Magasin

Fremveksten av Den Nye Libertarismen

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1999.


Hvorfor forlater libertarianere den plikt-baserte libertarismen til Rand og Rothbard og omfavner den konsekvensbaserte libertarismen til Friedman, Hayek og Mises?

Å være libertarianer betyr å mene at frihet for mennesket er en bra ting – at den bør maksimeres og at statens makt bør reduseres kraftig. Men hvorfor mener libertarianere at frihet er en god ting? Hva er det som er så bra med frihet?

Praktisk talt alle liber­tar­ian­ere er enige om at mennesker bedre kan blomstre dersom de er frie, at de vil være rikere og lykkeligere dersom de føler trygghet for sin person, sin eiendom og sin frihet. For noen libertarianere er dette grunn god nok. De er for frihet fordi frihet er bra for folk. Den libertarismen de tar til orde for er konsekven­sialistisk.

For andre libertarianere er det ikke nok at frihet hjelper mennesker til å blomstre og bli lykkeligere. De mener at friheten springer ut av objek­tiv moral. Spesifikt mener de at det alltid er galt å initiere bruken av vold (force) mot en annen person. De som bryter dette moralske imperativet handler feil og bør møte moralsk fordømmelse. Alle regjeringer som vi kjenner til bryter denne moralske loven og bør derfor fordømmes. For denne typen libertarianere er ikke frihet bare en formåls­tjenlig ramme for sosiale forbindelser, men knyttet til objektiv moral. Denne typen libertarisme er moralistisk.

Dette innebærer ikke at konsekvensialistisk libertar­ianere ikke er moralske. Tvert imot, de fleste av dem er enige at det er galt å initiere vold. Forskjellen er at de ser på ikke-aggresjon som et generelt moralsk prinsipp, med dypt­gående og positive konse­kvenser, men ikke som et moralsk imperativ som all sosial og politisk tenkning kan utledes av.

Formulert av den best­selgende forfatteren Ayn Rand og tilpasset og utvidet av Murray Rothbard, var moral­istisk libertarisme hoved­ansvarlig for den moderne gjenfødelsen av libertariansk tenkning som startet på 60-tallet. I løpet av de siste få år har moralistisk libertarisme gradvis blitt bety­de­lig redu­sert, til fordel for konse­kvensialistisk libertar­isme.

Denne endringen er klar dersom man sammenligner den surveyen av libertarianske oppfatninger som Liberty gjorde i 1998 med den som ble gjennomført et tiår tidligere. Libertarianeres støtte til stand­punkter som følger av ikke-aggresjonsimperativet ble be­ty­delig redusert, mens konse­kvensialistisk stand­punkter fikk økt oppslutning. Inn­flytelsen til Rand og Rothbard falt betydelig, mens betyd­ningen av de ledende talsmenn for konsekvensialismen – Ludwig von Mises, Milton Friedman og F.A. Hayek – økte. Mest tydelig av alt: Mens det i 1988 bare var 10% som var uenige i ikke-aggresjons­imperativet, hadde denne andelen økt til 50% i 1998.

Som en av dem som til tider har kritisert den moralistiske libertarisme, skulle jeg selvsagt gjerne ta en del av æren for denne endringen. Men kritik­ken av dens utledninger og analyser av noen av de mest absurde implikasjoner og til­syne­latende uløselige problem­er, fra meg eller andre, har i beste fall spilt bare en sekund­ær rolle i denne reduserte popu­lariteten.

For det første tilla de som svarte på vår undersøkelse relativt liten tyngde til meg eller David Friedman, den andre kritikerene av moral­istisk libertarisme inkludert i surveyen. For det andre har mesteparten av det Liberty har trykket om emnet, enten det er skrevet av Friedman, meg selv eller andre, vært publisert for lenge siden, mellom 1987 og 1989. Det synes trygt å påstå et en betydelig andel av dem som svarte i 1998 ikke var lesere av bladet på det tidspunkt. (Vår abonnements­masse er mer en tredoblet i denne perioden, og det har vært betydelig turn-over blant abonnentene.)

Jeg tror likevel at den viktigste grunnen ikke er intellektuell i det hele tatt, men praktisk. Den libertar­ismen som springer ut av ikke-aggresjonsimperativet har en tendens til å ende i dogmer og deklamasjoner, snarere enn dialog – og dialog er vanligvis nødvendig for å endre andres oppfatninger. Av denne grunn gjør libertarisme som er avledet av ikke-aggresjons­imperativet det dårlig i intel­lektuell debatt. Faktisk virker den ofte mot sin hensikt, og libertarianere er i ferd med å finne det ut.

Moralistisk libertarisme har et ganske enkelt svar på omtrent alle politiske spørs­mål. Dersom en politikk inne­bærer initieringen av vold, er den dårlig. Dersom den ikke gjør det, kan den tillates. For den moralistiske liber­tarianeren er ikke-aggre­sjon en slags trumf. I nesten alle typer politiske diskusjoner spiller det ingen rolle hva slags kort som ellers ligger på bordet – ikke-aggresjon slår dem uansett.

Å anvende dette argumentet i diskusjoner med andre libertarianere som er enig i det vil ofte gjøre utslaget. Men dessverre er det slik, som alle som har anvendt ikke-aggresjon som argument i disku­sjon med ikke-liber­tarianere vet, at mange ikke finner det overbevisende. Vel, det er å si det forsiktig. Når vi anvender dette argumentet i en politisk debatt er det mange som bare rister på hodet og går, mens de sier til seg selv at vi er sprø.

Det er mange grunner til at våre venner og naboer ikke reagerer positivt når vi begynner å snakke om natur­lige rettigheter og ikke-aggresjonsimperativet. Noen av disse grunnene er psykologiske: noen mennesker er redde for uavhengighet og blir beroliget ved tanken på at andre vil ta vare på dem. Andre har egeninteresser å ta vare på – ligningsfunksjonæren eller politimannen eller den trygdede har stor nytte av staten. Men de fleste av våre venner og naboer er ikke mot­takere av generøse fordeler fra staten. Hvorfor mottar de ikke våre argumenter om rettigheter og ikke-aggresjon med åpne armer?

En hypotese er at de er intellektuelt late. Vi sier til oss selv at de helst ikke vil tenke hardt på vanskelige spørsmål som dette. Enten det, eller så er de ganske enkelt dumme. De mer intellektuelle av oss liker å uttrykke dette på en mer sofistikert måte: Den intellektuelle atmosfæren i landet er dårlig, folk er blitt indoktrinert med anti-libertarianske verdier gjennom de offentlige skolene etc.

Jeg tror det er en annen grunn til at den libertarianske rettighetsteorien ikke er særlig overbevisende: Den er ikke særlig god. Jeg tror at våre venner og naboer ser oss og våre argumenter på en måte vi selv ikke er i stand til. Mange ser på argumentene som en komplisert ordlek, som hokus-pokus, som overtro. Jeg mener ikke at de kritisk vurderer alle aspektene ved ikke-aggresjonsprinsippet, men at de stiller seg tvilende til ethvert argument som virker så mystisk og vanskelig tilgjengelig.

Selv om de fleste godtar ikke-aggresjon som et moralsk prinsipp, blir de likevel forbløffet over hvor langt libertarianere tar prinsippet. De mener at når ikke-aggresjon blir et kategorisk imperativ, leder det til standpunkter som er ren galskap. «Vil dere privatisere politiet», sier de. «Eller avskaffe domstolene? Eller offentlig eide veier»? Som svar på dette begynner vi straks å forsvare våre standpunkter som ytterst praktiske. Enda oftere går de bare, mens de rister på hodet. Hvis de er våre venner, konkluderer de med at våre politiske opp­fatninger er en eksentrisitet som de må tolerere dersom de fortsatt vil være våre venner.

For den moralistiske liber­tarianeren spiller ikke-aggresjons­imperativet omtrent samme rolle som Bibelen spiller for den kristne funda­ment­alisten. På samme vis som fundamentalisten finner svaret på alle livets spørsmål innenfor Bibelens permer, kan den moralistiske libertarianer finne svar på alle sosiale og politiske spørsmål i ikke-aggresjonimperativet. Akkurat som fundamenta­listen finner det umulig å ha en fruktbar dialog med dem som ikke aksepterer Bibelens absolutte ufeilbarlighet, klarer ikke den moralistiske liber­tarianer å kommunisere med dem som ikke deler deres utgangspunkt.

Som fundamentalistene vil moralistiske libertarianere lett finne at de bare er i seriøs dialog med andre som deler troen. Selv terminologien er ofte den samme. Moralistiske libertarianere snakker ofte om når og hvordan de ble «omvendt» (converted) og hvor mange andre de har «omvendt».

For å oppsummere – å basere seg på ikke-aggresjons­imperativet i politisk dialog fører ingen steds hen. Dersom den vi snakker med ikke er enig i dette imperativet når samtalen starter, vil dialogen ganske enkelt opphøre.

Men libertarianere flest vil gjerne bevege samfunnet i ret­ning frihet, eller i det minste bidra til å bremse statens voksende makt og tilsvarende reduksjon i friheten. Dersom det å appellerer til ikke-aggresjonsimperativet ikke overbeviser andre, eller enda verre, stopper dialogen helt, bør vi kanskje forsøke en annen tilnærming.

Denne andre tilnærmingen er, ikke overraskende, konse­kvens­ialistisk. Dersom du ikke kan overbevise andre om en noe pussig moralsk lov i en jafs, med alle dens absurde implikasjoner, så kan du kanskje overbevise dem om at verden ville være et bedre sted dersom flere deler av livet var styrt av den, dvs. at vi hadde mer frihet.

Ta f.eks. hvordan moralisten og konsekvensialisten argu­ment­erer mot minimumslønn-ordninger. Moralisten sier noe slikt som at «lover om minimumslønn truer med å sette i fengsel eller bøtelegge alle som kjøper arbeid under en viss pris. Denne truslen utgjør initiering av vold, og det er galt av staten å gjøre dette, akkurat som det ville være galt av en privatperson å initiere tvang. Som jeg allerede har bemerket, vil nesten alle som ikke er en moralistisk libertarianer finne dette lite overbevisende. «Hvorfor skal forretningsmenn kunne betale en lønn som ikke er høy nok til å livnære en familie», vil de svare. Dersom libertarianeren holder fast ved sin appell til ikke-agressjonsimperativet, vil de fleste konkludere med at det ikke finnes noe felles grunnlag for videre diskusjon. Den moralistiske libertarianer har redusert hele diskusjonen til et enkelt utsagn som virker vanvittig, i det minste dersom det oppfattes som uttøm­mende i en politisk debatt.

Konsekvensialisten har en helt annen tilnærming. Han hevder noe slikt som at «formålet med en minimums­lønn er å heve lønningene til dem som tjener minst. Men resultatet er noe helt annet: Selv om noen vil få økte lønninger, vil det øke kostnadene ved å ansette folk med få ferdigheter til et nivå som gjør at mange eiere ikke lenger kan drive med fortjeneste, og dermed må avvikle, eller får dem til å erstatte arbeidskraft med maskiner. Nettoeffekten er å øke arbeidsledigheten blant de ufaglærte. Er det dette du ønsker?»

Dette argumentet, i en mer utbrodert form, kan over­bevise en ikke-libertarianer, eller ikke være tilstrekkelig, men uansett bringer det ham inn i en debatt. Ikke-libertarianeren kan komme til å svare at: «Jeg jobbet en gang for McDonalds, og da mini­mumslønnen ble hevet var det eneste som skjedde at alle, meg inkludert, fikk et pålegg. Ingen mistet jobben, så jeg tror du tar feil.» Kritikeren av minimumslønninger kan da svare at «vel, i noen tilfeller er den jobbødeleggende effekten marginal. I noen tilfeller kan arbeidsgiveren ha råd til å betale høyere lønninger. Men selv i slike tilfeller har han incentiver til å automatisere.»

Jeg mener altså at prosessen er subtil. Det er ikke slik at det plutselig går opp et lys for dem som argumenterer for ikke-aggresjonsimperativet. Som jeg har hevdet ovenfor, er den moralistiske libertarianer like overbevist om de for­delaktige resultatene av frihet som konsekvens­ialistene. Han finner ganske enkelt ikke disse konse­kvensene like overbevis­ende som ikke-aggresjons­impera­tivet.

Over tid vil libertarianere som er begeistret for ikke-aggresjonsimperativet oftere og oftere gripe til konse­kvensialistiske argumenter, og han vil like resultatene av dette. Det er ikke lenger slik at venner og bekjente rister på hodet når han sier hva han mener. De kan fremdeles synes at han er plagsom, de kan fremdeles synes at argumentet er irriterende, og støtte vekst i statens makt og være motstandere av friheten – men i det minste kan de delta i en fornuftig diskusjon med ham.

Tenk et øyeblikk på arbeidet til Cato Institute, den største og mest innflytelses­rike libertarianske think-tanken. Cato er tilsynelatende i den moralistiske leiren. Murray Rothbard var tidligere ansatt der, og Cato har nylig samarbeidet om flere arrange­menter med det ny-randianske Institute for Objectivist Studies. I sin bok Liber­tarianism: A Primer, beskriver Catos visepresident David Boaz ikke-aggresjons­impera­tivet som «libertarismens sentrale prinsipp», og synes å være nær ved å ekskludere dem som ikke er enige i dette fra den libertarianske bevegelse (s. 74, 82-3).

Likevel er det slik at når Cato driver med sin kjerne­virksomhet, nemlig å analy­sere policy-forslag, er moral­istiske argumenter påfallende fraværende. Jeg tok mine 25 Cato Policy Reports fra mine bibliotekhyller og kikket etter moralistiske argumenter. Bare en av dem tok noe som helst hensyn til slike – The Moral Case for Social Security Privatization av Daniel Shapiro. Selv her hevder Shapiro at privatisering kan forsvares fra «nesten hvilket som helst perspektiv innen politisk teori», inklusiv egali­tarisme, velferdsteori, kom­muni­­tarisme og alle argu­menter innenfor «rammen av fellesskap».

Selvsagt er ikke den konsekvensialistiske til­nærm­ingen en tryllestav som overbeviser alle, men noen av dem som hører slike argu­menter reagerer positivt. Der­for vil den moralistiske liber­tarianer begynne å tenke mer og mer som en konse­kvensialist. Dette skjer oftest blant dem som har stillinger der de kommuniserer med enkeltpersoner. Akademikere, journalister, policy-analytikere og andre som engasjerer seg i dialog med ikke-libertarianere i den virkelige verden har en tendens til å oppdage det håpløse i å argumentere på moralistisk basis. Jeg tør påstå at få moralistiske libertarian­ere deltar særlig lenge i virkelig politikk før de begynner å bruke konsekvens­ialistisk argumentasjon. En­hver som har forsøkt å gå dør-til-dør i nabolaget for å spre Murray Rothbards glade budskap får tidsnok slengt så mange dører i trynet at han skifter taktikk, eller gir opp.

Det dreier seg altså om en evolusjonær prosess som dri­ves av incentiver. Moralistiske libertarianere kan nok appel­lere til en liten gruppe individer som er på utkikk etter en enkel grunn som rettferdiggjør deres tro, og som til og med leder til spektakulære «omvendelser» av en nærmest religiøs natur.

Den konsekvensialistisk til­nærmingen gir færre spekta­kulære omvendelser, men dag for dag gir den bedre resultater: Færre lukkede dører, færre lukkede sinn, mer dialog, mer virkelig fremgang. I en viktig forstand snakker moralisten og konsekvens­ialisten forskjellige språk. Noen libertarianere som aksepterer ikke-aggresjons­imperativet begynner å snakke to forskjellige språk. Når de snakker til andre innen sitt trossamfunn snakker de uavhendelige rettigheter og ikke-aggresjonsimperativet, men når de snakker til folk utenfor bevegelsen, snakker de et konsekvensialistisk språk. Mange veksler uten møye mellom de to. Men siden libertarianere er del av en lang rasjonalistisk tradisjon, er mange utilfredse med å opprettholde den dissonans som oppstår ved å snakke begge språk. Incentivene for konsekvensialisme fortsetter å vokse, ettersom de politiske hovedstrømninger blir mer tolerante overfor libertar­ianske oppfatninger og til og med beveger seg i libertaristisk retning.

Det er grunnen til at langt flere libertarianere avviser ikke-aggresjonsimperativet i dag enn for ti år siden. Og derfor kommer trenden også til å fortsette.

Gjengitt med tillatelse fra Liberty, mars 1999.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1999.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer