Magasin

Er partier et blindspor?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.


Skal vi forsøke å forandre verden i liberalistisk retning ved hjelp av partier? Dette spørsmålet har opptatt libertarianske grupperinger til alle tider, og aktualiseres med jevne mellomrom, sist av uroen i Fremskrittspartiet. Ideer om Frihet brakte et siste nummer en artikkel av Lars Peder Nordbakken, som definitivt konkluderte med at partier var ubrukelige til å fremme libertarianismens sak. I denne artikkelen skal jeg forsøke å nyansere bildet.

Motstandere av partipolitisk engasjement tar gjerne utgangspunkt i Hayeks (og Keynes’) forestilling om at partipolitikken gjenspeiler den idepolitiske utviklingen som har skjedd blant intellektuelle og andre opinionsdannere 10-20 år tidligere. Politikerne spiller her en ganske passiv, kanskje vi til og med skulle si en determinert rolle. De skaper ikke sitt eget marked for sine ideer, men er entreprenører som oppdager ideer som allerede finnes i markedet, og utnytter disse strømningene til å få oppslutning om sin forretningside – partiet. Med dette utgangspunktet er det naturlig, særlig dersom langsiktig tenkning legges til grunn, å konsentrere seg om å vinne idekampen i det tidlige stadium.

Når er folket rede?

To ulike innvendinger kan fremføres. Den første aksepterer teorien, men setter spørsmålstegn ved analysen av dagens virkelighet. Trenger vi virkelig en langsiktig bearbeiding av en opinion som i lang tid har vært dominert av sosialdemokratisk tankegang, eller er det tvert imot slik at folket er rede for radikal politikk, og at det er markedsføringsbiten som mangler: en organisering som kan få liberalistiske holdninger til å slå igjennom i politikken? Det var en slik oppfatning som har lå til grunn for dannelsen av det danske og norske Fremskrittsparti. Stifterne mente at det var så mange mennesker som var skattetrette og lei av byråkrati, som var lei av barnepikementalitet og indoktrinerende sosionomer og lærere, at det var på tide å organisere denne motstanden og gi den et partipolitisk uttrykk.

En teori går ut på at de mange de vestlige land, deriblant Norge, finnes en dyptliggende anti-sosialistisk holdning. Nordmenn er individualister og vant til å klare seg selv, uten hjelp fra sosialvesenet og øvrigheta. Nordmenn er anti-autoritære, uten respekt for folk med titler og fine ord. Den sosialistisk indoktrineringen har ikke nådd inn i folkets hjerter. Det trengs imidlertid en eller flere organisasjoner som kan bringe frem igjen denne ånden. De intellektuelle er ikke egnet, rett og slett fordi de ikke er i stand til å kommunisere med folket.

Påvirker folket tenkerne?

Den andre innvendingen bygger på tvil om den idehistoriske utviklingen er entydig fra toppen og ned. De intellektuelle er ikke upåvirket av hva som er populært blant massene. Det er tvert imot en vekselvirkning mellom massene og de intellektuelle, der ideer spres fra de intellektuelle til massene, men der de ideene som ikke straks har en bredere klangbunn, straks blir uinteressante for de intellektuelle. Den brede internasjonale interessen for liberalismen i dag er derfor nøye knyttet til den politiske suksessen til slike bevegelser på 70- og 80-tallet. Praktiske menn som Howard Jarvis i California, som skjønte at amerikanerne var skattetrette og organiserte skatteopprøret der, har trolig like mye av æren for det store antall liberalistiske intellektuelle idag som Milton Friedman og Friedrich Hayek. Det var visjonære politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher, som på tross av alle sine feil, gjorde liberalistiske ideer kjent for et stort antall mennesker over hele verden, meg selv og de fleste leserne av denne artikkelen inkludert.

Så kan det selvsagt innvendes at Jarvis, Reagan og Thatcher bare var passive deltakere i historiens spill, bønder i sjakkspillet drevet av Friedman og Marx. Jeg tror ganske enkelt at dette er en misforståelse. Det bør forbli et marxistisk monopol å ha en deterministisk syn på historien. Uten å benekte at det finnes materielle drivkrefter i den historiske utviklingen, og uten å på noen måte undervurdere betydningen av de intellektuelle, er det umulig å forstå historien uten å forstå betydningen av den politiske aktivist og de organisasjoner som dannes av slike mennesker. Enhver vellykket politisk bevegelse trenger både «thinkers» og «doers». Istedenfor at de to parter, politikerne og de intellektuelle ser med forakt på hverandre, er det nødvendig at de respekterer hverandres ulike roller.

Dette blir derfor mitt hovedsvar på spørsmålet om vi trenger politiske partier og å jobbe via politikk: Tilstanden i opinionen bestemmer vektleggingen av hver faktor. Når tiden er moden trenger vi partier til å organisere liberalistiske verdier som allerede finnes. Vi trenger også organisasjoner som kan artikulere disse verdiene og bringe dem opp til overflaten. Det gjelder også dersom dette ikke kan slå ut i øyeblikkelig politisk oppslutning. Hvorvidt et parti er egnet til dette, eller andre typer organisasjoner er bedre egnet, må vurderes fra gang til gang.

Liberalister kan ikke dirigeres

Et annet forhold er også viktig. Selv om det skulle være korrekt for den liberalistiske bevegelsen, dersom noe sånt finnes, å endre vektlegging, er det i siste instans enkeltmenneskers personlige valg vi snakker om. Noen mennesker tiltrekkes av det politiske spillet, eller de har demagogiske eller andre evner som gjør at politikken er et godt virkemiddel for dem. Andre mennesker liker seg bedre på sitt lønnkammer i kamp med kompliserte resonnementer og modeller. Det må være mulig for begge typer mennesker å få bruke den metode som passer dem best. Vi må vokte oss vel for å falle i den felle å se på en gitt mengde liberalister som en ressurs som bør ledes i den ene eller annen retning.

Tre typer partier

Før vi går konkret til verks og analyserer den norske virkeligheten, la meg først si litt om ulike typer partier. Utgangspunktet er at ethvert parti organiserer et spekter av ulike interesser og ulike verdi-oppfatninger. Alle partier er derfor basert på kompromisser. Graden av kompromiss og ideologisk ullenhet vil avgjøre om et parti er egnet til å markedsføre en ideologi overfor brede masser. Vi kan tenke oss tre typer politiske partier.

Regjeringspartiet har den åpenbare fordel at det er i posisjon og faktisk kan gjennomføre endel av den politikken det står for. Det er per definisjon et meget stort parti, og speiler derfor hovedstrømningene i folket til enhver tid. Det følger derfor at et regjeringsparti ikke kan tillate seg å forsøke å endre de utbredte holdningene i noen særlig grad, uten å ha hjelp av opinonsdannende krefter utenom partiet. Forsøker et slikt parti det, vil det straks miste oppslutning og ikke lenger være et regjeringsparti. Et regjeringsparti er derfor hovedsaklig en avspeiling av det ideologiske klimaet. Imidlertid hender det at det oppstår et ideologisk vakuum, gjerne forbundet med store kriser. Da kan også tradisjonelle regjeringspartier ty til ideer som bare deles av et mindretall. Liberaliseringen i Vest-Europa etter 2. verdenskrig er et eksempel på det. Arbeiderpartiets meget radikale markedsreformer på New Zealand et annet. Tiden vil vise om Socialdemokraterna i Sverige vil gjøre det samme, når de sannsynligvis overtar makten igjen neste år.

Det store opposisjonspartiet skiller seg fra regjeringspartiet ved at det ikke har makt. Dette gjør at det ikke behøver å ta så mye hensyn til den kortsiktige gjennomførbarheten av sine saker. Det er derfor lettere å utfordre etablerte politiske maktsentra, særlig særinteressegrupper. Siden store opposisjonspartier har til formål å få flertall innen kort tid, er de heller ikke egnet til å ligge i forkant i forhold til opinionen.

Idepartiet søker ikke flertall og direkte makt. Dets rolle er for det første å introdusere og markedsføre ideer, som kan plukkes opp i opinionen og av andre partier, dernest å være en plagsom konkurrent om marginale velgere, og dermed tvinge andre partier til å justere sin kurs. Partiet må både lokke og true. For å oppfylle den første funksjonen må partiet være såpass stort at det synes i media, eller ha viktige allierte innen opinionsdannende miljøer. For å oppfylle det andre målet må partiet antakelig være enda større. Andre partier justerer ikke kursen av redsel for å miste oppslutning fra en prosent eller to.

Det er for meg åpenbart at et overveiende liberalistisk parti i Norge må være av den tredje typen. Partiet må være så stort at det synes i markedet, men ikke så stort at det må inngå så mange kompromisser at budskapet blir ullent. Dersom det ikke finnes et intervall for størrelsen på dette partiet der det kan ta seg av begge hensyn, så finnes det intet grunnlag for et slikt parti.

Dersom et parti effektivt skal kunne utbre ideer må det være ærlig. Det må stå på sine prinsipper selv om et flertall i folket er imot dem. Målet for partiet er å endre markedet i samsvar med det partiet tilbyr, ikke å tilpasse partiet etter etterspørselen i markedet. Partiet bør derfor ikke ha som mål å bli større enn det som markedet til enhver tid tilsier. Dersom det bare finnes 5% liberalister i Norge, så skal ikke et liberalistisk parti på kort sikt ha som mål ha få særlig større oppslutning enn 5%, fordi det ville innebære å innta andre standpunkter for å tekkes velgerne.

Kompromiss nødvendig

Det er ikke realistisk å tenke seg et rendyrket liberalistisk parti i Norge i dag. Selv om det kanskje finnes 5% eller flere velgere som har en grunnleggende liberalistisk holdning, er de færreste av disse så reflekterte og konsekvente at de vil godta liberalistiske prinsipper anvendt på alle områder. For å illustrere poenget, la oss anta at vi starter med 1% «helliberalister», 5% «halvliberalister» og 10% «kvartliberalister», der de siste består av folk som kan tenke seg å stemme på partiet ut ifra enkeltsaker. Helliberalistene må inngå kompromisser med halvliberalistene for at partiet skal ha den nødvendige størrelse, men forsøke å gradvis vinne disse over til sin leir. Det er ingen uoverkommelig oppgave, siden denne gruppen deler samme grunnsyn. Motstand mot skatter og overføringer og en grunnleggende tro på at folk flest både bør og kan klare seg selv, bør ikke bare gjelde for politikken overfor bønder og u-land. Dersom vi lykkes i å bruke populære eksempler som disse til å illustrere prinsipper, kan vi kanskje i neste omgang få disse med på at heller ikke studenter bør behandles som sosialklienter, og at de fleste gamle ikke er svake. Vi snakker her om en opplæringsfunksjon, å få folk til å ta konsekvensen av sine grunnleggende holdninger. Dersom dette lykkes, kan partiet dreies i mer konsekvent retning. I så fall må en forvente å miste noen av kvartliberalistene – enkeltsaksvelgerne. La oss si at vi ender opp med 3% helliberalister, 4% halvliberalister og 3% kvartliberalister. Et slikt parti vil fremdeles ha nok oppslutning til å utgjøre en trussel, og ha oppnådd en indre konsistens som gjør det bedre i stand til å lokke.

De kompromisser som er nødvendige og ganske uproblematiske å inngå under en slik prosess er de som gjelder tempo. En mer forsiktig reduksjon av overføringer og skatter enn det som egentlig burde være målet kan være nødvendig. Det er derimot en type kompromiss som er uakseptable, og det er at partiet skal bevege seg i feil retning, altså innta mindre liberale standpunkter enn de som i dag er rådende. Dersom målet er å legalisere narkotika, er det ikke akseptabelt å skjerpe straffene. Dersom målet er å redusere velferdsstatens omfang er det ikke akseptabelt å være pådriver for høyere offentlige pensjoner.

Når et parti har standpunkter som går i feil retning, vil det være opp til individuelle vurderinger hvor mye slikt som kan tåles. Dersom et parti har 90% nøytrale eller gode standpunkter, og 10% dårlige, og de siste ikke profilerer partiet, vil mange kunne akseptere dette. Verre er det dersom det er disse 10% som kjøres frem som markeringssaker. Hvor mye som kan aksepteres av slike uheldige avvik avhenger også av muligheten for å endre standpunktene i nær fremtid. Selv om disse mulighetene skulle være gode, er det likevel ikke uproblematisk å akseptere at et parti akkurat nå markerer seg på anti-liberale saker. Det gjør nemlig at partiet skaper et image som kan være vanskelig å dra med seg senere dersom det skulle lykkes å endre politikken.

Det er også et problem at et slikt parti kan ødelegge begrepene. Dersom et parti som kaller seg liberalistisk i virkeligheten er konsekvent imot avvikere og minoriteter, og for en mer generøs velferdsstat, vil eksistensen av virkelig liberalisme tilsløres.

FrP stemmemaksimerer

Et problem med Fremskrittspartiet er nettopp at selv om partiets program er rimelig bra utfra liberalistisk synsvinkel, så har partiets ledelse kjørt frem flere av de dårlige sakene det siste året. Profileringen har først og fremst gått ut på å være tøffe med innvandrere og asylsøker, og å love mer penger til gamle og syke. Hovedfeilen med Fremskrittspartiet er åpenbart at det har satt stemmemaksimering som fremste mål. Hovedpoenget har ikke vært å utbre liberalismen, men å gjøre FrP til et stort parti, selv om det skulle innebære å appellere til anti-liberale, konservative og sosialdemokratiske verdier. Når en slik ekstrem ideologisk blanding kjøres så langt ut som det har blitt gjort i den siste tiden i FrP. blir et slikt parti er ikke bare uegnet til å utbre liberalismen, men også selvdestruktivt. Siden partiet har blitt et mål i seg selv, fremfor et middel til å representere eller utbre et bestemt syn, vil det lett trekke til seg mennesker som tilsvarende er sterkt interessert i sitt eget gjenvalg og sin egen posisjon. Samme logikken gjelder. Siden et slikt parti er meget opptatt av kortsiktige svingninger i velgermarkedet, vil det ofte skifte standpunkt i viktige saker, noe som både svekker troverdigheten utad og skaper intern uro. Ved stadige linjeskifter er det veldig vanskelig for partimedlemmene å vite hva de skal holde seg til. I et opportunistisk parti finnes det egentlig bare en måte for å sikre at partiet hele tiden svinger i samme takt, og det er å ha en karismatisk leder som alle blindt adlyder. En slik partiorganisasjon har ingen mulighet til å overleve i et moderne samfunn.

Kan FrP bli liberalistisk?

Det foregår nå en bitter strid om Fremskrittspartiets fremtid, en strid redaktøren tar aktivt del i. Denne striden er først og fremst organisatorisk. Den handler om partiformannens lederstil og organisasjonens plass: Skal formannen egenhendig kunne endre partiprogrammet og bestemme hvem som skal være tillitsmenn i partiet. Som påpekt ovenfor er det likevel en sammenheng mellom dette og den opportunistiske politiske linjen. Det er mangelen på en klar politisk linje, mangelen på grunnleggende politiske standpunkter hos disse partilederne, og følgelig de stadige linjeskiftene og overraskende politiske utspillene som skaper striden.

Dersom Hagens fløy skulle lide nederlag, blir ikke FrP automatisk mer liberalistisk. Vel kan det hende at enkelte av de klareste anti-liberale kreftene vil forsvinne fra partiet, men det fremdeles være mange igjen, trolig et flertall, som ikke ønsker noen store endringer i politikken. Husk at opposisjonen mot Hagens fløy først og fremst er organisatorisk. Dersom partiets politiske kurs skal endre må «helliberalistene» gjennom partiets demokratiske prosess søke å overbevise «halvliberalistene» om riktigheten av sin linje. Ingen kan garantere at dette vil lykkes, og uansett vil det ta tid. Det jeg her har beskrevet er det indre kompromiss som er nødvendig.

Det er også behov for et ytre kompromiss, en vurdering av hvor radikale synspunkter velgermarkedet kan bære, uten at partiet blir så lite at det mister sin funksjon. La oss se på noen viktige områder. Det synes ganske opplagt at det i dag er svært få som ønsker å avskaffe velferdsstaten fullstendig, heller ikke mange som bare ønsker et lite sikkerhetsnett for de aller svakeste. Derimot finnes det mange som ønsker å stoppe dens vekst og beskjære dens utvekster. FrP har vært tilhenger av det siste, men i realiteten ikke av å stoppe veksten. FrPs politikk har vært å gi mer til de «verdig trengende», dvs. høyere minstepensjoner, mer til helsevesenet, og mindre til de «uverdig trengende», dvs. alenemødre, latsabber, unnasluntrere osv. Problemet er at de store summer idag går nettopp til «verdig trengende». Et liberalistisk parti bør derfor bevege seg mot sitt mål om en minimal velferdsstat, men kompromisse på tempoet.

Et marked for liberalismen

Det finnes et betydelig marked for liberale holdninger til spørsmål som gjelder statens innblanding i folks privatliv, enten det gjelder rusmiddelbruk, seksuelle preferanser og religion. Problemet er at folks frihet til å være annerledes av mange oppfattes som en holdning som hører hjemme på venstresiden. Partier som er tilhengere av frihet på det økonomiske området har vanligvis parret dette med konservative holdninger til avvikere. Både det republikanske partiet i USA og FrP er eksempler på dette. Et liberalistisk parti har selvsagt som hovedoppgave å vise at disse to aspektene av frihet henger sammen, og at personlig frihet ikke er noe venstreorientert standpunkt. Dette innebærer at et liberalistisk FrP må bytte ut sine konservative velgere med liberale som ofte har hatt sterkt negative oppfatninger av FrP tidligere. En slik radikal profilendringer er vanskelig å få til, men likevel nødvendig, dersom det overhode skal være noen vits i å satse på å bruke FrP til å utbre liberalismen.

Det finnes et marked for et parti som både er anti-rasistisk og anti-snillistisk og som dermed appellere til de mange som er misfornøyd med dagens innvandringspolitikk av økonomiske grunner, men som ikke har noe imot utlendinger i seg selv. Erfaringer fra FrP har nok vist at mange som på bunnen har fremmedfientlige holdninger gjerne bruker økonomiske argumenter som et påskudd, siden dette oppfattes som en mer legitim argumentasjon. Likevel er det opplagt mange som ser på økonomien som det egentlige problemet. Vi vet at norsk flyktninge- og asylpolitikk koster masse penger. Vi vet også at mange innvandrergrupper er sterkt overrepresentert som brukere av velferdsstatens ytelser. Det må være mulig å peke på dette problemet uten å bli anklaget for rasisme. Et liberalistisk parti kan ikke gå inn for fri innvandring, punktum, siden dette forutsetter avskaffelse av velferdsstaten, noe som idag er utopi. Derimot kan og bør et liberalistisk parti mene at alle mennesker, uansett hvor de er født, må få lov til å komme til Norge og leve i samsvar med norske lover, så lenge de ikke ligger andre mennesker til byrde. De som kommer for å leve på andres bekostning bør derimot få klar beskjed om å holde seg borte

Jeg tror det er rom for et liberalistisk parti i Norge. Hvorvidt tiden er ute for FrP, vil det kommende halvåret vise.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer