En hundre år gammel japansk billedkunstner blir intervjuet av en journalist for en større avis om å jobbe lenge etter gjennomsnittlig pensjonsalder.
«Hva er hemmeligheten bak et så langt liv?» spør journalisten.
Kunstneren legger fra seg penselen sin.
«Jeg vet ikke, men jeg elsker fisk. Jeg spiser fisk to ganger om dagen, og det gjør min far også.»
«Din far? Hvor gammel er han?» utbryter journalisten.
«Han er 125. Han spiser fisk tre ganger om dagen. Vil du møte ham?»
«Ja! Hvor er han?»
«Han hjelper bestefar ute i hagen.»
«Din bestefar? Jeg antar at han spiser fisk fire ganger om dagen?
«Nei, bestefaren min hater fisk.»
Jeg tror vitsen er illustrerende for følgende poeng: Mennesker er gode på å finne mønstre som ikke er der, selv når vi sitter på svært lite informasjon. Til tross for at vi ikke bevisst går inn for å lete etter dem, skjer det bare, helt automatisk. Akkurat når du tror du har isolert årsaken til noe, får du ny informasjon som kompliserer bildet. Dette er på flere måter statistikk – det ekstrapolerende fag – i et nøtteskall.
Det kan derfor være lurt å ha i bakhodet noe de fleste av oss så alt for ofte glemmer: Vi sitter så å si aldri på det fulle og hele bildet. Mennesker antar, og vi ekstrapolerer utifra ufullstendig informasjon. Derfor bør vi forsøke å være åpen for bedre informasjon, når den presenterer seg foran oss.
Dette er ikke et spesielt kontroversielt poeng, men det er et såpass viktig poeng, at vi har godt av å minnes på det en gang i blant. Avvent heller med å konkludere til du er mer informert, og aldri lukk muligheten for at den konklusjonen en dag kan komme til å endre seg.
Å oppdatere verdensbildet vårt når vi har bestemt oss, er selvfølgelig mentalt krevende. Det er noe vi alle mislyktes med fra tid til annen, men det er likefullt et ideal vi bør søke å etterstrebe. I enkelte situasjoner er det også tvingende nødvendig.
