Magasin

Anarki, minarki og demokrati

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1991

Catos artikkel Hvorfor er det bare de få som får leve i anarki? (Ideer om frihet nr. 1-2, 1991) fremkalte disse betraktninger om anarki:

Spør vi hva folk mener med «anarki», vil vi finne to ytterpunkter i definisjonene, hver med sin politiske teori innbakt:

1) Anarki er fravær av tvangspålagte normer og strukturer som disiplinerer maktbruk, altså alles krig mot alle.

2) Anarki er fravær av inngripen i spontant dannede, effektive og rettferdige omgangsformer og rettsforhold.

Min hensikt her er ikke å støtte den ene eller andre oppfatningen, men å ta opp to tilknyttede spørsmål og forsøke å vise at endel av tenkningen omkring anarki, både fra tilhengernes og motstandernes hold, er overfladisk, dogmatisk og ufruktbar. Særlig inneholder den anarkismen som for øyeblikket har størst innflytelse i libertarianske kretser, Rothbards og D. Friedmans anarkokapitalisme, en viss konstruktivisme og overdreven rasjonalisme som rammes av F. von Hayeks rasjonalismekritikk. Jeg mener vi trenger en mer jordnær teori om problemene omkring ultraminarki og anarki som tar den hayekske kritikk med i betraktning. Det trengs både for å få en bedre teori og for å oppnå oppslutning fra folk flest til en samfunnsmodell der tvangsmakten er strengt begrenset eller eliminert.

Hvor sikre er vi på anarkiet?

For å gå inn for en politisk plan, f.eks. en anarkistisk plan, må vi vite at den er (i) ønskelig og (ii) mulig. (Med «ønskelig» menes «mer ønskelig enn alternativene».) For den som er tiltrukket av tanken om å begrense tvangsmakten, blir hovedspørsmålet om anarkiet er mulig. Dette spørsmålet leder videre til nye spørsmål som kanskje er mer fruktbare enn diskusjonen om «forsvarsbyråer», «dommerfirmaer», «privat politi» etc.

Ett av disse spørsmålene er: Hvor sikre kan vi være på at anarki er (2) og ikke (1)? Anarkokapitalistiske teorier om private erstatninger for det som idag er statlige institusjoner, kan ha mye for seg, men de forblir for det meste teoretiske påstander. Karl Marx hadde også forestillinger om at staten skulle «visne bort» uten at han riktig kunne si hvordan. Jeg aner at vi bør vente med bastante meninger om anarkiets mulighet, inntil vi vet mer – f.eks. fordi vi har klart å innføre en begrenset stat av klassisk liberal type og således er kommet nærmere anarkiet enn vi er i dag. Jeg mener rett og slett at det er for tidlig å ta stilling til anarkismen som modell; vi trenger mer fakta. Om vi av trosglød satser alt på anarkiet, står vi ikke da i fare for å begå samme feil som kommunistene? De satset alt på at deres teori var riktig og fordømte alle andre. Fra den glødende fordømmelse var så veien ikke lang til politisk forfølgelse. Det kan ikke nektes for at den individualistiske anarkismens fanebærer nummer én, Murray Rothbard, i sin polemikk mot høyre- og venstreavvikere, kan være både hatefull og smålig. Slike illevarslende tegn skal man være meget oppmerksom på. Mennesker som virkelig vet at de har rett, har oftest en avslappet og romslig innstilling til annerledes tenkende. Hayek er et godt eksempel på dette.

Min foreløbige konklusjon på hvordan man bør stille seg til anarkokapitalistiske modeller, er denne:

Anarkismen kan fungere som en tankemodell som kan befrukte ens egen tenkning, men foreløbig er det også alt den er. Krev mer bevis og vent med troserklæringene.

Konklusjonen er grunnet mindre på en undersøkelse av anarkokapitalistiske modeller enn på en forståelse av at når vi forfølger et fjernt mål, vil vår oppfatning av målet alltid måtte endres etterhvert som vi kommer et visst stykke nærmere. Et fjernt mål er nødvendigvis noe vi bare skimter. Om vi allerede idag forplikter oss til en fast tro på hva dette målet er, vil det bli vanskelig, kanskje umulig, å foreta de nødvendige kursendringene når vi kommer nærmere.

Hvor går det viktige skillet?

Et annet spørsmål i forbindelse med anarkistisk teori, er om forskjellen mellom anarki og minarki (en begrenset stat) er mer betydelig enn forskjellen mellom minarki og en «vanlig», ubegrenset stat av moderne, vestlig type. Denne debatten blir ofte litt luftig og teoretisk. Jeg vil nærme meg saken mest mulig konkret; med støtte i historien vil jeg undersøke hva forskjellen mellom en begrenset og en mindre begrenset stat egentlig er.

Er staten alltid en ytre makt som tvinges på et uvillig folk? Eller finnes det statstyper som er spontant dannet av folket for folket?

Iflg. Alexander Rüstow (se hans store, klassiske verk om den vestlige sivilisasjon, Freedom and Domination) fins det to slags stat:

– erobringsstaten (ett folk erobrer et annet), og

– den lokale selvstyrestaten (et folk styrer seg selv.)

Rüstow ser den første som den oftest forekommende, særlig blant de store og ambisiøse statsdannelser, og det er denne statstypen som er hovedemnet for hans verk. Friheten utvikler seg etter hans syn i samspillet mellom samfunnsflertallet og den staten som er et resultat av fremmed erobring og en mindretallig overklasses politiske dominans, inntil erobrerne blir absorbert i flertallet. Som eksempel på den andre typen som han ikke behandler særlig inngående, nevner han forskjellige primitive stammesamfunn.

Anvender vi denne teorien på England fra år 1066 til 1688, finner vi at staten i denne tiden er grunnlagt på den normanniske erobring av anglo-keltiske folkeslag, som først vinner over det franske herrefolk og deres politiske etterkommere ved en lang og møysommelig motstandsprosess med både folkelig (House of Commons) og aristokratisk (Magna Charta 1215, House of Lords) deltagelse, der sluttproduktet er et rent representativt demokrati med et visst elitært preg. I det britiske system ligger suvereniteten hos parlamentet, ikke hos folket.

I Frankrike varer dominans-systemet like til 1789 (med senere tilbakefall), og har etterlatt seg en varig arv; tenk f.eks. på det franske presidentembetets kongelige preg. Opprøret mot det gamle regime var ikke en folkets kamp for å gjenvinne et opprinnelig folkelig styresett, men en intellektuell elites forsøk på å skape et nytt samfunnsstyre etter visse nye teorier. Følgen er blitt en stor politisk ustøhet med stadig nye konstitusjoner (hvorav enkelte ikke rakk å tre i kraft før de ble opphevet), mens kjernen i det gamle politiske systemet – sentralstyringen, autoritarismen og elitismen – er det som tross alt opprettholder kontinuiteten.

I Sveits har vi et sjeldent eksempel på et moderne styresett som bygger på en lang tradisjon med lokale folkegruppers styre av sine egne saker. Tradisjonen går tilbake like til det urgermanske stammedemokrati som den romerske forfatter Tacitus beskrev i sin Germania, skrevet i år 98 e. Kr. («Om de små ting rådslår høvdingene, om de store ting rådslår alle …»). Det eneste bruddet i denne tradisjonen er, interessant nok, napoleonstiden da Napoleon påtvang statsforbundet Sveits et fremmed enhetsstatssystem som opphevet kantonsgrensene og det lokale selvstyre. Men selv Napoleon måtte gi etter for sveitsernes stahet, og gjennom den såkalte mediasjonsakt av 1803, gjenopprettet han føderalismen og selvstyret. Med grunnloven av 1848 ble så Sveits en forbundsstat, og med den reviderte grunnlov av 1874 en tett forbundet nasjon. Det enestående ved det sveitsiske demokrati idag er at der finnes ytterst få tegn på politiske elitedannelser i statsapparatet. Fremstøt fra interessegrupper blir regelmessig avvist av velgerflertallet i folkeavstemninger. Det er slått fast i de fleste kantonsgrunnlover at suvereniteten tilligger folket i fellesskap, og at den utøves både ved valg og ved avstemning.

Gamle former for selvstyre

Andre eksempler på styre for folket ved folket er det tidlige nordiske tingstyre, som kan studeres i den reneste form i den islandske fristaten fra 930 til cirka 1150. Denne styreformen har samme germanske opprinnelse som det sveitsiske. Et særlig interessant trekk er at denne samfunnsordningen fungerte uten noen sentral utøvende makt.

En interessant avlegger av det gamle nordiske demokrati er tingstyret på øyen Isle of Man i Irskesjøen, som ble etablert av norske vikinger på 900-tallet og som har vart til våre dager, med visse avbrudd da adelskapet på fastlandet gjorde sine føydale interesser gjeldende. Isle of Man er idag selvstyrt hva angår lokale forhold, men ligger under Storbritannias militære beskyttelse. Øyens tingvoll (Tynwald – dette er også navnet på parlamentet) kan med en viss rett sies å være verdens eldste parlament i kontinuerlig bruk; dets tusenårsjubileum ble feiret i 1979. Styreformen er representativt demokrati, men man har beholdt det årlige alltingmøtet på Tynwald som et symbol på det direkte folkestyre.

Andre forfattere har nevnt det irske høvdingstyre i tidlig middelalder som et eksempel på samfunnsstyre uten noen ytre statsmakt.

På det lokale plan i Nord-Amerika utviklet det seg et vitalt lokalt selvstyre, like fra de første kolonistene ombord på skipet «Mayflower» den 11. november 1620 undertegnet «the Mayflower Compact», der de lovet hverandre å underkaste seg et felles styre, før de slo seg ned i Massachusetts. Lokale tingmøter, «town meetings», har siden vært et fast innslag i småkommunene i New England, særlig i Vermont. Denne tradisjonen dannet bakgrunnen for innføringen av de mer formelle mekanismene for direkte demokrati i amerikanske delstater rundt 1900 (initiativ, referendum og «recall»).

Forutsetninger for at det selvstyrte lokalsamfunn skal utvikle seg til et videre og mer komplisert statssamfunn, synes å være (i) fravær av en ytre statsmakt/ kongemakt, (Island, USA), eller vellykket folkelig motstand mot makten (Sveits). Men et selvstyre kan også etes opp innenfra, f.eks. ved at der oppstår allmektige høvdinger, parti- eller fagforeningspamper, demagoger, koterier, militærjuntaer, byråkratier osv. Ved at folkets disiplineringsevne overfor den utøvende makt – eller i et representativt demokrati, overfor den lovgivende forsamling – glir ut av dets hender, kan demokratiet gå over i et politikerstyre, slik det har skjedd i hele Vesten unntatt Sveits, særlig etter første verdenskrig.

Selve kjennetegnet på et fungerende demokrati blir derfor at folket hele tiden har effektiv kontroll med den politikk deres folkevalgte utøver i folkets navn. I et slikt system blir de folkevalgte ikke så mye folkets representanter som folkets agenter. De folkevalgte blir utøvende, og folket blir lovgivere.

Demokrati som liberalt ideal

Anarkistiske teoretikere har konsentrert seg om den første statstypen, erobringsstaten, når de analyserer statsfenomenet. De har vært lite våken for muligheten av, eller eksistensen av, selvstyrestater. De har ikke gjort forskjell på demokratier og autokratier, men skåret alle over én kam.

Selv ser jeg den andre statstypen, selvstyrestaten, som grunnlaget for det rene og naturlige demokrati. For meg betyr ikke demokrati ikke så mye folkestyre som selvstyre; kjennetegnet på ekte demokrati er fraværet av en ytre makt i forhold til folket. (Etter denne tolkningen fins det ikke mange demokratier i verden; i de fleste land fins enten en tradisjonell kongemakt, en nasjonal politisk?økonomisk maktelite, et partimonopol eller et fremmed dynasti.)

Etter min mening er skillet mellom selvstyre og øvrighetsstyre vel så viktig som skillet mellom minarki og anarki. Dette skillet er også et håndgripelig skille, ikke et rent teoretisk et, og der er ingen vanskeligheter med å finne eksempler i fortid og nåtid på at selvstyre gir fred, fremgang og samfunnsharmoni. Ved å sette det ekte demokratiet opp som praktisk ideal, kommer vi fra de politiske abstraksjoners luftrike og over i en verden av prøvede prinsipper som ikke krever noen troshandling av tilhengerne. Det er også et ideal som krever konkret historisk og statsrettslig viten av debattantene som også på denne måten orienterer dem mot den virkelige verden.

Jeg mener ikke at demokratiet, som ideal, skal konkurrere med anarkiet eller den begrensede stat. Men et konstitusjonelt demokrati som effektivt plasserer suvereniteten hos folket og ikke hos parlamentet eller statsoverhodet, vil i seg selv tendere mot en mer begrenset stat ? det viser erfaringen med direkte demokrati, både i USA, Sveits og andre land. Til dem som er redde for at et demokrati med ubegrenset folkesuverenitet kan true den enkeltes rettigheter, vil jeg si: Dette er en rent akademisk innvending. Erfaringen er at det er nettopp i demokratiene at menneskerettigheten er best sikret, og at det er i de land som har praktisert demokratiet mest konsekvent at rettene er best beskyttet. Når folk utøver sin makt over seg selv, i frihet fra ytre påbud, viser de seg ytterst fornuftige og rettsindige. Historisk sett er det demokratiet som har skapt minarkiet.

Den analyse av statsfenomenet jeg her har såvidt skissert, antyder at fullt demokratisk selvstyre ? med frivillige relasjoner mellom stater, delstater, fylker og kommuner, med sikring av retten for befolkningen i ethvert territorium til utskilling (secesjon) og med sikring av borgernes sivile og politiske rettigheter ? kan skape et politisk system preget av en så stor grad av frivillighet, at skillet mellom et slikt samfunn og et tenkt kapitalistisk anarki, kan bli nokså abstrakt. Et slikt demokrati har som ideal den fordel at det bygger på faktisk praksis og historisk erfaring, og kan støtte seg til en hel del ferdig utviklet statslære. Det blir derfor langt mer konkret og håndgripelig enn anarkiet, og gir oss et greit og umiddelbart mål å arbeide mot – mens vi fortsetter den lange filosofiske debatten om anarkiet.

Mer om demokrati

For å beskrive mitt demokratiske ideal nærmere: Etpar andre politiske fenomener henger naturlig sammen med demokrati i betydningen «et suverent folks styre av seg selv», nemlig republikanisme og føderalisme.

Anarkismens løsning på alle ting er at staten skal oppløses. Sålenge dette ikke skjer, står anarkistene der uten noe kontruktivt bidrag til viktig liv og død?spørsmål, som f.eks.: Har Slovenia rett til å skille seg ut av Jugoslavia? Hvis ja, hvorfor? Det er jo bare en fordømt stat som krangler med en annen fordømt stat. Hva er det i dette som en anarkist kan interessere seg for? Han mener jo at alle stater er illegitime og kriminelle organisasjoner. Demokraten, derimot, vil ha en klar mening om et slikt spørsmål: Han vi si at suvereniteten med hensyn til maktutøvelsen i et område ligger hos folket i dette området. Hvis folkets vilje er at området skal utskilles fra et forbund eller en enhetsstat som det befinner seg i, så skal folkets vilje skje. (Hvis det så er deler av Slovenia som vedtar å tre ut av Slovenia, må vi selvsagt kreve at de tillates det. Frivilligheten må gjelde på alle nivåer i sammenslutningen.) Demokraten er med andre ord føderalist (i motsetning til sentralist). Alle udemokratiske politiske bevegelser er sentralistiske. Det første Napoleon gjorde da han fikk makten over Sveits, var å omgjøre det til en enhetsstat. Det første Hitler gjorde da han kom til makten i Tyskland, var å oppheve delstatsforfatningene, jukse med grunnloven ved hjelp av et par «folkeavstemninger» – der et kuet og skremt folkeferd ga ham den legitimitet han fordret – og slik legge hele riket under sentral kommando.

Republikanisme er en like så naturlig følge av folkeselvstyret. Et fritt folk underkaster seg ikke en konge, et ikke?valgt suverent statsoverhode som selv definerer sin makt. En konstitusjonell monark er jo straks bedre, men skaper uorden i balansen mellom statsmaktene. Et folkestyre trenger jo en effektiv utøvende makt, men hele den demokratiske bevegelse har jo gått ut på å gjøre kongen ineffektiv som overhode. I Norge har vi derfor en statsform der all makt er samlet «i denne sal», altså stortingssalen, slik den slubberten Johan Sverdrup ville ha det. Faktisk har vi fått et sammenfall mellom den lovgivende og utøvende makt. Siden vel knapt noen vil samstemme i den danske konservativ-liberaler Johannes Hohlenbergs forslag om å gjenopprette kongens vetorett (se Kampen mod Staten, Kronos, Kbhvn. 1947), må løsningen vel søkes gjennom å få en direktevalgt statsminister som blir de facto statsoverhode.

Grunnlovsfedrene, både de i Philadelphia og de på Eidsvoll, så på representativsystemet som selve demokratiets hovedinstrument. Denne tanken holdes aktivt i live idag av norske stortingsmenn (som naturligvis var meget sterkt tiltalt av Sverdrups slagord). Faktisk brukes det, utrolig nok, som et argument mot innføring av folkeavstemninger i landet at de ville true demokratiet, d.v.s. Stortinget. Det er på tide å understreke at representativsystemet kun er innført som en formentlig mer praktisk måte for folket å utøve sin suverenitet på. Om folket etterhvert kommer til å mene at instrumentet har vesentlige svakheter, er det folkets rett å ta andre instrumenter i bruk. Stortinget må i denne sammenheng innta et mer realistisk og ydmykt syn på sin egen rolle. Det er ikke opp til Stortinget (eller til Grunnloven) å avgjøre hvordan det suverene folk styrer seg selv.

I forrige århundre var hovedtanken bak demokratiet at de folkevalgte skulle granske og begrense regjeringens maktutøvelse ? husk at under monarkiet var regjeringen Kongens råd, valgt av ham. Idag er som sagt skillet mellom den lovgivende og utøvende makt på langt nær teoretisk. Derfor er det et langt mer vesentlig krav at folket må ha effektiv adgang til å granske og disiplinere de folkevalgtes maktutøvelse, enten det dreier seg om Regjeringen eller Stortinget. Midlene ligger klare: velgerbestemt referendum i lovsaker, folkeinitiativ ved vedtak og grunnlovsendring, obligatorisk referendum i grunnlovsvedtak samt endel andre viktige saker, og folkets tilbakekallingsrett overfor storting og regjering. Vi skal heller ikke utelukke andre varianter.

Ett område der anarkismen virkelig har noe å bidra med til statsteorien, er rettsvesenet. I Montesquieus ånd vil de fleste liberale demokrater snakke om behovet for å sikre denne gren av statsmakten uavhengighet. Uavhengighet av hva? Svaret må vel være: av de andre to grener av statsmakten. Selv er jeg kommet i større og større tvil om en institusjon hvis utøvere (dommerne) utnevnes av den utøvende makt og lønnes av den lovgivende makt noensinne kan bli uavhengig av disse. Sant å si finner jeg sterk grunn til å tvile på om rettsvesenet i det hele tatt er eller kan være en statsmakt.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1991.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer