Selv om historien ikke alltid har vært like imøtekommende mot disse, trives slakterier, bryggerier
og bakerier fortsatt godt i byene.
Over hele Nord-Amerika tar stolte lokalkjente med besøkende til steder som Detroits elskede Eastern Market eller Milwaukees Public Market. Portlands foodtruck-korridorer eller Granville Island i Vancouver er typiske destinasjoner som ivrige guider tar dem med til. En mindre begeistret vert kan la dem bli med på en Spam musubi-lunsj på Maunakea Marketplace i Honolulu eller la dem kikke rundt på moderne møbler fra midten av århundret på Rose Bowl loppemarked i Pasadena i California.
Midtveis på en langtur begynte jeg å bli sliten av vertskapets fantasiløse ideer om hvordan jeg best kunne tilbringe en dag i byen deres. Jada, byen deres har en flott mathall, et flott bondemarked, et flott kjøpesenter – akkurat som alle andre byer. Men så gikk det opp for meg at det er slik det skal være. Handelsplasser er byens absolutte høydepunkter, steder som gir oss mulighet til å nyte det travle livet hvor man er for å se og bli sett, eller som antikkens Perikles uttrykte det: for å nyte alt det gode fra denne jord som strømmer inn i byen.
Dette forsto også Adam Smith da han påpekte at mennesket har en naturlig «forkjærlighet for å bytte varer og tjenester». Smith forsøkte å forklare hvorfor markeder har en tendens til å oppstå overalt der det finnes mer enn ett menneske. Vi bruker ikke fritiden vår på å saumfare loppemarkeder, prute om priser eller rusle i kjøpesentre fordi vi må – vi gjør det fordi det ligger i vår natur.
Trosser en uvennlig fortelling
Begrepet marked kan i dag brukes om nesten alle aspekter av menneskelivet. Det finnes datingmarkeder og råvaremarkeder, fremvoksende markeder og auksjonsmarkeder. De fleste markeder er i dag nesten helt abstrakte, best representert ved hjelp av tall og linjediagrammer. Men hvis du ber et barn om å tegne et marked, vil det sannsynligvis tegne en gjeng med mennesker som står i boder og selger varer de har dyrket, laget eller samlet inn.
Adam Smith forsto at menneskets «forkjærlighet for å bytte varer og tjenester» er en iboende egenskap ved oss.
Litteraturen har ikke alltid vært vennlig innstilt til markeder eller handelsplasser. I Thomas Mores Utopia, som har gitt navn til sjangeren, er markeder helt fraværende, og varene administreres mekanisk fra et lager etter behov. I Walden Two, en nyere teknokratisk utopi skapt av psykologen B. F. Skinner, er handel mellom innbyggerne forbudt – for deres eget beste, selvsagt. Man kan mistenke at verken More eller Skinner noen gang har opplevd spenningen ved å jakte på et samleobjekt eller ved å prute ned en pris.
Videospill forteller en annen historie. I Animal Crossing: New Horizons bruker spilleren all sin tid på å bli venner med butikkeiere og lete i butikker etter møbler og klær. Hvis du logger deg inn på et hvilket som helst multiplayer-rollespill på nett, som Old School RuneScape eller World of Warcraft, befinner de fleste spillerne seg samlet på et sentralt sted i spillets hovedby, som spillerne – kanskje uten at utviklerne har planlagt det – har gjort om til et marked.
Hvis det folk faktisk gjør betyr noe, er det kanskje ikke like moro å redde verden som å være slakter, brygger eller baker.
Markedsfobi
Tilbake i den fysiske verden danner denne uutslettelige trengselen til å forhandle og drive med byttehandel grunnlaget for byer. Som byplanleggeren Alain Bertaud hevdet, samles mennesker først og fremst for å utveksle varer, arbeidskraft og ideer. Dette er grunnen til at byer følger et nesten universelt mønster der tettheten topper seg rundt et sentralt forretningsdistrikt og avtar utover. Det er også grunnen til at dedikerte handelsplasser er et nesten universelt trekk ved byplanleggingen, fra Times Square i New York City til Zócalo i Mexico City og Grand Bazaar i Istanbul.
Det er derfor ironisk at moderne angloamerikansk byplanlegging nesten utelukkende er preget av markedsfobi.
En gang i tiden var gatene og fortauene i amerikanske byer spontane, uplanlagte handelsplasser. Som det ikoniske bildet fra 1900 av Mulberry Street i Little Italy i New York City viser, var det en gang kremmerne med sine handlevogner som solgte alt fra peanøtter til klokker langs de travle gatene – en tilgjengelig form for entreprenørskap som naturlig nok appellerte til immigranter. Ethvert offentlig rom kunne bli en markedsplass hvis forholdene lå til rette for det.
Denne typen uformell markedsaktivitet ble stanset ved å samle selgerne i avgrensede distrikter, kreve dyre lisenser eller forby selgerne helt. Lignende kamper pågår i byer i regioner i utviklingsland, der en idealistisk agenda for visuell orden og en begrensing av bilens plass i det offentlige rom, har ført til lignende tiltak mot selgere i Latin-Amerika og Sørøst-Asia.
En gang i tiden flettet markedene seg naturlig inn i nesten alle nabolag, også i boligområder. Som en tur til Tenement Museum i New York City viser, er det strenge skillet mellom hjem og arbeid en helt moderne oppfinnelse; historisk sett fungerte forstuene også som kontorer, verksteder og restauranter. Det samme gjelder for nabolag: Selv de mest banale boligområdene hadde en gang dagligvarebutikker, frisørsalonger og barer like om hjørnet.
Det er velkjent at inndelinga i bestemte soner spiller en rolle i opprettholdelsen av boligkrisen. Like skadelig har det vært at reguleringsplanene har fjernet handelsplassene fra dagliglivet. Dette har vært en bevisst strategi: Tidlig på 1900-tallet trodde den angloamerikanske eliten at handelsaktivitet i seg selv var korrumperende. Slike fordommer ble brukt som utgangspunkt til reguleringsplaner som skapte strenge inndelinger av arealbruken og et monokulturelt landskap av kjøpesentre og boligfelt.
I gamle nabolag i byer som Washington D.C. kan man fortsatt finne rester av en tapt verden av nabolagshandel hvis man vet hvor man skal lete.
En seier for butikkinnehavere
Handelsplasser finner en vei. Bare et tiår inn i planleggingen av forstedene ble behovet for en form for offentlig handelsområde åpenbart, noe som ga opphav til de første kjøpesentrene. Den umettelige trangen til å handle gjorde at kremmerhus og loppemarkeder overlevde i varehus og på parkeringsplasser. På en hvilken som helst lørdag om våren blomstrer plener med gamle bøker og klær, og søvnige blindveier forvandles til loppemarkeder. I dag har de fleste byer bondemarkeder og mathaller en «greie» man ikke må gå glipp av.
I en tid med todagers levering fra Amazon, overpriset takeaway-mat og dagligvarer levert på døra trenger vi aldri å være fysisk på en markedsplass. Likevel er det det første mange av oss finner på å gjøre så snart vi har tid til overs. Vi prøver klær og ser på vegg-til-vegg-fjernsyn vi vet at vi aldri ville hatt råd til. Vi sammenligner priser, sjekker kvalitet og forhandler taktfullt med ekspeditørene. Vi krangler om hvilken lukt som fører til den beste lunsjen, og sitter ved disken med stappfulle mager og ser fremmede gå forbi.
Vi gjør dette fordi det er gøy – og ikke bare for forbrukets skyld. Utsagnet har et usikkert opphav, men Napoleon Bonaparte skulle en gang ha kalt England for en «nasjon av butikkeiere». Det ligger uansett en iboende verdighet i entreprenørskap, en stolthet over å være sin egen sjef, over å være en håndverker, over å servere et kvalitetsprodukt som et resultat av lange arbeidsdager og lav lønn.
Apropos Napoleon: butikkeierne vant forresten.
Spontane markeder
Handelsplasser spirer stadig på nytt. Nede i gaten fra leiligheten min i Los Angeles oppstår det hver kveld en mathall i krysset mellom to boulevarder. En churro-leverandør slår seg ned først, etterfulgt av en butikk som selger fylte tortillas. Det hender at en fruktvogn blir med, og en japansk foodtruck følger ofte etter. En taqueria slår seg ned ved siden av busskuret og serverer tacos al pastor til kveldspendlere til langt over midnatt.
Jeg tviler på at noen av de involverte har lest Wealth of Nations. Men jeg mistenker at de vet langt bedre hva Smith snakket om enn mange økonomer.
Artikkelen er oversatt til norsk av Henning Van Duffel. Artikkel er gjengitt med tillatelse fra Reason.com. Reason er ikke ansvarlig for oversettelsen.
