Når noen kvoteres inn, kvoteres andre ut. Kjønnspoengene som er innført ved Indøk på NTNU har ført til en merkelig avsporet debatt på grunn av en mann har skiftet juridisk kjønn for å komme inn. Selvsagt skjer dette. Mennesker reagerer på insentiver. Dersom det er mulig, så tilpasser mennesker seg. Det er ikke tilpasningen, men det som gir rare incentiver, som er feil. Nå har NRK en sak der virkelige problemet kommer for dagen.
Sindre Grøv Svensen kommer ikke inn fordi han er mann. Han har nok poeng før kjønnspoengene legges til. Han blir rett og slett diskriminert på grunn av sitt kjønn. Det er ren kjønnsdiskriminering. Det er essensen i denne saken. Sindre Grøv Svensen er blitt diskriminert fordi han er en mann.
Man kan selvsagt forsøke å tildekke dette enkle faktum. Mange har abstrakte ønsker om å få til en mer «riktig» kjønnsfordeling på grunn av en eller annen form for strukturelle historiske årsaker. Disse er imidlertid ganske så diffuse og vanskelig å spore, selv om det er slik at kvinner historisk sett har blitt mer undertrykt enn menn.
Her er det to poeng som er relevant. Det ene er at ingen mennesker er ansvarlig for noe som skjedde før de ble født. Det andre er at retten til individuell vurdering er viktigere enn kollektive strukturelle forklaringer. Det at en gruppe har diskriminert en annen gruppe, rettferdiggjør ikke at man diskriminerer individer som ikke eksisterte på den tiden da dette foregikk.
La meg avslutningsvis bli litt personlig. For dette er personlig for meg. Jeg er lærer. Jeg elsker denne jobben. Pappa ønsket også å bli lærer. Han forsøkte å komme inn på lærerstudiene. På den tiden, i motsetning til i dag da det er overskudd av kvinnelige lærere, var det flertall med mannlige lærere. Kvinner ble derfor kvotert inn. Pappa ble kvotert ut. Han hadde kommet inn på lærerstudiene uten denne kvoteringen. I stedet for at han fikk det yrket jeg elsker, jobbet han hele livet som murer.
