Magasin

Gell-Mann og amnesi-effekten

Den amerikanske forfatteren og filmskaperen Michael Crichton gav navn til The Gell-Mann Amnesia Effect. Den beskriver hvordan vi har en tendens til å stole på kilder på ett område, selv om vi egentlig vet kilden er upålitelig på et annet. Han oppkalte effekten etter nobelprisvinner i fysikk Murray Gell-Mann, etter eget utsagn fordi han en gang diskuterte temaet med ham, og tenkte Gell-Manns navn ville gi begrepet mer publisitet.

Konseptet er nyttig å ha i bakhodet som mediekonsument: når vi leser ulike avisartikler kommer de fleste av oss av og til over et tema vi kan spesielt mye om. Vi har domenekunnskap. Ettersom vi leser gjennom artikkelen går det ofte opp for oss at journalisten kan overraskende lite om temaet som han (av en eller annen grunn…!) skriver om. Det kan være småting som feil bruk av fagbegreper, mangelfull forståelse av årsakssammenhenger og annet småtteri på veien til en fornuftig konklusjon. Tid om annen blir det så galt at hele poenget blir snudd på hodet. Årsak blandes med virkning, grunnleggende fakta er gale, sentrale tallverdier kan avvike med både størrelsesordener og fortegn. Journalisten mangler domenekunnskap (og har sikkert en deadline hengende over hodet på toppen).

Chrichton omtalte disse som wet streets cause rain-stories.

Når artikkelen er ferdig lest, til hoderystende latter over journalistens kunnskapsløshet eller sinne over feilformidlingen, trer effekten inn: i det vi blar til neste artikkel er sjansen stor for at vi har like lite domenekunnskap som journalisten.

Husker vi da kunnskapen om kvalitetsnivået på «vår» artikkel?

Kanskje handler det om klima, kreftforskning, samfunnsøkonomi, Palestina eller noe annet der vi selv kan mindre. Om det umiddelbart føles informativt og plausibelt er det nyttig å minne seg selv om Gell-Mann-effekten.

Det er neppe slik at journalistene som skriver om «våre» temaer er de eneste som slurver.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer