Visste du at det i tiden mellom 1905 og 2. verdenskrig fantes et ikke-sosialistisk arbeiderparti i Norge? Partiet er i dag mest kjent for arven efter partiets leder Johan Castberg.
Et parti som plasserte seg mellom reaksjon og revolusjon. For småkårsfolk på bygdene mer enn i byene, som dyrket samarbeid fremfor klassekamp. For rettigheter og rettferdighet. Som mente Venstre gikk for sakte frem i arbeidet med reformer. Med mye sympati for Arbeiderpartiets saker, men uten aksept for partiets metoder.
Slik kan man kort oppsummere Arbeiderdemokratene. Det er uklart når det oppstod som eget parti, men det kan best beskrives som Venstres organiserte venstreside. Tidvis i samarbeid med, og tidvis i opposisjon til storebror Venstre. Stort sett med representasjon på Stortinget fra Oppland og Hedmark. Og som Ap startet av fagforeninger eller arbeiderforeninger.
Nylig kom jeg over en bok i Arbeidernes antikvariat. Den ble utgitt så lang tilbake som 1961 og heter «Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti» av Tertit Aasland, og ble utgitt på Universitetsforlaget. Undertittelen er «Det radikale Folkepartis (arbeiderdemokratenes) forhold til Venstre og sosialistene.» Så hvorfor lyktes ikke et mellomparti på Venstres venstre flanke? Jeg er ikke helt overbevist om at denne boken alene klarer å gi meg svaret.
Samarbeid «over» partiene – eller gjenreise partigjerdene?
Tre store saker var avklart med Norges selvstendighet i 1905: 1884 ble et gjennombrudd for parlamentarismen, og da Venstre fikk styrke nok til å endre grunnloven ble allmenn stemmerett for menn innført i 1898. Det siste store spørsmålet var om unionen med Sverige skulle oppløses. Samlingspartiet seiret ved valget i 1903 og i 1905 ble Christian Michelsen statsminister. Da unionen ble oppløst i 1905 var den siste store kampsaken løst. Men var topartisystemet med Høyre og Venstre egnet til å fange opp ulike gruppers interesser og nye saker som skulle løses i et selvstendig Norge? De to store partiene var slett ikke alene på banen.
Michelsen håpet i det lengste å finne en nasjonal enighet «over» partiene. Det lyktes ikke. Venstre med Gunnar Knudsen i spissen ville reise partigjerdene igjen.
Da Michelsen ikke lyktes, trakk han seg som statsminister og overlot til sin utenriksminister Jørgen Løvland å føre regjeringen i graven. Venstre ble «konsolidert», ved at Stortingets Venstreforening ble oppløst, og en ny stiftet – basert på Venstres program. Dermed var gjerdet reist mot høyresiden. Men allerede i 1906 hadde Venstres venstreside organisert seg.
Fra arbeiderforening til politisk parti
Arbeidersamfunnene krevet «arbeiderkandidater» høyt oppe på Venstres stortingslister, men det var med blandet hell. Startskuddet for Arbeiderdemokratene? De fleste støtter seg på en enstemmig resolusjon (uttalelse) fra partiets landsmøte i januar 1906, da de bestemte seg for å stille egne valglister:
«De forenede norske arbeidersamfund anser det nøvendig at der nu dannes et demokratisk parti omfattende det hele land til gjennomførelse af de nationale og sociale opgaver, som er opstillet paa organisationens valgprogram.»
Arbeiderdemokratene kan efter min mening like gjerne beskrives som en organisert fraksjon på Venstres venstre fløy, eller den progressive del av partiet. Forfatteren selv er ikke inne på de tanker, efter hva jeg kan se.
I boken beskrives partiet selv, velgerne og partiorganisasjonen. Det er vanskelig å beskrive partiets grunnsyn fordi det aldri ble vedtatt noe prinsipprogram. Forfatteren har tatt utgangspunkt i valgprogrammer, uttalelser, forslag som partiet fremmet på Stortinget, og hvordan de folkevalgte stemte der. Som ikke-sosialistisk arbeiderparti var Arbeiderdemokratene noe unikt; plassert mellom Venstre og det fremvoksende Arbeiderpartiet. Derfor ser forfatteren spesielt på forholdet til disse to, og hvordan Arbeiderdemokratene forsøkte å kompensere manglende støtte fra velgerne og styrke i Stortinget med å skaffe seg en nøkkelposisjon gjennom sitt forhold til nettopp Venstre og Arbeiderpartiet.
Arbeiderdemokratene vokste ut av De forenede Norske Arbeidersamfund, som søkte å påvirke Venstre. Mer politiserte fagforeninger stiftet Arbeiderpartiet for å bruke det som virkemiddel til direkte politisk innflydelse. Forfatteren tar det for gitt at leseren kjenner til denne bakgrunnen for Arbeiderdemokratene, og bruker ikke mye plass på å redegjøre for dette forholdet.
Det var landbrukspolitikken som var Arbeiderdemokratenes viktigste sak. Landmannsforbundet (i 1920 omdannet til Bondepartiet) forsøkte å påvirke Venstre i landbrukspolitikken, men Gunnar Knudsen sto imot. Han ville ikke at Venstre skulle bli et særinteresseparti. Aps senere statsminister Christopher Hornsrud forlot ifølge biografien om ham Venstre fordi han ikke fikk gjennomslag for en landbrukspolitikk rettet mot småbrukere. Han gikk over til Ap. Ap forlot i 1902 ifølge Aasland tanken om kollektivisering av landbruket, og Hornsrud fikk gjennomslag hos Ap efter å ha forlatt Venstre. Arbeiderdemokratene skremte likevel velgerne med at Ap egentlig ville ta fra bøndene jorden. Selv ville de oppmuntre småbrukere til å dyrke jord som lå brakk.
Fagopposisjonen av 1911 seiret på Aps landsmøte i 1918, og partiet ble revolusjonært. Splittelsen i Arbeiderpartiet varte i nær et tiår. Det var valgene i 1912 (sammen med Venstre) og 1915 som var Arbeiderdemokratenes beste valg. De klarte ikke å profitere på Aps revolusjonære orientering, men var på gjennomgående nedadgående kurs fra og med valget i 1918. Kanskje skyldtes det at småkårsfolk hadde flere alternativer å velge mellom blant de røde arbeiderpartiene?
Mislyktes i den vanskelige rollen som mellomparti
Forfatteren konkluderer med at Arbeiderdemokratene (fra 1921 Radikalt Folkeparti) mislyktes i å trekke Venstre til venstre, og bygge bro til Arbeiderpartiet ved å trekke dette til høyre – vekk fra de revolusjonære idealene. Det er lett å tidfeste når dette skjedde; 1927.
Rett før partiets (siste) landsmøte i 1927 døde partiets sterke mann, Johan Castberg. 1927 var også året Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti fusjonerte igjen. De Moskva-tro kommunistene i NKP ble stående utenfor. Ap valgte en reformistisk kurs, og gjorde et bra valg samme år. At valgordningen endret seg fra flertallsvalg i enmannskretser til forholdstallsvalg var heller ingen fordel for Arbeiderdemokratene (se valgresultater nedenfor).
Arbeiderdemokratene kritiserte Venstre for at reformarbeidet gikk for sakte og var for lite omfattende. Men partiet ble aldri sterkt nok til å havne i en reell vippeposisjon på Stortinget. Venstre hadde rent flertall fra 1912 til 1918, men da partiet mistet flertallet klarte ikke Arbeiderdemokratene å trekke Venstre og Ap inn i et radikalt reformistisk samarbeid mot høyresiden (Høire, Frisinnede V og Bondepartiet). De ville reformere det bestående samfunn gjennom samarbeid om reformer. De hadde sympati for Aps standpunkter, men aldri for de revolusjonære metodene. Partiets frierier til Ap ble konsekvent møtt med en kald skulder.
Arbeiderdemokratenes samarbeid og stemmegivning med Venstre i Stortinget gjorde at de mistet troverdighet hos arbeiderne. Partiets fremstøt om samarbeid med Ap gjorde at de mistet troverdighet hos de mindre røde av velgerne. Ap tok arbeidervelgere i byene og småbrukere og skogsarbeidere på bygdene. Den klassekampen Arbeiderdemokratene hadde advart mot inntok bygdene, gjennom tilslutning til henholdsvis Ap og Bondepartiet/Høire. Til slutt stod Arbeiderdemokratene ribbet igjen, både for politiske lederskikkelser, troverdighet og velgere.
Arven fra Castberg
Det som egentlig står igjen fra Arbeiderdemokratene er den politiske arven efter partiets sterke mann; Johan Castberg. Som justisminister i Gunnar Knudsens første regjering ble han mest kjent for å ha fått gjennomslag for konsesjonslovene, som brakte naturressurser under nasjonal kontroll. Men det skjedde mer; ulykkesforsikring for fiskere (1908), lov om sykeforsikring (1909), fabrikktilsynsloven (1909). Han fulgte også opp da han kom inn i Knudsens andre regjering i 1913, som handels- og sosialminister. Da var det spesielt De Castbergske barnelover som ble innført i 1915, men også ny lov om sykeforsikring i 1915, og lov om arbeiderbeskyttelse i industrien (1915).
Castberg var en formidabel reformkraft i årene efter 1905, men da han og Arbeiderdemokratene brøt med Venstre i 1914/15 og Castberg gikk ut av regjeringen efter et år, fikk ikke hans virketrang utløp. Arbeiderdemokratene ble for lite til å utøve noen innflydelse. Selv om Venstre og Arbeiderdemokratene fant sammen igjen i 1922 var Venstres rolle som ledende parti de facto over. Små, kortvarige og svake regjeringer avløste hverandre mellom 1920 og Nygaarsvoldregjeringen i 1935. Castbergs kraft og ry skinner igjennom i Aaslands bok, men er ikke viet noen stor plass. Heldigvis kom det for ikke mange årene siden en biografi om Castberg. Han omtales også i Slagstads bok De nasjonale strateger («Venstrestaten»).
Delte Gunnar Knudsen og Johan Castberg de samme holdningene overfor samfunnets fattige?
«Landsfaderen» Gunnar Knudsen og sosialreformatoren Johan Castberg stod ofte i et motsetningsforhold til hverandre – men hadde de likevel samme grunnholdninger som basis for det sosiale reformarbeidet Knudsens regjeringer gjennomførte, med Castberg som utøvende statsråd?
I artikkelen «Samfunnets sterke arm» – Paternalisme hos Johan Castberg og Arbeiderdemokratene av Daniel Morken Farstad som ble publisert i Fortid (studentenes historietidsskrift) i 2019 henvises det til at historikeren Trond Nordby har skrevet om Castberg: «Castberg betraktet nøden i samfunnet ovenfra, og engasjementet hans må karakteriseres som en form for paternalisme. […] paternalistiske holdninger [var også] framtredende innenfor kretsen av industridrivende – som hos Gunnar Knudsen». Farstad skriver at Castberg tilhørte en elite som ikke hadde følt nøden på kroppen, og ingenting i hans bakgrunn tilsier at han hadde et personlig forhold til sine ansatte. Farstad mener derfor at både Gunnar Knudsen og Johan Castberg begge hadde paternalistiske holdninger. Han skriver om Tertit Aaslands bok:
«Aasland har gitt den mest helhetlige analysen av organisasjonen og partiet Arbeiderdemokratene, og særlig det politiske grunnsynet. Hun har vel å merke ikke sett på hvilke holdninger som kan ha lagt bak, selv om hun peker på enkelte inkonsekvente trekk hos noen av representantene».
Stemmetall, oppslutning, og antall mandater i Stortinget
1903 101 142 (sammen med Venstre), 42,74%, 2 mandater
1906 12 819, 4,76% 4 mandater
1909 15 550, 3,68% 2 mandater
1912 195 526 (sammen med Venstre), 39,99%, 6 mandater
1915 25 658, 4,15%, 6 mandater
1918 21 980, 3,32%, 3 mandater
1921 22 970, 2,54%, 2 mandater
1924 17 144, 1,76%, 2 mandater
1927 13 459, 1,35%, 1 mandat
1930 9 288, 0,8%, 1 mandat
1933 6 858, 0,5%, 1 mandat
1936 6 407, 0,4%, 0 mandater
Arbeiderdemokratenes representanter på Stortinget
Det er viktig å huske at frem til 1921 var Stortinget valgt gjennom flertallsvalg i enmannskretser (som Storbritannia i dag). Det som i dag heter fylker het den gang amt. Den som var statsråd kunne heller ikke stille til valg til Stortinget, så Castberg ble ikke valgt i 1909. I noen valg stilte Venstre og Arbeiderdemokratene til valg sammen.
| År | Fylke | Valgdistrikt | Representant |
| 1903: | Kristians Amt | Johan Castberg | |
| Hedemarkens amt | Thore Embretsen Myrvang | ||
| 1906 | Kristians amt | Nordre Gudbrandsdalen | Johan Castberg |
| Søndre Gudbrandsdalen | Sigurd Andersen Fedje (eller Sjur?) | ||
| Hedemarkens amt | Søndre Hedmarken | Thore Myrvang | |
| Søndre Østerdalen | Olav Andreas Eftestøl | ||
| 1909 | Kristians amt | Nordre Gudbrandsdalen | Edvard Olsen Landheim |
| Hadeland og Land | Ole Martin Lappen | ||
| Hedemarkens amt | Søndre Østerdalen | Olav Andreas Eftestøl | |
| 1912 | Kristians amt | Nordre Gudbrandsdalen | Edvard Olsen Landheim |
| Søndre Gudbrandsdalen | Johan Castberg | ||
| Toten | Alf Mjøen | ||
| Hadeland og Land | Ole Martin Lappen | ||
| Valdres | Ole Gudbrandsen Hovi | ||
| Hedemarkens amt | Vinger og Odalen | Ingebrigt Olsson Løberg | |
| Søndre Østerdalen | Olav Andreas Eftestøl | ||
| 1915 | Kristians amt | Nordre Gudbrandsdalen | Edvard Olsen Landheim |
| Søndre Gudbrandsdalen | Johan Castberg | ||
| Toten | Alf Mjøen | ||
| Hadeland og Land | Ole Martin Lappen | ||
| Valdres | Olaus Islandsmoen | ||
| Hedemarkens amt | Søndre Østerdalen | Olav Andreas Eftestøl | |
| 1918 | Kristians amt | Nordre Gudbrandsdalen | Johannes T. Krukhoug |
| Søndre Gudbrandsdalen | Johan Castberg | ||
| Toten | Alf Mjøen (vara møtte noen ganger) |
Som du vil ha forstått av denne artikkelen var det tidvis glidende overganger og uklare grenser mellom partier som Venstre, Frisinnede Venstre, Arbeiderdemokratene og Samlingspartiet. En politiker som Wollert Konow (H) byttet parti flere ganger. Ifølge Wikipedia var han innvalgt på Stortinget for Arbeiderdemokratene fra 1912.
Fra 1921: Forholdstallsvalg i fylker:
1921 Oppland: Alf Mjøen, Ole Martin Lappen
1924 Oppland: Johan Castberg, Peder Aslak Berntsson Owren
1927: Oppland: Alf Mjøen
1930: Oppland: Alf Mjøen
1933: Oppland: Alf Mjøen
Fordi Venstre og Arbeiderdemokratene noen ganger samarbeidet kunne det ene partiet ha den innvalgte, mens det andre hadde vararepresenten. Ifølge Wikipedia møtte Hans Helmersen Sørholte flere ganger i perioden 2016 -2018 for Arbeiderdemokratene, som vara for Karl Wilhelm Wefring (fra Frisinnede Venstre).
Videre lesning
Et brennende hjerte – Johan Castberg, sosialpolitisk pioner og velferdsstatens banebryter
Den tredje veien? Johan Castbergs sosialpolitikk
Overgangen til forholdstallsvalg i 1919«Samfunnets sterke arm» – Paternalisme hos Johan Castberg og Arbeiderdemokratene
