Opprinnelig publisert i Reason Magazine og gjengitt med tillatelse. Artikkelen er oversatt av David Oftedal. Reason ikke er ansvarlig for oversettelsen.Tenkerens syn på menneskelig sympati, godhet, rettferdighet og arbeidsdeling gir fortsatt gjenklang.
Skottland og Edinburgh i den senere halvdelen av det 18. århundre frembrakte usedvanlig mye begavelse. I år feirer vi 300-årsjubileet for Adam Smiths fødsel, og i de kommende årene vil vi se lignende milepæler for David Hume, James Watt og mange fler.
Hvorfor, eller hvordan, ga disse akademikerne oss moderne, frie, liberale sosiale og økonomiske fellesskap, grunnlover og nasjoner? Jeg tror det var fordi de selv hadde et unikt fellesskap, hvor de jevnlig møttes til seminarer i «foreninger» i Edinburgh og Glasgow, og til middag hver søndag i Smiths bolig i Canongate, tvers over High Street fra statuen av Robert Burns, Skottlands mest berømte poet.
Skottland var kjent for sine “klubber og foreninger”, regelmessige seminarer som samlet deltakere i puber til diskusjon og debatt. I motsetning til dagens universitetsseminarer, som stort sett er forbeholdt institutter og besøkende, var disse åpne for allmennheten, og inkluderte universitetet, uavhengige akademikere (Humes skeptisisme utelukket ham fra en stilling ved universitetet, men ikke fra invitasjoner til å diskutere), besøkende utenfra (Benjamin Franklin var kjent for å dukke opp), byens beboere, kjøpmenn og yrkesutøvere.
Smith var medlem av to av disse gruppene, Glasgow Literary Society og Political Economy Society. Han var også en perfekt vert. «Smiths hjem var kjent for sin enkle og upretensiøse gjestfrihet», skrev John Rae i sin Life of Adam Smith i 1895. «Han likte å ha vennene sine rundt seg uten noen formell invitasjon.»
Smiths teori om menneskelig sosialitet og selvkontroll
Smiths naturlige nysgjerrighet om kildene til orden ledet ham til å undersøke hvorfor handlingene våre er sosiale og utforske konsekvensene av handlingene. Hans metodologiske nøkkelprinsipp, som skilte seg fra moderne tenkning, var å skille mellom opphavet til menneskelige handlinger og konsekvensene av dem. Han konkluderte med at vår modning som sosiale vesener manifesterer seg i tre faser.
I den første fasen blir vi gjennom å observere andre–nær familie, deretter venner og naboer–bevisste på hva andre må føle basert på våre egne følelser i lignende situasjoner. Vi observerer andres uttrykk for glede, eller sorg, i en gitt kontekst, og vi husker hva vi følte i en lignende situasjon. Denne evnen springer ut av, og bidrar sannsynligvis til å forme, vår evne til å føle sympati. Som Smith uttrykker det, kan vi aldri vite hva en annen person føler uten å bytte plass med dem i fantasien og huske hva vi følte i deres situasjon.
I den andre fasen av vår sosiale modning innser vi at sympati går begge veier: Andre bedømmer hva vi må føle i situasjoner som ligner de de selv har opplevd. Når vi betrakter andre, betrakter de oss. I en gledesfylt situasjon opplever vi en samfølelse som gir oss glede. Når situasjonen er sørgelig, er samfølelsen en trøst for personen som opplever sorg.
De av følelsene våre som er forbundet med sorg og ubehag er sterkere og dypere enn de som har å gjøre med glede og oppstemthet. På grunn av denne grunnleggende asymmetrien mellom våre gledes- og sorgfølelser, er vi mer opptatt av at de vi omgås skal dele vår sorg enn vår glede. Med mindre vi er forfengelige, kan vi lettere tilgi dem for å ikke dele våre gleder enn å ikke dele våre sorger. Denne grunnleggende asymmetrien mellom glede og sorg avspeiles i gevinsten og tapet som handlingene våre i samfunnet fører med seg.
Dette er de generelle prinsippene i Smiths to første faser i utviklingen av vår sosialitet. Han motsetter seg sterkt enhver idé om at denne utviklingen finner sted fordi den er nyttig og effektiv. Sosialiteten vår kan riktignok ha disse konsekvensene, men det forklarer ikke dens opprinnelse. På grunn av relasjonene som vår evne til samfølelse gir opphav til, gjør vi hverandre små tjenester fra dag til dag, men mønsteret av relasjoner vi bygger er ikke skapt av disse tjenestene.
Tjenestene er et resultat av relasjonene våre og kan forbedre dem, men de forklarer ikke i seg selv samfølelsen som springer ut av våre felles opplevelser. I tillegg, hevder Smith, er reaksjonene våre for automatiske og øyeblikkelige til å kunne forklares av noen utilitaristisk beregning, hvilket dermed gir oss den første teorien om rask og langsom tenkning.
I fase tre vet vi hva andre må føle om våre handlinger og væremåte, og tar hensyn til deres bedømmelser og vurderinger når vi handler. Vi filtrerer og endrer på handlingene våre, slik en «rettferdig og upartisk iakttager» ville gjort. Derav vår tendens til å følge regler som lar oss komme overens med andre. Hele samlingen av slike regler utgjør en kultur, som blir disiplinert gjennom Smiths kritiske konsept om selvkontroll.
Aller først begynner vi å følge regler som lar oss komme overens med andre når vi får lekekamerater, vanligvis omtrent når vi begynner på skolen. Vi lærer snart at lekekameratene våre ikke er like overbærende som foreldrene våre når det gjelder å tolerere våre uttrykk for sinne og egoisme. Dermed innrulleres vi i selvkontrollens store skole, og vi fortsetter å formes av denne skolen livet ut.
Menneskelig sosialitet som et speilingsfenomen
Smith demonstrerer hvorfor vi må være sosiale gjennom et «tankeeksperiment» hvor han tenker seg en person som vokser opp isolert fra enhver form for kontakt eller kommunikasjon med noe annet medlem av arten. En slik person kunne ikke «tenke på sin egen karakter, på korrektheten eller ufullkommenheten i sine egne tanker, følelser og oppførsel, på skjønnheten eller vanskaptheten til sitt eget sinn», noe mer enn de kunne tenke på «skjønnheten eller vanskaptheten til sitt eget ansikt».
Slike ting kan han ikke forstå, fordi han ikke har noen naturlig måte å observere og lære hva de betyr. For som Smith skrev i sin bok The Theory of Moral Sentiments i 1759, «han er ikke forsynt med noe speil som kan vise ham dem». Men hvis personen blir oppdratt sammen med andre, er han del av en gruppe av sine likemenn fra begynnelsen av. Et speil er «plassert i fremtoningen og oppførselen» til alle han omgås, som aldri unnlater å «vise når de deler og når de er misfornøyde med tankene og følelsene hans».
Det er fra andres utseende, og ikke fra vårt eget, at vi henter våre egne forestillinger om skjønnhet og stygghet. Siden blir vi klar over at andre gjennomgår den samme prosessen når de undersøker oss. «Vi blir glade når de liker fremtoningen vår, og blir såret når de ser ut til å mislike den», skrev Smith i Moral Sentiments. «Hvis…vi er fornøyd med vårt eget utseende, kan vi enklere tåle de mest ufordelaktige bedømmelser fra andre. Hvis vi derimot er klar over at vi naturlig er gjenstand for avsmak, ydmyker hvert tegn på deres misbilligelse oss hinsides all fornuft. En mann som er tålelig kjekk vil la deg le av en hvilken som helst liten uregelmessighet ved hans person, men alle slike vitser er vanligvis uakseptable for en som virkelig er vanskapt.»
En tilsvarende prosess former våre moralske vurderinger av andre menneskers karakter og oppførsel. Deretter lærer vi at andre gjør lignende moralske vurderinger av oss, og vi blir opptatt av å fullt ut observere reaksjonene deres. «Vi blir ivrige etter å vite hvor mye vi fortjener deres kritikk eller ros, og hvorvidt vi nødvendigvis må fremstå som de behagelige eller ubehagelige vesenene som de fremviser oss», skrev Smith i Moral Sentiments.
«Vi innbiller oss at vi er tilskuere av vår egen adferd, og streber etter å forestille oss hvilken virkning den i dette lyset ville ha på oss….Hvis den behager oss sett fra denne synsvinkelen, er vi tålelig fornøyde. Vi kan være mer likegyldige til rosen, og i noen grad forakte verdens kritikk, i visshet om at hvor misforståtte vi enn er og hvor uriktig vi enn blir fremstilt, er vi naturlig og rettmessig gjenstand for anerkjennelse. Hvis vi derimot er i tvil om den, er vi ofte…mer ivrige for å oppnå deres anerkjennelse».
Opphavet til og viktigheten av godhet og rettferdighet
Av dette synet på sosialitet følger to grunnleggende prinsipper som beskriver når vi utviser godhet og når vi skader andre. Det første prinsippet definerer grunnlaget for resiprositet i menneskelige samfunn. Det andre sier at eiendom har grunnlag i beskyttelse mot forsettlig skade–avgjørende for et stabilt samfunn og økonomi.
Det første kan vi kalle Godhetsprinsippet. «Velgjørende handlinger», skrev Smith i MoralSentiments, «som springer ut av hederlige motiver [forsettlige], later til å være alene om å fortjene belønning; for kun slike er rettmessig gjenstand for takknemlighet, eller vekker iakttagerens takknemlighet.»
Folk trenger ikke bare å vite hva de skal belønne, men hva de skal straffe. Derav følger Smiths Rettferdighetsprinsipp: «Handlinger av skadelig art, som springer ut av [forsettlige] uhederlige motiver, later til å være alene om å fortjene straff; for kun slike er rettmessig gjenstand for sinne, eller vekker iakttagerens sinne.»
Fra godhetsprinsippet avledes resiprositetsprinsippet: den gjensidige utvekslingen av tjenester og gjentjenester man ser overalt i hyggelige fellesskap av naboer, venner, arbeidere og familier–og også i fellesskap som har oppstått på grunn av nød, som krigsfangeleirer, flyktningeleirer, japansk-amerikanske interneringsleirer, bomberom og tilfluktsrom, slavekvarterer, ad infinitum. «Naturen, som formet menn for den gjensidige vennlighet som er så nødvendig for deres lykke, gjør hver mann til særlig gjenstand for vennlighet fra personene som han selv har vært vennlig mot», skrev Smith i Moral Sentiments. «Godhet avler godhet.»
Fra rettferdighetsprinsippet får vi eiendom i den negative betydningen beskyttelse mot skade, en nødvendig forutsetning for fellesskap og for verdiskapning. Hvis skadelig adferd fortjener straff, kan de ulike måtene man kan skade andre på lede oss til forskjellige definisjoner av eiendom som verner oss mot slik skade. Beskyttelse mot drap gir oss eierskap over kroppene våre; beskyttelse mot ran og tyveri gir oss eierskap over produktene av kroppen og sinnet vårt; beskyttelse av avtaler gir oss eierskap over hverandres løfter.
Sammen bidrar disse prinsippene kraftig til den spontane fremveksten av orden i samfunnet. Resiprositet bidrar til positiv sosial forbedring og er en hjelp i motgang. Straff for bevisst skadelige handlinger fungerer som avskrekking.
Smith, som var en grundig observatør, så religion som en kilde til historisk inspirasjon for reglene vi følger og overbevisningene som danner grunnlaget for dem. Reaksjonene våre har sitt opphav i følelser: belønning i takknemlighet, straff i sinne. Sistnevnte er så fremtredende og automatisk at vi noen ganger uten å tenke over det slår til en livløs gjenstand vi i vanvare har dultet borti, som om gjenstanden kunne klandres og fortjente straff. «Sinne ser ut til å være gitt oss av naturen til forsvar, og kun forsvar. Det er rettferdighetens vern og uskyldens sikkerhet», skrev Smith i Moral Sentiments.
Av disse to hjørnesteinene i samfunnet, godhet og rettferdighet, mener Smith sistnevnte er mer avgjørende: «Samfunnet…kan ikke bestå blant de som til enhver tid er beredt til å skade og såre hverandre», skrev han i Moral Sentiments. «I det øyeblikket skaden oppstår, i det øyeblikket den gjensidige sinne og animositet finner sted, går alle dets bånd istykker, og de ulike medlemmene det besto av, blir…spredt for alle vinder….Godhet er derfor mindre avgjørende for samfunnets eksistens enn rettferdighet. Samfunnet kan bestå, dog ikke i den mest behagelige forfatning, uten godhet; men utbredelse av urettferdighet vil ødelegge det fullstendig.»
Positiv resiprositet, utveksling av gode gjerninger, eskalerer aldri ut av kontroll; negativ resiprositet kan lett gjøre det. Godhet er spesielt viktig i Smiths tenkning, og i hans større bidrag innenfor økonomi, fordi godhet også er grunnlaget for gevinsten av handel–opphavet til prisoppdagelse, med utilsiktede konsekvenser som fanges opp av hans teoremer om verdiskapning.
Spesialisering, velstand, og verdien av større markeder
Smiths andre bok, hans berømte Wealth of Nations, plasserer opphavet til verdiskapning i «arbeidsdeling»–spesialiseringen på tvers av tid, rom, ferdigheter og teknikker som har blitt muliggjort av markedshandel. Økonomisk aktivitet i en fri sivil orden er ifølge ham styrt av tre grunnleggende teoremer. Sammen illustrerer disse teoremene Smiths syn på prissystemet som et desentralisert informasjonssystem for samarbeid som forener vidt adskilte folk.
Det første teoremet går ut på at velstand skapes gjennom arbeidsdeling. «Den universelle overfloden i et velstyrt samfunn…er mangedoblingen av produktene av alle de ulike kunster, som en følge av arbeidsdeling», skrev Smith. Denne overfloden «brer seg til de laveste sjikt av folket», og den hviler på «samarbeid og medvirkning fra mange tusener».
Det andre teoremet går ut på at verdiskapning er en utilsiktet konsekvens av den menneskelige tendensen til å gjøre byttehandler. «Denne arbeidsdelingen, som så mange fordeler kommer av, er ikke opprinnelig et resultat av menneskelig visdom som forutser og tilstreber den generelle overfloden som den gir opphav til», skrev Smith. «Det er den uunngåelige, dog veldig langsomme og gradvise, [evolusjonære] konsekvensen av en viss tendens i menneskers natur som ikke har noen slik stor nytte for øye; tendensen til å handle og bytte en ting mot en annen.»
Det tredje teoremet går ut på at arbeidsdeling begrenses av markedets omfang. «Når markedet er veldig lite, kan ingen motiveres til å dedikere seg helt til ett yrke, i mangel av muligheten til å bytte hele den overskytende delen av produktet av sitt eget arbeid, som overstiger hans eget forbruk, mot de deler av produktet av andre menns arbeid som han har behov for», forklarte han.
Så velstand skapes gjennom arbeidsdeling, som begrenses av markeders omfang. Men økning i velstand, eller akkumulering, kan bare forekomme hvis produksjonen overstiger forbruket og det er overskudd sammenlagt, og en person bytter overskuddet av ett produkt for overskuddet av et annet.
Tenk deg at du og jeg livnærer oss ved å både dyrke mais og avle svin. Hvis det finnes ett marked for mais og ett for svin, men ikke for begge deler, kan vi ikke handle med hverandre, hvilket klart illustrerer hvordan markedets omfang begrenser dets grad av spesialisering. Hvis det finnes et marked for både mais og svin, og hvis jeg ved å dyrke mer mais og avle færre svin kan bytte min mais mot flere av dine svin enn jeg ga avkall på, utgjør fortjenesten et overskudd over overlevelsesnivået, som er potensiell rikdom. Handel kan gavne selv de som er ute av stand til å livnære seg.
Positiv resiprositet, utveksling av gode gjerninger, eskalerer aldri ut av kontroll; negativ resiprositet kan lett gjøre det.
Tenk deg likeledes at du kan få mer mais fra meg enn du ga avkall på for å avle flere svin i bytte mot min mais. Ved å spesialisere deg mer på svin, kan du få profitt, som er potensiell rikdom. Sammen kan vi byttehandle med hverandre og skape nye verdier. Økonomen David Ricardo kalte i det 19. århundre dette for «komparativ fordel» i sin forklaring av internasjonal frihandel. Vi trenger ikke være like på andre måter enn i å ha muligheten til å handle med hverandre og spesialisere oss. Du er stor og forbruker mange svin og mye mais. Jeg er liten og forbruker lite av begge deler. Allikevel kan vi tjene på spesialisering og handel.
Magien ligger i at begges ressurser er mer produktive hvis vi spesialiserer oss. I ytterste fall spesialiserer vi oss begge fullstendig–Jeg dyrker bare mais; du avler bare svin. Øvelse gjør mester, og vi vil begge kunne opparbeide oss større velstand enn vi hadde i utgangspunktet. Vi profitterer. For å oppnå nettoprofitt produserer begge verdier som overstiger kostnaden. Hver økning i velstand er profitt. Hvis ingen har profitt, synker samfunnet dypere og dypere ned i fattigdom.
Hva gjør vi med profitten vår? Vi kunne jobbe mindre og nyte mer fritid, eller investere i mer land for å avle svin eller dyrke mais til enda flere. Vi kunne begynne å eksportere til Kina, hvis borgere kunne øke produksjonen av ris for å betale for maisen og svinene de kjøpte fra oss.
Død blant venner
Smiths søndagsmiddager fortsatte frem til den siste kvelden han var i live. Den kvelden «var han i stand til å motta dem med noe av sin vanlige munterhet», skrev Smiths biograf Rae. «Han ville sågar ha holdt seg våken og sittet sammen med dem hvis de hadde latt ham gjøre det, men de overtalte ham til å la være, og han gikk til sengs omkring halv ti», fortsatte Rae. «Da han forlot rommet snudde han seg og sa: ‘Jeg setter stor pris på deres selskap, mine herrer, men jeg tror jeg må forlate dere for å dra til en annen verden.'» Eller kanskje sa han, ifølge en annen gjenfortelling: «Jeg tror vi må gjenoppta dette møtet et annet sted.»
