Kommentar

Regjeringens pengebruk undergraver det private næringsliv

Når regjeringen øker offentlige utgifter i en periode med høyere renter, vil byrden ved å normalisere pengepolitikken tilfalle bedrifter. Dette vil lede til dypere økonomisk ubalanse.

Regjeringen varslet i sitt reviderte statsbudsjett at de skrur opp oljepengebruken med 56 milliarder kroner mer enn i fjor. Staten tar ut maksimalt beløp av oljefondet og deler ut mer penger enn noen gang, selv om regjeringen anslår kjerneinflasjon på 5,8 prosent for inneværende år.

Norges Bank har på samme tid gått hardt til verks for å dempe den høye inflasjonen med den raskeste rentehevingen på 25 år.

Ida Wolden Bache Foto: Flickr

Renter og resesjon

Å dempe ukontrollert prisstigning er en smertefull økonomisk affære. Rentene settes opp for å redusere folks kjøpekraft og samlet etterspørsel. Formålet er å kjøle ned økonomien etter en periode med lave renter og ekspansiv finanspolitikk. For å få ned inflasjonen kreves det en reduksjon i pengemengden og i etterspørselen etter varer og tjenester.

Rentehevinger er historisk forbundet med resesjon. Investeringer som lønnet seg i perioder med lave renter er ikke lenger lønnsomme med høye renter og lavere økonomisk aktivitet. Når slike bobledannelser sprekker leder det til kriser.

Sentralbanksjef Ida Wolden Bache og statsminister Støre fremholder begge at vi går mot en såkalt «myk landing» og ikke en bred resesjon. Det gjenstår å se om vi får en myk korreksjon eller en dypere krise.

Et statlig pengeparadoks

Poenget er uansett at en korreksjon er nødvendig for å gjenopprette balansen i økonomien ved å eliminere feilallokering av ressurser som har oppstått som følge av billig kreditt og for å få ned prisveksten.

Regjeringens forsøk på å kompensere for høyere kostnader ved å øke pengebruken er i et slikt tilfelle paradoksalt, og det vil forverre situasjonen ytterligere.

Norges Bank kontraktive pengepolitikk fungerer etter formålet; veksten i pengemengden har avtatt og er på et lavere nivå enn før pandemien.

Stat og næringsliv har i lang tid kunnet ese ut samtidig på grunn av enkel tilgang på penger. Når penger igjen blir dyrere og mer utilgjengelig oppstår det en større konkurranse om kreditt.

Dette medfører en «crowding out»-effekt. Til tross for at de er tett sammenknyttet i dagens blandingsøkonomier, konkurrerer stat og næringsliv om de samme ressursene.

Strukturell ubalanse

Når staten øker pengebruken, samtidig som pengemengden minsker, blir det mindre tilgang på kreditt for bedrifter og privatpersoner. Staten vil alltid utkonkurrere privat sektor på dette området ettersom den har enklere tilgang på penger enn andre.

Crowding out-effekten medfører i praksis at hele kostnaden ved rentenormaliseringen tilfaller det private næringslivet. Staten overbyr næringslivet i kampen om begrensede ressurser og bidrar til å øke prisene på arbeidskraft, kapital og produksjonsmidler. Dette vil medføre lavere innenlandsinvesteringer og svekket konkurransekraft.

Dermed blir resultatet at staten eser ut på bekostning av sivilsamfunnet.

På lengre sikt skaper vi en dypere økonomisk ubalanse gjennom å påføre bedrifter og privatpersoner høyere skattebyrde for å dekke økte offentlige utgifter. Dette er ikke bærekraftig i en situasjon med en stadig dyrere velferdsstat og en kommende eldrebølge.

Vi får se hvor myk landingen blir. Vi bør være mer forberedt på at virkeligheten snart vil skylle inn over oss.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer