I dag er det 50 år siden Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet på Saga Kino i Oslo. Anders Lange forandret Norge, fordi hans arvtagere i Fremskrittspartiet har påvirket politikken. Men neppe slik Lange selv ønsket seg.
Anders Lange var en veteran fra 1930-tallets politiske strider. Efter 2. verdenkrig var han langt utenfor den politiske folkeskikken. Inntil han få måneder før stortingsvalget 1973 stiftet et parti som oppnådde over 100 000 stemmer og fire representanter på Stortinget. Kun to av disse blir husket i dag. Men det var den femte kandidaten som ble avgjørende for at Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble noe mer enn døgnflue.
Leseanbefalinger
Ønsker man å lære mer om Anders Lange og hva som drev ham kan man velge mellom to biografier. Den eldste av dem var skrevet av SV-politikeren Hanna Kvanmo. Den nyeste er den jeg vil anbefale, selv om den har noen svakheter. Den er skrevet av Øyvind Strømmen. Er man heldig kan man få tak i et par samtalebøker skrevet da Lange var på toppen av berømmelse; Anders Lange på nært hold og Anders Lange som han var er tittelen på disse.
I min anmeldelse av Øyvind Strømmens bok skrev jeg at nøkkelen til å forstå Anders Lange lå i hans virke i 1930-årenes politiske kamper: «Skal man forstå Anders Lange må man kjenne til 1930-årenes ideologiske strømninger og strid i Norge – og ute i Europa. For ideologiske massebevegelser som kommunisme, sosialisme, fascisme og nazisme preget også den hjemlige politiske strid. Strømmen gir i sin nye bok god plass til Anders Langes virksomhet i og for Fedrelandslaget i 1930-årene. En utenomparlamentarisk borgerlig massebevegelse, som virket for å påvirke de borgerlige partiene til samarbeid på tvers av partigrensene for å holde sosialistene borte fra makten.»
Partistiftelsen
Partiet Anders Lange stiftet 8. april 1973 var kontrært i samtiden. Partiets program lå i selve partinavnet. Skatter, avgifter og offentlige inngrep var ikke noe nytt fenomen i 1973. Når staten vokser gjennom offentlige inngrep må disse også finansieres. Det skjer gjennom skatter og avgifter. Det er naturlig at selv om folk gjerne vil ha offentlige tjenester i en eller annen form, så vil man ikke betale for det. Det er nødvendigvis ikke noe ideologisk i denne holdningen. Selv om Anders Lange nevnte at han var inspirert av Ayn Rand, fremstår han i mange sammenhenger som reaksjonær. Likestilling, apartheid, sosialpolitikk. Det er mange temaer som kan nevnes der Lange fremstod helt ute av takt med sin samtid. FrP har videreført mange av Langes standpunkter gjennom disse 50 årene. Men det er ikke fordi de som efterhvert har sluttet seg til FrP vokste opp på 1930-tallet: «FrP har videreført og videreutviklet Anders Langes politiske synspunkter – der disse kan forsvares ut fra liberalistisk ideologi. Partiet har helt siden 1980-tallet forsøkt å finne en indre ideologisk sammenheng i standpunktene. Så kan det diskuteres hvor godt de har fått det til.»
Bruddet med Arbeiderpartistaten
Gjennombruddet i 1973 kom nok fordi borgerlige velgere efter åtte år med borgerlig flertall ikke så noe brudd med Aps politiske kurs gjennom nesten 30 år. Den offentlige sektor økte som aldri før. Det fantes knapt ideologisk motstand mot denne kursen i de andre partiene. På grunn av striden om EF (i dag: EU) var lojaliteten blant velgerne sterkt svekket. Velgerne var på vandring. Ikke minst hadde avisene løsnet på sine bånd til partiene. Anders Lange hadde forsøkt seg på partier og «bevegelser» tidligere, men 1973 var det rette historiske øyeblikket.
Av de fire som ble innvalgt på stortinget for ALP i 1973 huskes vel kun Anders Lange og Erik Gjems-Onstad. Harald Slettebø og Erling Erland er det neppe mange som husker. Lange selv døde efter et knapt år som folkevalgt. Hans vara overtok plassen, forvaltet og videreutviklet den politiske arven efter Anders Lange. Hans navn var Carl I. Hagen.
Arven etter Lange
Er det riktig å si at Lange forandret Norge? Efter min mening er svaret ja. For det første lærte Hagen mye av Lange om hvordan skaffe oppmerksomhet. For det andre lærte han mye om hvordan et parti ikke skal drives. Det må være demokratisk, slik at medlemmer og aktive føler at de er med på å bygge opp noe og bidra på sin måte. Fremskrittspartiet ble på mange måter et vanlig politisk parti, som klarte å fremme et mer eller mindre helhetlig politisk budskap, og bygge ut en organisasjon som kunne markedsføre politikken og skolere personer som skulle arbeide for gjennomslag, og dermed oppnå tillit ved valg. FrP har styrt mange fylker og kommuner. Partiet har vært Norges nest største, og deltatt i regjering som også overlevet lakmustesten; å møte velgerne og oppnå fortsatt tillit.
Liberalt?
Man kan diskutere hvor sterkt liberalismen står i FrP i dag, og hvor mye partiet egentlig fikk til gjennom syv år med regjeringsmakt. Men 18 måneder inn i en ny rødgrønn regjeringsperiode er FrP forbausende stabile i oppslutning. Til tross for at de på samme måte som alle andre partier som får regjeringsmakt opplevet å måtte skuffe sine velgere med brutte løfter. Partiet gjorde i 2020 som de gjorde i 1986 og 1987; valgte å stå på egen politikk og egne standpunkter. På 80-tallet kostet det dem innflydelse på regjeringens politikk. I 2020 valgte partiet at det skulle koste dem selve regjeringsmakten.
FrP sliter med akkurat det samme dilemmaet i 2023 som ALP gjorde efter Saga-møtet i 1973; balansen mellom populisme og alenegang på den ene siden og ansvarlighet og gjennomslag på den annen. Skal man oppnå varige resultater politisk må man oppnå makt. Å påvirke menneskenes sinn og samfunnssyn er en lang prosess som egentlig er en stor tålmodighetsprøve.
Politikkens dilemma
Anders Lange ville snu Norges politiske kurs, og redusere statens størrelse. Derigjennom skulle menneskene få tilbake kontrollen over eget liv. FrP jobbet også lenge med dette som mål. 50 år senere har staten aldri vært større i Norge. Det synes gjennom det offentliges andel av brutto nasjonal produkt. Samtidig lever den ideologiske debatten om statens størrelse og oppgaver videre. En debatt FrP godt kunne tatt er denne:
I likhet med alle partier har FrP hjertesaker der de ikke bare jobber for innretningen på pengebruken, men også at mer av den offentlige pengebruken skal gå til disse hjertesakene. Det er FrPs andre dilemma; dersom man ønsker en mindre offentlig sektor, skal man si nei til flertall for økte bevilgninger til egne hjertesaker dersom man ikke får flertall for de reduksjonene man foreslår på andre områder? Dersom man godtar å øke bevilgningene til egne hjertesaker uten å få gjennomslag for andre reduksjoner bidrar man jo i siste instans til det man egentlig ikke vil; at staten skal vokse.
Når du går på et politisk møte kan du aldri vite hvor viktig akkurat dét møtet blir, eller om det blir et vannskille. Det er verdt å tenke på i dag, 50 år efter Saga-møtet.
