Fernando Pessoas lille bok «Den anarkistiske bankier» (1922) er et artig stykke satire, men kan også kaste lys over problemstillinger som er aktuelle for liberalister. Særlig problemstillingen innenfor-/utenfor-systemet.
Pessoa kalte selv sin bok for dialektisk satire og leder derved tanken hen mot Marx og Hegel (snarere enn Aristoteles). Anarkismen, som referanse, henspiller åpenbart på den iberiske anarko-syndikalismen. Den anarkistiske bankieren er en mann som har gjennomgått en transformasjon i sitt ytre, men som insisterer på at han er den samme i sitt indre.
Kort fortalt er det historien om en mann som ønsket å frigjøre mennesket fra samfunnets konvensjoner og fiksjoner; familien, pengene, religionen og staten, som han kaller det eneste onde, gjennom den sosiale revolusjonen. Han blir derfor en del av en anarkistisk gruppe som driver propaganda for den verdensomspennende sosiale revolusjonen. Helt til han en dag oppdager noe: det oppstod tyranni i gruppen. Enkelte begynte å bestemme hva andre skulle gjøre og si. Det var en ufrihet som ikke hadde eksistert før, men som oppstod som følge av arbeidet i gruppen.
Vår mann konkluderer med at det er umulig å frigjøre menneskene gjennom den kollektive handlingen som en verdensomspennende sosial revolusjon er – hvert menneske må frigjøre seg selv. For sin egen del vil vår mann frigjøre seg fra pengenes tyranni, og den beste måten å gjøre det på er å skaffe nok penger til å leve et fritt liv. Hans revolusjonære glød blir nå kastet inn i prosjektet om å tjene så mye penger som mulig på spekulasjoner og tuskhandel.
— Det er sant: her om dagen ble det fortalt meg at De engang har vært anarkist…
— Har vært, nei: jeg har vært og er fremdeles anarkist.
— Den er god! En anarkist, De? Og på hvilken måte er De anarkist?… De må vel forholde seg slik at De tillegger dette orden en annen betydning enn…
— Enn den almindelige? Nei, slett ikke. Jeg anvender ordet i dets almindelige betydning.
— De mener altså å si at De er anarkist i nøyaktig samme betydning som disse fyrene i arbeiderforeningene er anarkister? At det ikke er noen som helst forskjell mellom Dem og disse fyrene med sine bomber og syndikater?
— Forskjell og forskjell… Naturligvis er det forskjell på oss. Men ikke på den måten De tror. De betviler kanskje at mitt samfunssyn er det samme som deres?
— Å jeg forstår! De er anarkist i teoretisk forstand; men i praksis…
— Jeg er like mye anarkist i praktisk forstand som jeg er det i teorien. Og i praksis mere, ja langt mere anarkistisk enn disse fyrene De nevnte. Hele mitt liv beviser det.
O Banqueiro Anarquista, Fernando Pessoa
Selv er jeg blant dem som mener at man får dypere innsikt i den menneskelige tilstanden ved å lese skjønnlitteratur enn ved å lese psykologi. Denne satiriske fortellingen kan gi grunnlag for å drøfte sider ved liberalismen – satire skal jo fortelle noe viktig om den enn bruker humor som virkemiddel. Selv tenker jeg at disse punktene er interessante:
- Individuell eller kollektiv løsning: altså, skal liberalister jobbe for å frigjøre seg selv eller for et fritt samfunn? Skal en eventuell kollektiv innsats bare gjøre det lettere å frigjøre seg selv, eller kan man frigjøre andre?
- Liberalismen som syntese: Liberalisme er et resultat av tanker som tradisjonelt har vært assosiert både med høyre og venstre i politikken. Liberalisme kan sees som en syntese og mange liberalister mener at dette gjør ideologien uavhengig av en høyre/venstre-akse. Det finnes jo også frihetlige på begge sider av dette skillet. Interessant nok er liberalister enige om at liberalisme i hvert fall ikke er sosialisme. Liberalismen er både revolusjonær og konservativ, selv om liberalister gjerne er uenig i begge karakteristikker.
- Utopisk liberalisme: Skal kollektive løsninger munne ut i utopiske samfunn? Slike eksperimenter finnes jo, men det er vanskelig å finne territorium i dag som ikke gjøres krav på av en stat. Selv om tilstrekkelig mange liberalister hadde flyttet eksempelvis til Utsira og fått ordføreren der, så ville fortsatt norsk lov gjelde.
Liberalisme er et tøyelig begrep. Kan hende gir det mening både å frigjøre seg selv og andre, men det er unektelig to ulike strategier: en individualistisk og en kollektiv. Kan liberalisme noensinne være noe annet enn individualistisk?
