Rødt ble startet på restene av den ideologiske kommunismen i Arbeidernes kommunistparti (AKP). Det er i dag vanskelig å forestille seg hvor stor gjennomslagskraft disse tankene hadde for omkring 50 år siden.
Ufattelig mange trodde at planøkonomi ville gi mer rikdom enn markedsøkonomi og på mange andre merkelige saker. Disse idéene hadde enorm gjennomslagskraft. Kommunistene var flinkere, mer beleste og mer intelligente enn andre. Det er ikke slik at vi liberalere er creme de la creme, selv om nyfrelste liberalister ofte tror det. Kommunistene var mye bedre.
Kommunismen kolliderte imidlertid ganske fort med virkeligheten. De fleste kommunistene sosialdemokratiserte seg. De vil at staten og politikken skal løse mye, men de er høyreavvikere i øynene til de ekte røde. Kommunistene fortsatte imidlertid å være sterkt representert i partiet Rødt. Kommunister har nemlig fortsatt noen fordeler.
Fanatisme og engasjement gir ofte politiske resultater og makt i foreninger der det lønner seg med ekstra innsats. Kommunistene har egenskaper til å kuppe organisasjoner og beholde makten i disse. De mobiliserer. Problemet er bare at de fleste av dem har en del forrykte og vanvittige synspunkter. Heri ligger konflikten i partier som Rødt.
Bjørnar Moxnes og hans våpendragere kan synes som gærne for oss liberalere, men de er ofte innenfor en normal forståelse av virkeligheten, selv om forståelsen ligger langt unna vår liberale forståelse. De prater slik at vanlige mennesker lytter til dem. Det gjør ikke de ekte kommunistene. Denne skillelinjen har selvsagt også paralleller til spenninger blant liberalister, men det ormebolet får vi dykke ned i en annen gang.
Moxnes ønsker gjennomslag. De andre ønsker å ha rett. I lang tid har de moderate forsøkt å få vekk de mer outrerte utslagene av alt for mye marxisme i Rødt. Det har imidlertid vært en vanskelig kamp med mange tilbakeslag. Jeg tror de nå fant en sak der de kunne slå en kile inn blant kommunistene og kvitte seg med mange av disse. Jeg håper jeg har rett.
Spiller det noen rolle for oss liberalere. Svaret er ja. Jeg er svært uenig med Bjørnar Moxnes og Sylvi Listhaug, men det er en velsignelse at de er de verste med innflytelse, istedenfor Stalin og Hitler. Uten sammenligning for øvrig. Man bør ikke ønske seg verst mulig fiender.
