Magasin

Ronald Reagan rir igjen

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995.

Radikal skattereform blir et stadig hetere tema i amerikansk politikk. Det mest populære forslaget er å erstatte dagens progressive inntektsskatt med en flat skatt på ca. 17%, samtidig som alle andre fradrag enn bunnfradraget fjernes. Andre vil fjerne hele inntektsskatten og gå over til forbruksbeskatning. Skattedebatten kommer trolig til å prege neste års presidentvalg.

Republikaneres seier i Kongressvalget i november innebærer at tilbudsside-økonomene igjen er på offensiven. Denne gruppen fikk stor innflytelse under Ronald Reagan. De mest ytterliggående mente at stimulans av samfunnets produktive krefter gjennom skattelettelser og avregulering kunne øke den økonomiske veksten så mye at lavere skattesatser ikke ville redusere statens skatteinntekter. Den såkalte Laffer-kurven viste dette, og ble symbolet på tilbudsside-økonomi. Dermed ble det heller ikke nødvendig å kutte i utgiftene. Dette høres mistenkelig ut som Ole Brumm-politikk. Skattelettelsene Reagan gjennomførte har fått mye av skylden for budsjettunderskuddene, og venstresiden har lenge ment (eller håpet) at tilbudsside-økonomien var et tilbakelagt stadium. Bush-Clinton-perioden har da også medført økte skatter, særlig høyere marginalskatter.

Republikanerne møter kritikken mot Reagan-periodens skattelettelser på tre måter; ved å påpeke at de faktisk ikke var årsaken til budsjettunderskuddet, gjennom å legge mer vekt på utgiftskutt og ved å utfordre den rådende omfordelingspolitikken ideologisk.

Erfaringene fra Reagan

Budsjettunderskuddet er langt fra er særlig høyt, sammenlignet med europeiske land. Det økte riktignok under Reagan, selv om det ble redusert på slutten av hans periode. Denne økningen skyldtes imidlertid ikke skattelettelsene. Som andel av BNP var statens inntekter stabile i perioden. Utgiftene utenom forsvaret økte også omtrent i takt med BNP. Siden den økonomiske veksten under Reagan var høy, økte statens utgifter utenom forsvar derfor reelt med 22% fra 1981 til 1989. Reagan-administrasjonen var altså ikke spesielt flinke til å gjøre det den hadde lovet, nemlig å redusere statens omfang. Dette skyldtes delvis Demokratisk flertall i Representantenes Hus, og i deler av perioden i Senatet, delvis at nedskjæringer sjelden er populært. Hovedårsaken til spriket mellom inntekter og utgifter var imidlertid sterkt økende forsvarsutgifter. Ronald Reagan rustet Sovjetunion i kne, men han betalte ikke regningen.

Dynamisk skattepolitikk

Reagan gjennomførte to skattereformer av stor betydning. Fra 1981 ble alle skattesatser redusert med 25%, og fra 1986 ble marginalskatten redusert samtidig som fradrag ble fjernet eller gjort mindre generøse. Systemomlegningen fra 1986 dannet skole for mange andre land, også Norge. Reformen i 1981 hadde som uttrykt mål å redusere de totale skatteinntekter, mens man i 1986 ønsket å få inn samme sum på en mer effektiv måte. Omfattende forskning har siden blitt gjort på følgene av skattereformene. En klar dynamisk effekt av reduksjonene i skattesatser fra 1981 er påvist. Skattegrunnlaget ble betydelig utvidet, slik at skatteinntektene ikke gikk ned så mye som en mekanisk fremskrivning skulle tilsi. Skattegrunnlaget økte bl.a. gjennom økt arbeidsinnsats (ikke minst ved at kvinnenes yrkesdeltakelse ble oppmuntret), og ved at en større andel av inntektene faktisk kom til beskatning. Når marginalskatten senkes, blir det mindre lønnsomt å bruke tid og ressurser på å finne hull i skatteloven og fradragsmuligheter. Dette er argumenter som vel kjent i Norge. Harvard-økonomen Larry Lindsey, som nå sitter i den amerikanske sentral-bankens styre, har påvist at uten denne dynamisk effekt ville reformen ført til at skatteinntektene i 1985 ville vært 115 milliarder lavere enn med det gamle regimet. Den reelle nedgangen ble 33 milliarder. (Dersom bare de høyeste skattesatsene hadde blitt kuttet, ville skatteinntektene ha økt – Laffer hadde rett). Det ble heller ikke slik at de rike betalte mindre skatt, selv om maksimal marginalskatt gikk ned fra 70% i 1980 til 50% i 1983 og 28% i 1987. Mens den rikeste prosenten av skatteyterne betalte 17,5% av føderal inntektsskatt i 1981 hadde dette økt til hele 27,5% i 1988.

Tilbudssidetilhengerne har aldri hevdet at enhver skattelettelse betaler for seg selv, bare at dette skjer når marginalskatten på forhånd var høy. Skattereformen i 1981 viste at dette var tilfelle når satsene ble redusert fra 70% til 50%. Tilbudsside-effekten av reformen av 1986 er ikke så enkel å fastslå, siden denne reformen også innebar kraftig reduksjon i fradragsmulighetene. Mange amerikanske forskere mener at det beste anslaget for provenymaksimerende inntektsskatt, altså den satsen som gir mest penger i statskassa, er ca. 35%.

Utgiftskutt nødvendig

Gjennom skatteøkningen i Bush-Clinton-årene har marginalskatten igjen krøpet oppover til gamle høyder. I 1995 vil den maksimale satsen være 39,6%, inklusive medlemsavgiften til folketrygden. I tillegg kommer inntektsskatt til delstatene, som varierer mellom 0 og 12%. Kutt i marginalskatten fra dette nivået vil trolig ha betydelige dynamiske effekter, men kanskje ikke nok til å opprettholde nivået på skatteinntekten. I forbindelse med republikanernes skatteletteforslag raser det en prosedyredebatt. Mange republikanere ønsker at en beregnet dynamisk effekt av skattelettelsene skal tas med når budsjettene vedtas. Dette vil redusere behovet for utgiftskutt. CBO, Kongressens budsjettkontor, motsetter seg dette, noe andre republikanere er fornøyd med, siden det tvinger partiet til å foreslå sterkere lut på utgiftssiden.

I forhold til Reagans periode er republikanerne nå langt mer innstilt på utgiftskutt, og de har et flertall i Kongressen som gjør det mulig, selv om Clinton kan bruke sin vetorett så lenge han sitter. Under Reagan skulle kampen mot «waste, fraud and abuse» gi de nødvendige innsparinger. Nå er få utgifter hellige. Unntakene er forsvarsbudsjettet og pensjonsutgiftene. John Kasich, som leder budsjettkomiteen i Representantens Hus har allerede lagt frem en kuttpakke som er tilstrekkelig til å betale for de skattelettelsene på $188 milliarder over fem år som ligger inne i Contract with America. Denne «velgerkontrakten» utgjør plattformen republikanerne i Representantens Hus gikk til valg på. Imidlertid er dette bare begynnelsen. Dersom ytterligere skattelettelser skal gis, samtidig som budsjettunderskuddet skal elimineres, rekker det ikke med dynamiske skatteeffekter og økt økonomisk vekst. Nye dype kutt må finnes. Det skal ikke bli lett å selge dette til velgerne. Som i andre land er de gjerne for lave skatter og høye offentlige utgifter.

Moms istedenfor inntektsskatt?

«Kontraktens» skattelettelser er ikke særlig dramatiske eller originale. De består hovedsaklig av høyere fradrag for barn, som ikke har noen dynamisk effekt, og en halvering av beskatningen av kapitalavkastning, som har en slik effekt, særlig på kort sikt. På litt lenger sikt ligger imidlertid tre meget radikale forslag på bordet, som alle innebærer dramatiske kutt i inntektsskatten. Bill Archer, formann i finanskomiteen i Representantens Hus, har foreslått å erstatte hele den føderale inntektsskatten med moms, som idag ikke finnes på føderalt nivå. Senator Dick Lugar har gjort dette forslaget til en bærebjelke i sitt (fåfengte) forsøk på å bli republikansk presidentkandidat. Statens skatteinntekter forutsettes i utgangspunktet uendret. Hovedargumentet for å gå over til forbruksbeskatning er at dette fremmer arbeidsinnsats og sparing, og dermed styrker den økonomiske veksten. Feinschmeckere blant sosialøkonomene har påpekt at å endre skattegrunnlaget fra arbeid til forbruk ikke automatisk påvirker tilbudet av arbeid, siden mengden varer og tjenester som kan kjøpes ved å arbeide en time ikke endres. Dette gjelder imidlertid bare tilfelle dersom inntektsskatten er flat. Når progressiv inntektsskatt erstattes med moms, som i sin natur er flat og ikke skiller mellom forbrukernes inntektsnivå, vil realverdien av ekstrainntekt øke. En annen virkning av en slik omlegning er at sparing gir større avkastning, siden beskatningen skjer først når midlene forbrukes. Å få opp den lave spareraten i USA anses av de fleste som en nøkkel til økt økonomisk vekst. Høyere privat sparing vil også gjøre det enklere å gå løs på amerikansk politikk helligste ku, de offentlige pensjonene (Social Security).

Den fremste politiske innvendingen mot forslaget er at det i en rendyrket form innebærer en betydelig omfordeling av skattebyrden fra høyinntekts- til lavinntektsgrupper. Dette skjer både fordi progressiviteten bortfaller, og fordi spareraten øker med høyere inntekter, noe som innebærer at skatteprosenten faktisk vil falle med økende inntekt.

Forbruksbeskatning

Et alternativ som løser det siste problemet, dersom det anses som et problem, samtidig som sparing oppmuntres, er en såkalt forbruksskatt. Det innflytelsesrike britiske tidsskriftet The Economist har nylig tatt til orde for et slikt system. I USA fremmes forslaget nå av Pete Dominici, formann i senatets budsjettkomite og den sentrumsorienterte demokratiske senatoren Sam Nunn. Forbruksskatten er ikke det samme som moms, men fungere som dagens inntekts-skatt, bortsett fra at den delen som spares (inkl. investering i bolig) ikke beskattes. I et slikt system er det fullt mulig å beholde progressive skattesatser.

Flat skatt

Det heteste skatteforslaget er imidlertid fremmet av republikanernes leder i Representantenes Hus, Dick Armey. Han foreslår å erstatte dagens progressive føderale inntektsskatt og mylder av fradrag med en flat skatt på 17%, både for bedrifter og personlige skatteytere. Alle fradrag fjernes, inklusiv rentefradrag. Unntaket er et bunnfradrag for alle, som Armey foreslår skal være USD 13.100 pr. skatteyter. Armeys forslag innebærer å trekke prinsippene i Reagans 1986-reform til sin logiske konklusjon. Med en så lav sats som 17% er det trolig ikke mulig å gjøre omlegningen provenynøytral, selv ikke med betydelige dynamiske effekter. Dersom den skal bli virkeliggjort, må derfor republikanerne kutte langt mer drastisk enn de hittil har ønsket. Slike kutt blir imidlertid lettere ved at så store skatteletter som det her er snakk om vil redusere behovet for sosiale overføringer i bånn og til middelklassen (særlig alderspensjon, som det nå blir lettere å spare til selv), samtidig som den medfølgende økte økonomiske veksten vil gi nye muligheter for de arbeidsløse og arbeidsføre trygdede.

Skattevalg i 1996?

Armeys forslag er ikke av ny dato, men få har tidligere tatt det særlig på alvor. Etter republikaneres valgseier har imidlertid stadig flere fremtredende opinionsledere og politikere støttet det. Armeys nye sentrale posisjon i partiet og ideologiske nærhet til lederen i Representantenes Hus, Newt Gingrich og presidentkandidat Phil Gramm gjør at hans forslag meget vel kan komme til å dominere presidentvalgkampen i 1996. Dette er Armeys mål. Han innser at flat skatt er for radikalt på dette tidspunkt, og vil bruke et års tid til å markedsføre det overfor det amerikanske folket, særlig ved hjelp av de konservative «talk radios» som idag kanskje er den viktigste opinionsdanner i USA. Det republikanske partiet har nedsatt sin egen skattekommisjon, som skal utrede hvilken modell som skal være partiets linje i fremtiden. Supply-sidernes ideologiske leder Jack Kemp leder utvalget, og det ville overraske sterkt dersom konklusjonen ikke blir å velge flat skatt.

Dersom republikanernes skulle stille seg bak Armeys forslag i 1996, særlig dersom Phil Gramm blir nominert som deres presidentkandidat, vil demokratene helt sikker gjøre saken til sitt hovedangrepspunkt, siden de da kan spille sitt favorittkort, misunnelsen. Denne stikker imidlertid ikke så dypt i USA som i Europa, der rettferdig fordeling gjerne er synonymt med likhet, og det er bred oppslutning om at staten skal drive en betydelig omfordeling. Det er heller tvilsomt at Armeys forslag om en skattesats på 17% vil vinne frem, selv om prinsippet om flat skatt skulle gjøre det. Dersom det amerikanske folk fortsetter å være like opptatt av budsjettunderskuddet, og det viser seg vanskelig å få aksept for dype utgiftskutt, kan satsen bli satt opp med noen prosentpoeng. En sats på 19-20% vil trolig være nok til å bringe like mye penger inn i statskassen som dagens skattesystem.

Ekko i Norge?

Amerikansk skattedebatt kan kanskje synes fjernt fra vår hjemlige politiske arena. Imidlertid er det ingen tvil om at trender som oppstår i USA har stor innvirkning også hos oss. Den skattereformen vi allerede har gjennomført ligner svært på Reagans reform fra 1986. Dessuten vil det både for samfunnsforskere og økonomer være interessant å måle de samfunnsøkonomiske virkningene av store endringer i skattesystemet, enten det nå blir i form av en overgang til forbruksbeskatning eller flat skatt. Dersom erfaringene blir gode, vil en ny runde skattereformer spre seg til Europa, og kanskje nå Norge en gang tidlig i neste århundre.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1995.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer