike «grå» områder blir diskutert og dissekert, vil vi komme nærmere og nærmere å kunne definere hva som er «eiendom» og hva som er «rettferdig».

Oversatt av Ellen Chr. Christiansen.

Gjengitt med tillatelse fra Libertarian Alliance, 25 Chapter Chambers, Esterbrooke Street, London SW1P 4NN.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer