Staten gjør mange viktige og gode oppgaver. Det betyr ikke at bare staten kan gjøre disse.
For noen dager siden pratet jeg med en venninne som hadde et familiemedlem som hadde hatt akutt behov for medisinsk hjelp. Det gikk heldigvis bra. Akkurat det tror jeg alle er opptatt av, helt uavhengig av politiske synspunkter. Hun sa imidlertid noe interessant til meg som fikk meg til å tenke.
– Jeg er glad for at jeg slapp å vise frem en forsikring.
Underforstått, siden hun vet litt om mine meninger, så var hun glad for at vi hadde et offentlig helsevesen. Jeg starter selvsagt ikke en diskusjon når det står om livet for noen nære. Jeg føler heller ikke noe behov for å omvende henne til mine meninger, selv om det er en bra og klok dame. Det får meg imidlertid til å tenke og skrive denne lille artikkelen.
Vi vet hva vi har og ikke hva vi får. Det er så lett at vi antar at ting bare kan gjøres slik det faktisk gjøres her og nå. De fleste hoder er konservative.
Det er i tillegg slik at vi har en tendens til å sammenligne velferdsstatens løsninger med hvordan det var før velferdsstaten. Det er liten tvil om at helsevesen er bedre i dag under velferdsstaten, enn det var for 100 år siden før velferdsstaten. Det betyr imidlertid ikke at forbedringene er på grunn av velferdsstaten.
Det har skjedd to ting de siste hundre årene som har enorm betydning for helsevesenet. En enorm økning i velstand og rikdom. En enorm forbedring av teknologi. Det fører til bedre helsetjenester, nesten uansett politisk system.
Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan et privat helsevesen vil være. Siden alle som ikke er enige med meg nå, sannsynligvis tenker at de ikke vil ha det som i USA, så kan jeg avklare at det er jeg enig i. Det amerikanske helsevesenet lider under politisk feilregulering, men dette er ikke stedet for å skrive om USA.
Jeg tror selvsagt at forsikringer vil være en sentral del av et privat helsevesen. Forsikringer sprer risikoen. Vi vet ikke hvilket hus som vil brenne og hvem som vil trenge akutt medisinsk hjelp, og av den grunnen er det greit med et spleiselag der alle bidrar til en pott for dem som trenger hjelp ved brann eller sykdom.
En forsikring er en effektiv privat form for spleiselag. Forskjeller fra det offentlige er at ved en forsikring har du rett på en operasjon mens i det offentlige har du rett til å stå i kø for en operasjon, slik det for eksempel er ved hofteoperasjoner.
Jeg tror mange kan være enige med poenget mitt når det gjelder kroniske lidelser som for eksempel behov for nye hofte, men de ønsker virkelig ikke at behandling ved et akutt behov skal være avhengig av om man har forsikring eller ikke.
Jeg kjenner ingen som ikke mener at alle bør få operasjon eller annen legehjelp i Norge i 2023 hvis de får akutt behov for det. Det er faktisk enorm etterspørsel etter akkurat dette, for å bruke et økonomisk uttrykk. Hva er det som får folk til å tro at private bedrifter og organisasjoner ikke vil tilfredsstille et slikt behov?
Det kan skje på en rekke måter. Kanskje en type fond? Kanskje sykehusene tilbyr det av hensyn til sitt omdømme? Kanskje forsikringsselskapene inkluderer en standard i sine forsikringer at de skal bidra til å dekke slikt for dem som mangler forsikring? Jeg ville i hvert fall betalt en hundrelapp ekstra til et selskap som inkluderte dette. Jeg aner ikke hvilke av disse som vil oppstå. Eller hvilke av alle mulighetene jeg ikke tenkte på i farten. Vi kan ikke vite sikkert hva privat som vil komme i stedet for det offentlige tilbudet.
Det vi vet er at det offentlige monopolet har fortrengt mange mulige private løsninger som godt mulig hadde vært bedre enn det vi har i Norge i dag. Kanskje ville enda flere blitt reddet hvis alt hadde vært privat? Jeg tror det! Siden dette er så viktig, bør du i hvert fall vurdere om jeg har rett.
