Magasin

Våre hemmelige lyster: Hvorfor vi alltid ender opp med handelsbarrierer

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.

Denne artikkelen, skrevet for nesten 150 år siden, er like aktuell i dag. Frihandelens enkle logikk biter ikke på denne verdens Lundteigener.

Hva er best for individet og samfunnet, overflod eller knapphet?

«Hæ!», kan folk si. «Hvordan kan det være noen tvil om det? Har noen noen gang påstått, eller kan det overhode hevdes, at knapphet er grunnlaget for menneskehetens velferd?»

Joda, dette har blitt foreslått. Joda, dette blir gjentatt igjen og igjen og det hevdes den dag i dag, slik at jeg ikke nøler med å hevde at «knapphetsteorien» er den klart mest populære av alle teorier. Den besudler alle samtaler, avisartikler, bøker og politiske taler. Hvor merkelig det enn kan høres, er det sikkert at sosialøkonomien ikke vil ha fylt sin oppgave og utført sin praktiske funksjon før den har popularisert og etablert som sannhet denne veldig enkle læresetning: «Velstand består i overflod av varer.»

Hører vi det ikke hver eneste dag: «Utlendingene kommer til å oversvømme oss med varer»? Altså er folk redde for overflod. Har ikke handelsministeren sagt: «Det er overproduksjon». Altså var han redd for overflod. Motsetter ikke arbeiderne seg nye maskiner? Dermed er de redd for overproduksjon – eller sagt på en annen måte – overflod. Har ikke en stortingsrepresentant uttalt: «La brød være dyrt, så vil bonden bli rik.» Brød kan bli dyrt bare dersom det er knapphet på det, følgelig var meningen å fremme knappheten.

Trykker ikke avisene en eller flere artikler hver dag for å vise at det er riktig politikk å heve prisen for alle varer gjennom høyere tollsatser? Følger ikke politikerne hver eneste dag denne oppfordringen? Men toll hever prisene fordi de fører til lavere utbud av varene. Følgelig setter avisene og politikerne knapphetsteorien ut i livet, og jeg hadde rett når jeg sa at denne er den mest populære av alle teorier.

Hvordan kan det ha seg at i arbeidernes, redaktørenes og politikernes øyne er overflod farlig og knapphet en fordel? Jeg skal forsøke å spore denne illusjonen tilbake til dens opphav.

Knapphetsteorien

Vi kan observere at en mann skaffer seg velstand i den grad han kan utnytte sin arbeidskraft på en bedre måte, det vil si, selge den til en høyere pris. Han oppnår en høyere pris i henhold til knappheten av den varen som blir produsert med hans arbeid. Vi kan av dette konkludere med at knapphet gjør ham rikere. Dersom vi anvender det samme resonnement på alle arbeidere samtidig, har vi funnet frem til knapphetsteorien. Derfra fortsetter vi med å sette teorien ut i livet, slik at vi favoriserer alle produsenter, gjennom å kunstig heve alle priser og skape knapphet på alle varer gjennom reguleringer og proteksjon-isme, gjennom å avskaffe maskinene og andre lignende metoder.

Det samme gjelder for overflod. Vi kan observere at når det er mye av et produkt, er prisen lav og derfor tjener produsenten mindre. Dersom alle produsentene er like ut-satt, blir de alle fattige. Følgelig er det overfloden som ruinerer samfunnet. Siden alle som tror på en teori forsøker å sette den ut i praksis, kan vi i mange land se at mennesket har gått til krig mot overfloden.

Denne sofismen gjør kanskje ikke noe særlig inntrykk som generalisering, men dersom den anvendes på et avgrenset felt, på en eller annen næring eller gruppe produsenter, blir den svært tiltrekkende, og det er lett å skjønne.

Overflodsteorien

Mennesket produserer for å kunne forbruke. Det er på samme tid produsent og forbruker. Argumentasjonen jeg har brukt ovenfor tar bare hensyn til den første rollen. Fra den andre siden ville argumentet lede til motsatt konklusjon. Kunne vi ikke si at forbrukeren ble rikere i den grad han kunne kjøpe alt billigere, og at han kan kjøpe billigere jo større overflod det er av produktet? Følgelig fører overflod til at han blir rikere, og dersom dette argumentet overføres til alle forbrukere har vi kommet frem til overflodsteorien.

Handel

Det er en mangelfull forståelse av fenomenet handel som skaper disse illusjonene. Dersom vi analyserer vår egeninteresse, ser vi klart at den er tosidig. Som selgere er vi interessert i høye priser, og følgelig i knapphet. Som kjøpere er vi interessert i lave priser og det som går ut på det samme, nemlig en overflod av varer. Vi kan derfor ikke bygge på den ene eller andre av disse aspektene ved egeninteressen før vi på forhånd har bestemt hvilken av de to som faller sammen med den allmenne og varige interesse til menneskeheten.

Dersom mennesket var et ensomt dyr og arbeidet kun for seg selv, dersom han altså forbrukte fruktene av sitt eget arbeid og ikke drev med handel, ville teorien om knapphet aldri ha blitt oppfunnet. Det ville være alt for selvsagt at overflod ville være en fordel for ham, uansett om den oppsto som følge av hardt arbeid, de mektige redskaper og maskiner som han hadde oppfunnet, jordens fruktbarhet eller til og med en mystisk invasjon av varer som tidevannet hadde lagt igjen på stranden.

Ingen ensom mann vil finne på å konkludere med at han for å sikre sin egen sysselsetting burde ødelegge redskapene som sparte ham slit, nøytralisere jordens fruktbarhet eller sende tilbake til sjøen de varer som var skylt i land. Han ville lett ha skjønt at arbeid ikke er et mål i seg selv, men et middel, og at det ville være absurd å avvise målet for å unngå å skade midlene. Han ville også skjønne at dersom han bruker to timer om dagen til å skaffe seg det han trenger, så vil alle forhold som sparer ham for en times arbeid, så lenge resultatet er det samme, føre til at han har en ekstra time disponibelt som han kan bruke til å bedre sin velferd. Han ville kort sagt innse at det å spare arbeidskraft er det samme som fremskritt.

Produsentens og forbrukerens interesser

Handel svekker vår innsikt i en så enkel sannhet. I et samfunn med arbeidsdeling er det ikke slik at produksjonen og forbruket av en vare gjøres av det samme mennesket. Hver enkelt begynner å se på sitt arbeid som et mål snarere enn som et middel. Handel skaper to ulike interesser, produsentens og forbrukerens, og de to interessene er alltid i strid med hverandre. Det er essensielt å studere disse.

La oss se på hva produsentens kortsiktige interesser består i. Jo, at færrest mulig deltar i produksjonsprosessen og at flest mulig etterspør produktet. Sosialøkonomien uttrykker dette som at tilbudet begrenses og etterspørselen er stor – begrenset konkurranse og ubegrenset marked. Hva består forbrukerens kortsiktige interesser i? Jo, at tilbudet er ube-grenset og etterspørselen begrenset.

Siden disse to interessene utelukker hverandre, må nødvendigvis en av dem være i samsvar med allmenninteressen, mens den andre er i strid med den. Men hvilken skal loven favorisere for å fremme allmennvellet, dersom loven da skal favorisere noen i det hele tatt? For å finne ut dette er det nok å vite hva som ville skje dersom menneskets hemmelige ønsker ble oppfylt.

Produsenten

Så lenge vi er produsenter må det innrømmes at hver enkelt av oss har ønsker som er antisosiale. Dersom vi dyrker vindruer, ville vi ikke akkurat bli lei oss dersom alle andre enn våre egne druegårder ble ødelagt av frost. Dette er knapphetsteorien. Eier vi jernverk ønsker vi ikke at noe annet jern enn vårt eget skal tilbys i markedet, uansett om det skulle være behov for det, fordi det er nettopp dette uoppfylte behovet som gir oss en høy pris. Dette er også knapphetsteorien. Dersom vi er bønder, sier vi med stortingsrepresentanten: La brød være dyrt, slik at bøndene blir velstående. Dette er fremdeles knapphetsteorien.

Dersom vi er leger, kan vi ikke nekte å innse at visse fysiske forbedringer, slik som bedre hygiene, utbredelsen av moralske dyder som moderasjon og edruelighet, fremgang i kunnskap slik at flere kan ta vare på sin egen helse og oppdagelsen av enkle kurer, vil være et dødelig slag mot vår profesjon. I rollen som leger er våre hemmelige ønsker antisosiale. Jeg mener ikke å påstå at leger faktisk gir etter for disse hemmelige ønskene. Jeg foretrekker å tro at de faktisk ville ønske nye kurer velkommen med glede, men dersom de som mennesker og kristne skulle gi etter for slike impulser, og dermed fornekte sine egne interesser, ville de egentlig innta forbrukerens synspunkt. I den grad legene praktiserer sitt yrke og skylder det sin velstand og prestisje, er det umulig å unngå at hans interesser er antisosiale.

Lager vi bomullsstoffer ønsker vi å selge til en pris som er fordelaktig for oss. Vi ville med glød gå inn for forbud mot konkurrerende produsenter. Selv om vi ikke offentlig ville kreve dette, ville vi finne indirekte måter å oppnå det samme på, for eksempel ved å stenge utenlandske tekstiler ute, slik at vi med tvang kunne frembringe en for oss profitabel knapphet på klær.

På samme måte kunne vi foreta en undersøkelse av alle bransjer, og vi ville finne at produsentene har antisosiale interesser. Som Montaigne sier det: «Handelsmannen profit-terer på ungdommens ekstravaganse, bonden på den høye kornprisen, arkitekten på bygningenes forfall, advokatene på folks krangling. Til og med prestene kan takke vår død og våre synder for sin stilling og sitt kall. Ingen lege gleder seg over den gode helsen til selv sine venner. Ingen soldat gleder seg over freden i sitt land. Og slik er det med oss alle.»

Det følger av dette at dersom enhver produsents hemmelige ønsker ble oppfylt, så ville verden raskt bevege seg tilbake til barbariet. Seilet ville overta for dampbåten, åren ville erstatte seilet, og ville i sin tur måtte gi etter for vognen, denne for mulldyret og mulldyret for bæreren. Ull ville forby bomull, bomull ville forby ull osv., helt til knappheten på alt til slutt ville fjerne mennesket selv fra jordens overflate.

Forbrukeren

Dersom vi nå går over til å vurdere forbrukerens kortsiktige egeninteresse, vil vi finne at denne er i perfekt samsvar med allmenninteressen, og de krav som menneskehetens velferd stiller. Når en kjøper drar på handlerunde, ønsker han å finne en overflod å velge mellom. Han ønsker at årstidene skal skifte slik at avlingene blir best mulig, at flere og flere vidunderlige oppfinnelser skal lede til at flere produkter blir tilgjengelige, at tid og arbeid skal spares inn, at avstand skal krympe, at fred og rettferdighet skal gjøre det mulig å senke skattebyrden og at tollmurer av alle slag skal ramle sammen. På alle disse områdene er forbrukerens kortsiktige interesser i samsvar med allmenninteressen. Han kan overdrive sine ønsker i det uendelige, de vil likevel ikke være i strid med allmenninteressen. Han kan ønske at mat og husrom, undervisning, sikkerhet og fred, helse og styrke – at de alle skulle være fritt tilgjengelig for ham, helt uten slit, slik som med vannet i bekken, luften rundt ham og sollyset han bader i, uten at dette på noen måte er i strid med samfunnets velferd.

Kanskje vil folk si at dersom alle disse ønskene kunne oppfylles, så ville produsentens arbeid bli mer og mer begrenset, og til slutt opphøre av mangel på noe å bruke det til. Men hvorfor ville det skje? Jo, fordi i denne helt hypotetiske situasjonen så ville alle ønsker og lengsler være oppfylt. Kan noen være så snill å fortelle meg hvorfor, i en slik hypotetisk situasjon, vi skulle beklage slutten på den industrielle produksjonen?

La meg få lov til enda en gang å gjenta følgende: Det er en fundamental motsetning mellom selgeren og kjøperen. Den første ønsker at tilgangen på varer i markedet skal være knapp og dyr. Den andre ønsker at tilgangen skal være rikelig og billig. Våre lover, som i det minste burde være nøytrale, tar parti for selgeren mot kjøperen, for høye priser mot lave priser, og for knapphet mot overflod. Lovene går ut ifra, om enn ikke med overlegg så i det minste logisk sett, at et land er rikt dersom det mangler alt.

La oss anta at vi akkurat nå, med slike lover i kraft, tok en fullstendig vareopptelling over alt som finnes i Frankrike som kan brukes til å tilfredsstille ønskene og smaken til vår befolkning – kjøtt, klær, brensel, korn, kolonialvarer etc. La oss videre tenke oss at dagen etter ble alle stengsler for utenlandsk import opphevet. Dersom vi foretok en vare-opptelling etter tre måneder for å bedømme resultatene av en slik reform, hva ville vi da finne? Er det ikke tilfelle at det ville være mer korn, husdyr, klær, jern, kull, sukker etc. i Frankrike enn ved den første vareopptellingen?

Skal vi tro at folket er bedre foret under dagens lover fordi det er mindre brød, kjøtt og sukker i landet vårt? Er det bedre kledd fordi det er mindre lin og ullstoffer? Er deres boliger bedre oppvarmet fordi det er mindre kull? Er deres arbeid lettere fordi det er mindre jern og kobber, eller fordi det er færre redskaper og maskiner?

Men, innvender du, dersom utlendingene drukner oss i varer, vil de stikke av med alle pengene våre. Vel, hva gjør det? Mennesker spiser ikke penger, de kler seg ikke i gull eller fyrer sine hus med sølv. Hvilken forskjell gjør det om det er mer eller mindre penger i landet, dersom det er mer brød i skapet, mer kjøtt i spiskam-meret, mer klær i garderobe-skapet og mer ved i vedskjulet?

Proteksjonistiske lover skaper alltid det samme dilemma. Enten innrømmer vi at de skaper knapphet, eller vi inn-rømmer det ikke. Dersom vi innrømmer det, erklærer vi også at de skader folket. Dersom vi ikke innrømmer det, benekter vi også at de ikke minsker tilgangen på varer og øker prisene, og endelig benekter vi at de favoriserer produsenten. Slike lover er enten skadelige eller virker ikke. De kan ikke være nyttige.

Frederic Bastiat var en fransk sosialøkonom, debattant og politiker. Artikkelen er gjengitt fra boken Economic Sophisms med tillatelse fra Institute for Humane Studies, Virginia.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer