Man får ofte høre at Liberalistene er et virkelighetsfjernt parti. Selv mener jeg at den minimalstatsmodellen liberalister gjerne oppstiller som idealet er utopisk. Men jeg mener størrelsen på staten og offentlig sektor har beveget seg i feil retning i minst hundre år, og det er ingen tvil om at Liberalistene står for en høyst nødvendig kursendring.
Liberalister skriker gjerne ut at skatt er tyveri, ran, utpressing og/eller slaveri. De har ikke skjønt hvordan ekte tyveri, ran, utpressing og slaveri er, ropes det tilbake. Neivel? Riktignok foregår statens skatteinnkreving ofte på en raffinert måte sammenlignet med de illegale måtene å bedrive tyveri, ran, utpressing og slaveri, men det kan være rått nok.
Har du forresten noen gang opplevet at en raner er kommet på døren, forlangt sølvtøyet ditt og gitt deg en dårlig PC i vekslepenger, åpenbart verdt mindre enn sølvtøyet, og hvis du har flaks, har du bruk for PC’en. Er det da ikke ran hvis du får noe av mindre økonomisk verdi i retur, som du kanskje får bruk for? Og forresten: det kan hende sølvtøyet har affeksjonsverdi for deg. Så det er ikke kun den økonomiske verdien som spiller en rolle.
Når man omtaler skatt som tyveri, ran, utpressing og/eller slaveri, kan det lett forstås dit hen at skatt i sin helhet må avskaffes. Man antar at skatt er nødvendig, og så antar man at liberalister vil avskaffe skatt i sin helhet. Og ja, noen av dem ønsker det, ihvertfall på sikt. Og så trekker man konklusjonen at liberalister er virkelighetsfjerne. Man antar tydeligvis også at liberalister ikke kan ha en praktisk tilnærming til skatt.
Med erkjennelsen av at skatt er tyveri, ran, utpressing og/eller slaveri, kommer også en erkjennelse av at skatt bør begrenses så mye som mulig av moralske grunner. Istedenfor å forholde seg til at liberalister kan ha en slik tilnærming trekker man konklusjonen at de er virkelighetsfjerne, og man ler rått av den antatte virkelighetsfjernhet.
Med en stadig esende offentlig sektor er det ikke urimelig å tegne en analogi med et isfjell samfunnet er på vei mot. Det er heller ikke urimelig å tegne de to store blokkene som valget mellom 14 og 16 knops fart mot isfjellet.
Det kan godt hende det ligger en god porsjon virkelighetsfjernhet hos liberalister.
Men mange av dem vet inderlig godt hvor hard kampen er for et samfunn der statsmakten blander seg i betydelig mindre grad inn i folks liv, hjem og næring. Mange av dem skjønner at endringer ikke kan skje over natten. Mange av dem skjønner veldig godt at det beste man kan håpe på er noen få kommunestyrerepresentanter her og der.
Så har du dem som ikke kan stemme på dem fordi Liberalistene kan komme til å få altfor mye å si, endringer kan skje over natten og, du verden, hva er det ikke som kan komme til å skje hvis man med sin ene lille stemme stemmer på dette lille partiet. Og i lokale organer, der kan det virkelig skje samfunnsomveltninger. Ligger det ikke også en porsjon virkelighetsfjernhet her?
Jeg har mine uenigheter med Liberalistene, men jeg har stemt på dem, og jeg kommer sannsynligvis til å gjøre det igjen. De står for en høyst nødvendig retningsendring bort fra statsesingen.
Om man ikke kan stemme på Liberalistene fordi de står for virkelighetsfjernhet, og man da isteden stemmer for 14 knops fart mot isfjellet istedenfor 16, ligger det ikke også noe virkelighetsfjernhet i dette?
Nå er det ikke uten verdi å senke farten mot isfjellet. Det kjøper tross alt mer tid, og man får mer tid til å treffe andre tiltak. Men noen må faktisk seriøst jobbe med andre tiltak enn kun å senke farten litt.
Og ligger det ikke også litt virkelighetsfjernhet i overvurderingen av egen stemme? Det er da liten sannsynlighet for at din ene stemme skal gjøre utslaget for 14 eller 16 knop.
Er det ikke da bedre å gi stemmen til noen som vil en retningsendring? Jo, stemmen spiller like liten rolle, men den dagen nok stemmer heller går til en retningsendring enn kun fartsendring, blir konsekvensen større enn ved kun fartsendring.
