Kommentar

Er du utsatt for Dunning-Kruger-effekten om Dunning-Kruger-effekten?

Du har sikkert hørt om Dunning-Kruger-effekten. Den enkle gjengivelsen som ofte gis for DKE er at dumme folk tror de er smarte, mens smartingene tror de er dumme.

Verken David Dunning og Justin Kruger (navnene på psykologene som effekten er oppkalt etter) har ment akkurat dét.

Den mer korrekte gjengivelsen av DKE er følgende. Inkompetente mennesker vurderer seg selv som mer kompetente enn det de i virkeligheten er, opp til et viss nivå, kalt «mount stupid». På den annen side vurderer kompetente mennesker seg selv som litt mindre kompetente enn det de i virkeligheten er. Med andre ord er det ingen sterk korrelasjon mellom egen selvtillit og målt kompetanse.

Både selvtillit og kompetanse/ferdigheter kan for øvrig måles rimelig objektivt. Deltakere i studier kan evaluere sin egen kompetanse enten før eller etter en kompetansetest, eller begge deler, og så kan man i ettertid sjekke resultatet av testen opp mot hvor de selv tror de ligger sammenligna med andre.

Forklaringa som så gjerne gis for denne tilsynelatende effekten, er at inkompetente er såpass uvitene at de ikke skjønner hvor uvitene de er, mens kompetente vet at det er mye de ikke vet og gjenkjenner de som er mer intelligente enn dem.

Dette har også blitt en slags «folkefortelling» eller «moralpreken» i å være ydmyk for det man vet. Det er nok en god holdning å ha uansett om DKE stemmer eller ei.

Problemet er at effekten kan være en statistisk nødvendighet. Effekten finnes, og den er målbar, men vi kan forklare den med et statistisk fenoment. Fenomenet kalles for regresjon mot midten eller regresjon mot gjennomsnittet. Du trenger ikke egentlig å forstå hva dette er, så det var kanskje dumt av meg å nevne det, men la meg kort si at det betyr at de fleste observasjonene du gjør har en tendens til å være normale. Avvik/ekstreme utslag utjevnes gitt flere observasjoner. Derfor er det alltid lurt å gjette at den neste observasjonen du gjør er nærmere en normal observasjon og ikke et avvik, siden det er dit observasjoner trekker mot.

Hvorfor har dette betydening? Ok, la oss si at vi har lyst til å måle Dunning-Kruger-effekten selv. Se for deg at vi samler sammen en gruppe mennesker og ber dem gjennomføre en prøve. Men vi trenger å score dem på et vis. Prøven karaktersettes derfor med en karakter fra 1 til 6. Vi spør dem så om å gjøre en egenvurdering av hvor godt de gjorde det på prøven.

Nå har vi to datapunkter: Poengsummen de trodde de fikk (egenvurderinga) og poengsummen de faktisk fikk (kompetanse).

For å enkelt visualisere dette deler vi deretter menneskene inn i grupper etter hvilken karakter de fikk. De som fikk karakter 1-2 kaller vi De dumme, de som fikk 3-4 kaller vi De middelmådige og de som fikk 5-6 kaller vi De intelligente. Altså tre grupper. (Selvfølgelig mulig å gjøre dette på andre måter dele opp i flere grupper, for eksempel kvartiler. Dunning og Kruger brukte kvartiler. Se grafen under.)

Som individer i De middelmådige vil de vurdere seg selv å i snitt få karakteren 3,5. I snitt har de med andre ord korrekt – eller «selvinnsikt».

Det samme skjer når De dumme og De intelligente skal vurdere seg selv. Som individer vurderer de at de får alt fra 1 til 6 i karakter. Imidlertid er det slik at de som faktisk fikk karakter 1 ikke har muligheten til å si noe lavere enn karakter 1. Det er ikke mulig for de med karakter 1 å gjette på 0. Dette betyr at enkelte av de som fikk karakter 1 tar feil og sier karakter 2 eller høyere, og slik presses snittet i gruppa opp. Ekstreme utslag trekkes mot gjennomsnittet. Det gjør at De dumme som gruppe vurderer seg selv til å få karakter over karakter 1,5 i snitt. Det er en overvurdering av hvor de som gruppe egentlig ligger – eller «de er hovmodige».

Likeledes vil De intelligente ikke ha muligheten til å vurdere at de har karakter 6 eller høyere, og dermed betyr det at enkelte av de som faktisk fikk karakter 6 vil gi en feilvurdering på karakter 5 eller under det. Dette trekker De intelligente som gruppe nedover i karaktersnittet de vurderer seg selv som å få. Ekstreme utslag trekkes mot gjennomsnittet. Dermed undervurderer de seg selv – eller «de er ydmyke».

De ekstreme utslagene dras mot midten. Å overprestere blir dermed en umulighet. De som fikk karakter 1 kunne altså ikke vurdere seg selv noe lavere, fordi de ikke hadde mer rom å vurdere seg selv på. Men det er ikke slik at de tror de er intelligente. Å overvurdere seg selv blir dermed en umulighet. De som fikk karakter 6 kunne altså ikke vurdere seg selv noe høyere, fordi de heller ikke hadde mer rom å vurdere seg selv på. Men det er ikke slik at de tror de er dumme.

Til tross for om effekten helt og holdent skulle være et resultat av regresjon til gjennomsnittet, er det fortsatt korrekt å si at personer med lav kompetanse overvurderer hvor kompetente de er. Selv om dette måtte være en uunngåelig konsekvens av målefeil og populasjonsvariasjon, skjer det fortsatt.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer