Kommentar

I skyggen av diktaturet – politisk retorikk

Politisk debatt har dels andre spilleregler enn akademisk debatt. Det gjelder vel så mye å ta seg ut på en appellerende måte som å finne frem til den beste løsningen. Det gjelder å vinne debatten og siden å vinne valget og endelig å vinne frem med sitt syn på hvordan samfunnet skal organiseres. Debatten ender i et ordkløveri som er en kam om sannheten og det moralske overtaket.

Storebror
I skyggen av diktaturet.

Den klassiske retorikken er igjen trukken frem fra skyggene. Dette gjelder også i skolen der barn lærer de klassiske appell-formene slik vi kjenner dem fra Aristoteles. Faktisk er pendelen svingt ganske langt i forhold til rehabiliteringen av retorikkens omdømme; sjelden hører man retorikk beskrevet som knep, hersketeknikk eller ordkløveri. Som en interessant kontrast til aristotelisk retorikk, som ikke er vesensforskjellig fra sofistenes, har vi sokratisk-platonsk retorikk (hvis den kan kalles en retorikk) som peker på dialogen som et middel for å nå det gode, eller det sanne. Slik er den proto-vitenskapelig. Retorikken er hjemmehørende i antikken. Det er pussig at denne kunsten derved representerer intet nytt under solen, men som Roland Barthes påpekte i «den gamle retorikken», så finnes det ingen ny retorikk.

Kanskje kan liberale strømninger allikevel ha noe å tilføre. Moderne regler for debatt peker på et krav om å behandle sine motdebattanter med tilbørlig respekt og at du skal være ærlig i ditt forsvar av egne standpunkter. Eksempelvis skal du:

  • Forstå motparten i beste mening
  • Ikke stille opp stråmenn
  • Holde deg til saken
  • Behandle motparten med respekt
  • Unngå negativt ladede fraser
  • Unngå å bli sint og heve stemmen

Slike regler kan gjerne forstås i et sokratisk-platonsk ønske om å finne sannheten, men gitt at en politisk debatt alltid har et element av skjønnhetskonkurranse, så blir etterlevelse av slike regler et spørsmål om hva slags politisk debatt vi ønsker.

I det videre skal jeg være mest opptatt av brudd på god debattskikk ved karakterisitkker som søker å marginalisere motparten, eller å gi en selv et moralsk overtak. Generelt har mennesker alltid vært slik at vi har villet støte ut personer som har en annerledes virkelighetsforståelse. Slike mennesker kan være kalt avvikere – et avvik for den etablerte normalen. Det kan dreie seg om personer med en annen legning, eller en annen livsfilosofi. Kanskje religiøse avvikere eller mennesker som ikke aksepterer autoritetenes autoritet. Kanskje de er hekser, kanskje er de bare unormale?

Kanskje ville slike mennesker bli utstøtt, regelrett drept eller bli satt gapestokk for å bli kastet møkk på eller bli utsatt for voldtekt. Kirken var utsatt for splittelser som katarene i den katolske kirken, eller bogomilene i den ortodokse. I det forrige århundrets revolusjoner var det best å unngå å bli betegnet som høyreavviker eller trotskyist. Ellers kunne man møte en like ublid skjebne som dantonister og jakobinere fra århundret før. La meg nevne flere: mensjeviker, anarkister og kulaker; de siste riktignok en klassefiende – i likhet med spissborgere og kontrarevolusjonærefemtekolonnister.

I vår tid er helt andre karakteristikker på moten. Det snakkes om misogyni, eller helst på norsk: mannssjåvinisme. Ableisme – om det enn er en anglisisme. Facisme, nazisme, homofobi, transfobi, islamofobi og antisemittisme, endog mot velferdsstaten.

Flere av disse karakteristikkene refererer tilbake til forrige århundres autoritære diktaturer. La meg i denne sammenhengen peke på hvordan noe offensiv begrepsbruk ble ryddet opp i ved at folk spontant selv-organisert grep fatt i tendensen til at det i enhver diskusjon, hvis den bare varte lenge nok, ville noen trekke sammenligninger til nazismen og Hitler. Dette fenomenet ble kalt hitling. Poenget var et så snart Hitler eller nazistene ble nevnt, så opphørte enhver meningsfylt diskusjon. Dette oppgjøret fikk folk til å skjerpe seg. Vi ser sjelden at noen roper ulv, eller burde jeg si Hitler, i våre dager, med mindre temaet er knyttet til Tyskland. Eksempelvis er karakteristikker av AfD til dels nokså farverike.

Til tross for den unike historisk plasseringen av facismen er det ikke uvanlig å karakterisere meningsmotstandere som facister. Jeg flirer alltid litt i mitt nokså moderate skjeggvekst av dette siden en korporativistisk økonomisk politikk var sentralt hos fascistene. Den norske lønnsdannelsen med partenes deltagelse gjennom frontfagsmodellen er jo relativ korporativistisk. Som nevnt er det mer eller mindre slutt på å omtale meningsmotstandere som nazister. Fascime-betegnelser fyller samme rolle ved assosiasjon. En enda nærmere assosiasjon til nazismen kommer ved bruk at begrepet antisemittisme. Antisemittisme var som kjent en grunnpilar hos nazistene. Begrepet er nå aktualisert på grunn av konflikten i Midt-Østen og dels en kontroversiell bok om temaet forfattet av Torkel Brekke1. Brekke, i likhet med flere, har ikke problemer med å sette en rasist-merkelapp på personer som er kritiske til Israels politikk på ulike områder. På denne måten får vi en liten omvei til hitlingen.

Symboler er et annet felt som gir opphav til kontroverser. Mens det største antallet mennesker i verden med sikkerhet ser svastikaen som et symbol på lykke og velstand, er symbolet i vesten assosiert med nazistene. Andre symboler kan tilsvarende oppleves som hatefulle uttrykk i Norge og deres bruk straffes under straffelovens §185. Et interessant lignende eksempel er Antirasistisk senters anmeldelse, under §185, av offentlig bruk av tyr-runen2. Andre har tatt til orde for å ta symbolene tilbake fra slemmingene. Denne strategien blir ikke alltid plukket opp. Eksempelvis husker jeg at da bandet Ym:stammen var aktive, hørte jeg ofte av de ble omtalt som nynazister, noe som bare kan være basert på noe runeskrift.

Det er tider med høyere takhøyde enn andre tider. Se eksempelvis skjermdumpen fra Julian Temples film the filth and the fury som skjermdump under. Scenen kan godt tolkes som både nazistisk og misogyn (hvis man kjenner scenen). Scenen er åpenbart maniert og laget for å være provoserende, og mye god kunst er nettopp provoserende. Jeg tror at folk har bedre av å leve i tider med større takhøyde.

Animert Sid Vicious iført hakekors-singlet.
Fra «the filth and the fury» (skjermdump).

Hensikten med å skrive denne teksten er i første rekke å oppfordre til et liberalt debattklima, og dernest på peke på hvordan en del merkelapper fra de europeiske diktaturene i forrige århundre henger ved oss. Mennesker har altfor lett for å sette merkelapper på hverandre som motvirker en fornuftig dialog. Åpenhet for andre synspunkter, respekt for andre og selvdisiplin i debatt vil gjøre oss alle bedre.

  1. https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/8J7Q0A/israel-antisemittisme-og-kritikk-av-staten-ogsaa-fra-joediske-tenkere
    https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/MoaM0R/viktig-men-upresist-om-antisemittisme
    https://www.apollon.uio.no/bokanmeldelser/2023/3_bok_ingen_uskyldig ↩︎
  2. https://antirasistisk.no/tyr-runen-nazistisk-symbol/
    https://klassekampen.no/utgave/2017-08-07/vil-ta-symbolet-tilbake
    https://www.nrk.no/trondelag/har-tatoveringer-fra-norron-mytologi_-tomas-fenris-amdahl-tar-avstand-fra-ekstremisme-1.15334950
    ↩︎

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer