Magasin

Forebyggende helsearbeid – helsefascisme?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3-6, 1992.

Vi befinner oss i en sosialdemokratisk kultur som er besatt av søken efter trygghet. Forebyggende helsearbeid vil uten respekt for individuelle valg og enkeltmenneskets rett til å søke eller unngå risiko, lett utvikle seg til en autoritær helsefascisme hvor staten tiltar seg retten gjennem lov å overprøve borgernes valg. Demokratiets hedersrop «folket gjennem valg bestemmer» er henvist til et valg-avlukke hvert fjerde år.er.

Det er nylig fremlagt en utredning om forebyggende helsearbeid (NOU 1991:10). Denne behandler også de prinsipielle argumentene for formynderstaten og gir ganske vide fullmakter for å gripe inn i befolkningens frie valg. Det er derfor viktig å se litt nærmere på argumentene som fremføres.

Hindre at man utsetter andre for helsefare

Prinsippet om at man ikke fritt kan utsette andre for helsefare er holdbart, men bare med to viktige presiseringer:

1) Hvor alvorlig er faren? Risikoen man utsetter andre for, må være betydelig. Dersom det f.eks. dreier seg om adferd som subjektivt oppfattes som svært positivt for det store flertall, men fører til la oss si ett ekstra dødsfall i landet p.g.a. av kreft pr. hundre år, er det åpenbart at forbud og restriksjoner ikke lar seg forsvare. Dersom risikoen er høy og fordelene synes mindre, er et forbud på sin plass. Et eksempel på dette er råkjøring og promillekjøring.

2) I hvor stor grad påtvinges andre helserisiko? Har de andre alternativer? Er det rimelig å anta at de vil akseptere en slik risiko som del av en «pakke», der de får andre goder som henger nøye sammen med den risikable adferden? Røykeloven er et passende eksempel. Den omfatter ikke private hjem, bl.a. fordi det er åpenbart at «pakke»-argumentet er gyldig. Miljøer som man i stor grad er nødt til å oppsøke, står i en annen stilling. F.eks. kan det tenkes at markedet ikke er stort nok til å gi et tilbud på både røykfrie og røyktillatte fly. Hvorvidt røyking på fly bør være tillatt blir derfor et spørsmål om hvordan vi vurderer alvorligheten av skadevirkningene på andre. Når det gjelder restauranter, er saken opplagt en annen fordi markedet er fullt i stand til å dekke etterspørselen etter røykfrie miljøer dersom kundene vurderer viktigheten av dette høyt nok.

Et beslektet resonnement vil gjelde for alkohol-serveringen, selv om det ikke er de direkte helseskadene av alkohol som her er relevante, men det (for mange oppfattet som) utrivelige miljøet som skjenking fører til. Her er markedets dom relativt entydig. På tross av høye avgifter på alkohol og delvis subsidiering av rusfrie steder, så er etterspørselen etter de siste meget begrenset. Det er mitt inntrykk at også de fleste avholdsfolk vil velge et skjenkested nå de går på byen. Dette samsvarer med pakke-resonnementet. Fordelene med det miljøet som alkohol skaper (inkludert å treffe kjente som foretrekker muligheten til å drikke) vurderes av mange av de som drikker lite eller ingenting som større enn ulempene.

Den som betaler, bestemmer.

Fordi Staten bærer en stor del av kostnadene ved det du gjør med din kropp over offentlige helse- og sosial-budsjetter, har de rett til å innskrenke din disposjonsrett over deg selv, lyder argumentet. Mennesket «eksproprieres». Argumentet illustrerer den klare sammenhengen mellom velferdsstat og formynderstat. Ett svar er å minske dekningen av kostnadene ved helseskadelig adferd fra en tredjepart (skattebetalerne) og øke egendekningen. Den mest ekstreme varianten vil være fullprivatisering av helsevesenet, dernest å ekskludere visse typiske livsstilssykdommer fra dekningen, f.eks. skrumplever og røykrelaterte kreftformer. Et mer moderat tiltak er høyere egenandeler, som generelt oppmuntrer til å ta vare på egen helse. Vi vet at det er nøye sammenheng mellom livsstil og helse, og at helseproblemer derfor i stor grad er selvforskyldt. Hvorfor skal da andre betale hele regningen?

Et annet svar er å utfordre selve grunnlaget for resonnementet – at helseskadelig adferd påfører velferdsstaten utgifter. Det er nemlig slik at når dette argumentet fremføres, så utelates nesten alltid den andre siden i ligningen, at helsefarlig adferd ikke bare øker behovet for helse-tjenester, men også forkorter levealderen. Mesteparten av denne forkortelsen vil slå ut i folks effektive pensjonsalder. Innsparingen over folketrygdens alderspensjon er derfor meget store. Såvidt meg bekjent, foreligger ingen beregninger som forsøker å veie disse to størrelsene mot hverandre.

Fremme av sunn livsstil gjennom opplysning (propaganda)

Det er utvilsomt et gode at folk er klar over omfanget av den risiko de utsetter seg for. Diskusjonen vil gå på

– I hvor stort omfang slik informasjon skal gis, f.eks. hvor høyt dette skal prioriteres i skolen. Informasjon har en kostnad som må veies mot nytten.

– Hvem som skal gi informasjonen. Endel informasjon kan være omstridt av livssynsmessige grunner og bør delegeres til familiene eller frivillige organisasjoner fremfor monopolskolen. Annen informasjon vil være faglig omstridt, f.eks. den som angår rusmidler.

– I hvilken grad og form informasjonen er effektiv. Dersom informasjonen får tydelig preg av moralisering eller propaganda, vil den ofte kunne ha liten eller negativ effekt. F.eks. vil innprenting av at hasj er veldig vanedannende og veldig farlig, føre til at de som likevel prøver det, vil oppdage at dette langt fra er sant, og miste enhver tiltro til offentlig informasjon. Forbuden frukt-argumentet er også relevant. Jo mer lærerne terper på at man ikke skal røyke, jo mer motivert blir enkelte elever til å røyke i skolegården.

Hindre folk i å handle irrasjonelt

Å oppkaste seg til dommer over hva som er rasjonelt for det enkelte menneske, er et typisk trekk ved formyndersamfunnet. Individene har helt forskjellig oppfatning av hvor stor risiko de er villige til å ta og ulempene de tillegger sikkerhetsforanstaltninger. Mange mennesker oppsøker også fare, og det er ikke uvanlig å høre folk klage over at samfunnet er blitt for trygt og ufarlig. Er dette irrasjonelt? Når utredningnen om forebyggende helsearbeid enkelt fastslår at det er irrasjonelt å ikke bruke bilbelte, er dette en påstand som overhode ikke underbygges. Om noen synes at det nedsatte velværet med et belte er en større ulempe enn den økte risikoen ved ulykker, er det hans vurdering som en med et annet syn på risiko ikke har noen rett til å overprøve. Denne loven, i likhet med påbud om hjelm, er typiske formynderlover. De kan likevel ikke regnes som særlig alvorlige inngrep i den personlige frihet.

Hindre folk i å bli slaver av sine lyster

NOU 1991:10 sier at bruk av rusmidler og tobakk ikke er resultat av et fritt handlingsvalg. Slike avhengighetsteorier mangler medisinsk grunnlag og bygger isteden på et deterministisk menneskesyn der det er liten eller ingen plass for fri vilje. At noen foretrekker å fortsette med noe som de vet er helsefarlig, betyr ikke at de er slavebundet, bare at den kortsiktige nytten av adferd for dem er viktigere enn den langsiktige risiko. Det kan ikke forsvares at utenforstående går inn og overprøver slike individuelle vurderinger.

Vi lever i en sosialdemokratisk kultur som er besatt av søken etter trygghet. Dette må ikke føre til at friheten ofres og alle innbyggerne påtvinges den samme trygghet. En fugl er trygg i buret, men skal vi sette mennesker i bur?

Carpe Diem.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3-6, 1992.

Mest lest

Arrangementer