I løpet av livet befinner vi oss mange ganger i vanskelige beslutningsprosesser. Etter mye tenkning, har vi gjerne kokt det ned til noen få handlingsalternativer. Problemet er at en eller flere av disse ofte er fabrikerte. Tankeprosessen vår har latt fantasien løpe løpsk, og det gjør at vi ender opp med å ta mye dårligere avgjørelser enn vi egentlig burde.
Jeg blir å vise dette med eksempler fra hverdagen, og så vil jeg knytte det opp mot hvilken relevanse det har for politikken.
Eksempel 1: Trening
Se for deg at du vil starte å trene og komme i form. Du tenker at å gå på et treningsstudio kan være en god idé for å oppnå dette. Dette er valgmulighet A. Derimot kan du jo også trene hjemme. Hvis du trener hjemme, slipper du å betale for å gå på treningsstudio og på den måten sparer du penger. Det er jo dessuten mye mer praktisk med tanke på tidsforbruk. Dette er valgmulighet B.
Hva skjer i praksis? I praksis trener du hjemme i starten, men det er for mange distraksjoner hjemme, og det blir aldri innarbeidet en vane. Kanskje trener du aldri hjemme i det hele tatt. Sannsynligheten for at du oppnår målet ditt om å komme deg i form, er i alle fall mye lavere enn om du hadde satt av tid i kalenderen og gjort det til å rutine å dra hver tirsdag og torsdag på treningsstudiet.
Fra ditt perspektiv ser det ut som om avgjørelsen står mellom valgmulighet A og valgmulighet B. Blant disse to, er det åpenbart at valgmulighet B er det beste. I virkeligheten har du lurt deg selv og fabrikert valgmulighet B. Den eneste valgmuligheten – gitt at man har bestemt seg for å trene – er å dra på treningsstudio, altså valgmulighet A. Valgmulighet B fantes kun i fantasien.
Eksempel 2: Skrive en artikkel
Dette er en avgjørelse jeg stadig bryter med personlig, og en avgjørelse jeg like stadig ender opp med å gjøre samme feilresonnering på – til tross for at jeg er klar over det selv. Faktisk har denne artikkelen vært offer for dette resonnementet i over en måned nå. Denne artikkelen skulle egentlig ha vært publisert for en måned siden, hvis jeg ikke hadde fabrikert opp valgmuligheter.
Jeg vil skrive en artikkel, har en viss idé om hva jeg vil skrive om, og i en del tilfeller har jeg til og med skrevet et utkast. Det tar meg ikke mange minuttene å skrive den ferdig, og publisere den. Dette er alternativ A. Imidlertid virker ikke artikkelen bra nok for det ennå. Jeg vil forbedre artikkelen. Kanskje er det noe åpenbart feil eller kritikkverdig ved den, som jeg har glemt å tenke på? Den overlegne valgmuligheten er selvsagt da å vente med å publisere artikkelen til jeg er fornøyd med den. Dette er valgmulighet B.
Svært sjeldent slår det meg at jeg jo ikke faktisk har en konkret plan for å gjøre slike forbedringer. I mange tilfeller ender jeg opp med å avvente og avvente… og avvente… utkastet kan ligge urørt og like uferdig i flere måneder. Muligens gjør jeg mindre endringer, men de mindre endringene må også tenkes over, og så utsetter jeg publisering på nytt igjen. Å publisere innlegget i sin ufullkomne, uperfekte tilstand kan da faktisk være det bedre og eneste alternativet, gitt at jeg nå uansett skal publisere artikkelen.
Eksempel 3: Håndtere slemme barn
Jeg tok til slutt mitt eget råd og publiserte en ufullkommen artikkel, så denne seksjonen av artikkelen har jeg selvsagt latt stå tom som en øvelse for leseren.
Logisk, men lite rasjonelt!
Nå over til den mer abstrakte tankeprossesen. Vi vurderer å utføre valg A, men bestemmer oss til slutt for å ikke gjøre det, fordi valg B virker overlegent. Konseptuelt sett kan den logiske tankeprossesen angis som følger: «B er bedre enn A, derfor B.»
Dette kan virke rasjonelt og som en god måte å ta avgjørelser på. Imidlertid tar ikke denne tankeprosess hensyn til at vi mennesker ikke er roboter, og at det ikke er noen garanti for at valgmulighet B blir utført. Rasjonalitet handler ikke bare om vår evne til å bruke logikk, men også om å vurdere egen menneskelig psykologi og feilbarighet.
Et premiss for at denne tankeprosessen skal være ikke bare logisk, men også rasjonell, er at handling B er en reell valgmulighet – en handling vi faktisk kommer til å gjøre, i motsetning til en fabrikert valgmulighet. Når vi sliter med vanskelige avgjørelser, inkluderer vi ofte, blant våre oppfattede valgmuligheter, minst én valgmulighet som er fabrikert. Dette er en feilslutning. Dersom vi fabrikerer en valgmulighet, hindrer dette oss naturligvis i å ta valgmulighet A, som selvfølgelig er underlegent valgmulighet B, men tross alt bedre enn ingenting.
Det kan derfor noen ganger være verdt å ta valg som kan virke som et dårligere valg, hvis vi er tilstrekkelig sikre på at utfallet blir å ende i å ikke gjøre noe i det hele tatt. Med andre ord er det lurt å tenke over realismen i at valgmulighetene utføres. Hvor sannsynlig er det at fantasien min spiller meg et puss, og at valgmulighet B ikke egentlig er en reell valgmulighet? Er vanskelighetsgraden ved å utføre en handling høyere enn noen av de andre handlingene? Hvor sannsynlig er det at jeg faktisk blir å gjøre dette?
En heuristikk jeg selv bruker, er å tenke at hvis en handling innebærer en betydelig grad av viljestyrke for å gjennomføre, er oddsen for at fantasien prøver å ta overhånd over rasjonaliteten ganske høy. Hver gang jeg tenker «ja, men jeg kan jo bare gjøre B i stedet for A» er tiden inne for å forsøker å tenke seg om to ganger.
Lærdommen er: Pass Dem for at fantasien finner opp valgmuligheter De ikke kan utføre, frue!
Politiske konsekvenser
I politikken får denne tenkningen også uheldige konsekvenser. Politiske mål er jo ikke akkurat kjent for å være små og mangle idealisme. Det krever derfor neppe mye mental energi å overføre prinsippet fra hverdagen over til politikken, men la meg likevel foreslå ett eksempel, et som ikke er helt irrelevant for tiden vi befinner oss i:
Under økonomiske nedgangstider, eller hvis man føler på at visse grupper eller mennesker i samfunnet har det verre nå enn før, er det vanlig at det politiske presset for å få gjennomslag for prisreguleringer og endog pristak øker. Den ønskede effekten er at markedet bare fortsetter å levere og selge varene til den samme etterspørselen den tidligere har gjort, men nå til en rimelig penge, som om ingenting annet har skjedd eller kommer til å skje.
Men det alternativet var egentlig aldri på bordet. En fabrikert valgmulighet – en vi aldri får utført. Dersom markedet tilbyr en vare for en høyere pris enn tidligere, som betyr at det er knapphet på varen, er det rett og slett ikke mulig at varen blir å tilbys i tilstrekkelig grad for at etterspørselen etter den dekkes. Den faktiske prisen på varene og tjenestene, i betydningen «hva skal til for å tilby dem?», har gått opp, og markedsprisen vil nødvendigvis følge. Hvis du klarer å forhindre folk i å selge en vare for en pris til over markedsprisen (i stedet for å bare drive transaksjonene under jorden inn i et svart marked), er effekten vanligvis at det ikke er noen som selger varen i det hele tatt, eller i alle fall ikke nok for å dekke etterspørselen etter den.
Noen ganger befinner vi oss i virkeligheten, og ofte må vi bare ta til takke med det. Av og til kan den positivt overraske oss.