Det finnes de som mener at bare Ap begraver sine personkonflikter og begynner å snakke om politikk så vil fremgangen komme. Men er det så enkelt? Symboliserer ikke personkonflikter uenighet om politikk, markedsføring og strategi.
Ap er samlet til landsmøte. Gallupen er elendig. Gamle og nye personkonflikter dominerer dekningen av landsmøtet. Flere mener at bare folk slutter å krangle med hverandre – eller snakke om de som krangler med hverandre – så vil Ap vokse på målingene, fordi folk får øynene opp for hvor flott politikk Ap har, og hvor god politikk regjeringen fører. Så enkelt er det neppe.
Når det er personkonflikter i et parti er det ofte et symbol på uenighet om politikk, strategi og hvordan partiet bør markedsføre seg. Noen ganger ender det i splittelse. Som Venstre i 1972 eller FrP i 1994. Eller avskallingen fra AP i 1961. Personkonflikter handler sjelden om at folk (bare) ikke kan samarbeide, eller ikke liker hverandre. Aps historie er full av eksempler på uenighet om politikken, og om hvem som er best til å markedsføre partiet. Det skal vi se nærmere på.
For langt til venstre – eller ikke langt nok?
Dagsavisens kommentator Lars West Johnsen har en lang liste med saker Ap burde markedsføre, for å vise hvor stor forskjell det er på politikken dagens regjering fører, sammenlignet med politikken til Erna Solbergs regjering de åtte årene før 2021. Og valget i 2021 var et markant ønske om skifte. Partiene som ønsket et skifte fikk godt over 100 mandater på Stortinget, der det kun trengs 85 for å ha flertall. Forhandlingene i Hurdal om regjeringsplattform endte med Ap/SP-regjering, med SV som parlamentarisk grunnlag. Dersom Støre hadde forsøkt å inkludere Rødt og MDG i sitt grunnlag, nærmest som en folkefront-regjering hadde det ikke gått. SP ville ikke gått med på det.
Når det går dårlig med Ap, kan det hende at det er fordi velgerne ikke hadde sett for seg en regjering med kun SP. Noen hadde kanskje forventet en regjering som la politikken mer til venstre, mens andre velgere ikke er spesielt begeistret for at politikken endte så langt til venstre som den faktisk gjorde. Det kan være forklaringen på at Høyre vokser mens Ap sliter. Regjeringen er egentlig plassert i sentrum, men litt lenger til venstre enn Solbergs regjering. Velgere som stemte SV og Rødt er nok også misfornøyde med at regjeringen ikke plasserer seg lenger til venstre. Uansett handler misnøyen med regjering om hvilke politikk den fører – og hvilken politikk den ikke fører.
Aps landsmøte kommer neppe til å kaste statsministeren som partileder. Det ville umiddelbart skape regjeringskrise, og Støres person er neppe problemet. I hvert fall ikke isolert sett.
Konflikter mellom personer – om kurs
Helt siden frigjøringsdagene i 1945 har det vært konflikter om Aps politikk og strategi. Da partiformann Oscar Torp kom tilbake fra London, der han hadde vært forsvarsminister i eksilregjeringen, satt Einar Gerhardsen i formannsstolen i partiets lokaler på Youngstorvet. Gerhardsen hadde vært en del av Hjemmefronten. Han nektet å vike sete, og slik fikk Ap det eneste lederskiftet som ikke hadde skjedd på et landsmøte.
Gerhardsens epoke
I de 20 neste årene dominerte Ap norsk politikk, med Gerhardsen i førersetet som partiformann og statsminister. Det var i denne perioden frasen «noen av oss har snakket sammen» ble hyppig brukt når partiets sentralstyre strødde sand på enigheten som oppstod som følge av samsnakkingen. Ofte i skjæringspunktet mellom Gerhardsen og LO-leder Konrad Nordahl.
I 1951 var Gerhardsen sliten, og pekte på Torp som sin efterfølger. Han var dog ikke så sliten at han ikke kunne fortsette som partiformann, og tok i tillegg på seg vervene som parlamentarisk leder i Ap, og som stortingspresident. I 1955 var Gerhardsen lei av Torps regjering, og tok tilbake posisjonen som statsminister.
Da Ap fikk avløsning efter 20 år ved makten fant Gerhardsen det naturlig å gi seg som partileder. Han ønsket ikke sin nestformann Trygve Bratteli som efterfølger. Sannsynligvis fordi det var uenighet mellom dem i synet på flere saker. Aps ledelse fremstod i disse 20 årene som monolittisk. Uenigheten om utenriks- og forsvarspolitikken nådde ikke offentligheten. Den førte dog til eksklusjoner av kretsen rundt tidsskriftet Orientering, og til dannelsen av SF i 1961. SF ble senere til SV.
I 1967 nådde uenigheten offentligheten. Partienes landsmøter var lukket, men Gerhardsen tok et oppgjør med Aps mektige partisekretær Haakon Lie. Han hadde ikke motkandidat, men fikk over 90 blanke stemmer vet voteringen. To år senere gikk han av. Hans memoarer «Slik jeg ser det» slo ned som en bombe i offentligheten.
Brattelis turbulente periode
Trygve Bratteli overtok ledelsen av et parti som nå skulle være i opposisjon. Partiet gjenvant nesten makten ved valget i 1969. I mars 1971 raknet Borten-regjeringen, og det var duket for Bratteli som statsminister. Dette var i starten av kampen om norsk medlemskap i EF (nå EU), og valget i 1973 endte med stort nederlag, og avskalling til SV. Men valget endte med rødt flertall, så Bratteli dannet regjering igjen. Valgnederlaget førte til at knivene ble hentet frem. Maktkampen stod mellom Reiulf Steen og Oddvar Nordli. Steen ble oppfattet som å være for langt til venstre for å bli statsminister, men han kunne godt bli partileder. Så Bratteli ble tvunget til å gå av i 1975, mens Nordli ble «satt på» som statsminister. I skyggen av maktkampen mellom dem ble Gro Harlem Brundtland nestleder. Bratteli aksepterte ikke landsmøtets vedtak, og sørget for at det ble et statsministerskifte i ordnede former i januar 1976.
Ødeleggende tvekamp mellom Steen og Nordli
Kampen mellom tilhengerne til partiformannen og statsministeren fortsatte, og lokalvalget i 1979 ble en katastrofe. Nordli forsøkte å redde stumpene ved å ta Steen inn i regjeringen (og Brundtland ut), men til ingen nytte. Han fikk helseproblemer, og fikk beskjed av legen sin om at han ikke kunne fortsette som statsminister om han skulle berge helsen. Til alles overraskelse ble det duket for et generasjonsskifte i Ap-toppen, da den påtenkte statsministerkandidaten Rolf Hansen pekte på Gro Harlem Brundtland som partiets nestleder som den naturlige statsministeren. Hun overtok regjeringen og på landsmøtet ble hun også partileder efter Steen. Venstrefløyen fikk sitt da Einar Fødte vant kampvotering om nestledervervet.
I 1989 var misnøyen med Gros regime betydelig internt i Ap og LO. Stortingsrepresentant og fagforeningsveteran Thorbjørn Berntsen tok opp kampen for å bli nestleder. Landsmøtet fant tilslutt en pragmatisk løsning; det ble to nestledere. Thorbjørn Berntsen og Gros foretrukne kandidat; Gunnar Berge. Misnøyen hadde også gitt seg utslag i kampvotering om ledervervet i LO, der «opprøreren» Yngve Hågensen vant over Nils Totland. Dette skjedde i en periode der Ap for å få kontroll over prisveksten innførte en lov som fratok arbeiderne retten til å forhandle om prisen på egen arbeidskraft. LO støttet for øvrig loven.
Gro går – ny maktkamp
Da Gro Harlem Brundtland overraskende varslet sin avgang som partileder på landsmøtet i 1992 var det duket for ny maktkamp. LO-leder Yngve Hågensen ønsket seg partisekretær Torbjørn Jagland. AUF kjempet for sin tidligere leder Jens Stoltenberg. Jagland vant, mens Stoltenberg ble nestleder. Gro fortsatte imidlertid som statsminister frem til 1996, da Jagland overtok.
I 1997 stilte Jagland sitt berømte 36,9-ultimatum til velgerne. Dersom Ap ikke fikk samme oppslutning som i 1993, ville han gå av. Ap endte på 35,1. Jagland holdt ord, og Ap gav for første gang opp regjeringsmakten uten å ha blitt felt i Stortinget eller mistet muligheten gjennom valg. I Ap vokste misnøyen, og Aps landsstyre byttet ut Jagland med Stoltenberg som statsministerkandidat. Han klarte å få felt Bondeviks regjering på en sak om å bygge gasskraftverk. Han overtok også som partileder. Stoltenbergs regjering tapte valget i 2001, men han kom tilbake som statsminister i 2005, i spissen for en rødgrønn flertallsregjering.
Da de rødgrønne tapte valget i 2013 valgte Stoltenberg å gå av som Ap-leder. Jonas Gahr Støre var et populært valg. Det samme var nestlederne Hadia Tajik og Trond Giske. Begge måtte gå av i vanære, og forsøkene på comeback har ikke lykkes for noen av dem.
«Alltid» strid om posisjoner
Det har knapt vært noe lederskifte i Ap efter 1945 uten noen form for strid. Noen ganger har den kommet til overflaten, andre ganger er det forsøkt løst i kulissene. Enten noen har snakket sammen (Gerhardsen), eller forslagene kom inn i en postkasse (Steen/Nordli), eller fordi partilederen gjorde merkelige valg som ikke var forankret med resten av ledelsen (Jagland).
Støre får mye pepper. Han er ikke noen «typisk» Ap-leder, men AP har hatt akademikere i toppledelsen helt siden 1981. Selv i årene Ap hadde rent flertall var det uenighet om og misnøye med politikken som ble ført. Både innad i Ap, og mellom AP og deres rike onkel LO.
Om partilederen og partisekretæren gjenvelges mens nye nestledere blir valgt på landsmøtet vil ledelsen få en blanding av blanding av fornyelse og kontinuitet. Om det skaper fred i partiet og samling om å markedsføre partiets gjennomslag i regjering er en helt annen sak.
