Det er litt deprimerende når folk på høyresiden prøver å forsvare private helsetjenester.
Torbjørn Furulund som er bransjedirektør for helse og velferd i NHO Geneo, har et innlegg i Dagsavisen der han argumenterer for at private gir et viktig bidrag til det offentlige helsevesen. Det er var en post på Furulunds Facebookprofil om innlegget som først fanget min interesse. Det jeg merket meg var følgende:
«Det er to viktige nyanser som forsvinner i nesten enhver diskusjon om private helsetjenester og risikoen for en todelt helsetjeneste. Den ene er at det er avgjørende forskjell på om tjenesten leveres som del av et offentlig finansiert tilbud med lik tilgang for alle, eller er noe man fullt og helt betaler av egen lomme.«
Dette er noe som vi stadig ser fra politikere som vil hindre forbud mot privat virksomhet. Et ydmykt budskap om at tjenester må utføres av de som gjør det best, enten de er offentlige eller private.
Samtidig pusher sosialister i Rødt og fra andre partier på med kamp mot velferdsprofitører og ønske om å gjøre alt offentlig slik at pengene ikke skal gå til private rikinger.
Det er nemlig ikke slik at ulike tjenester slik som helsevesen, skole eller barnehager har en fasit som blir resultatet uavhengig av hvem som betaler tjenestene og på hvilken måte det skjer.
Det er skadelig at ting betales gjennom det offentlige. Det ene er at det må finansieres gjennom skattlegging, noe som gir innbyggerne mindre frihet til å velge de tjenestene de selv ønsker. Og alle som vil ha mindre skatt for å gi mennesker mer frihet, bør vite at det er velferdsstaten som er den store utgiften, ikke noen småpenger til obskure kunstnere.
Dernest er det slik at staten ikke bare kan dele ut penger på måfå. Det må stilles krav og være et regelverk knyttet til offentlig virksomhet. Dette vil med nødvendighet være konservativt og sementere løsningene innenfor det man allerede kjenner til. I tillegg til det enorme byråkratiet og dokumentveldet som følger.
Det neste poenget er effekten av å bruke egne penger. Den som betaler har makten. Gir man politikerne makten, så er det de som bestemmer over din helse. Det betyr at du må tilpasse deg myndighetenes prioriteringer, og køsystem.
Avslutningsvis så bør man problematisere at offentlig finansiert betyr lik tilgang for alle. Dette er selvsagt ikke korrekt. For eksempel vil sterke pressgrupper sørge for bedre tilbud til sine enn til andre grupperinger med mindre ressurser.
