At Russland og Mr. Putin fortsatt er en trussel rettet mot Europa og Nato er kanskje ikke akkurat en nyhet. Til tross for dette er det mange områder i Europa som ikke har syntes å forstå eller villet ta inn over seg i hvilken grad Russlands angrepskrig mot Ukraina utgjør en eksistensiell trussel.
For å gi en historisk gjennomgang har Russlands imperialistiske ambisjoner siden Peter den stores tid ved makten vært en bærende del av den russiske identiteten. Peter den store kom gjennom sin allianse med Sveriges to naturlige fiender Danmark og August den sterkes Polen til å prege Nordens historie i lang tid fremover på første del av 1700-tallet. Sveriges krig under kong Karl XII under den store Nordiske krigen i 1700-1721 endret maktbalansen i Norden i lang tid framover.
Tsar Peters seire etter slaget ved Poltava i 1709 og senere erobring av Finland i 1712 hindret i lang tid Karl XIIs videre krigføring. Finland ble dessuten base for de omfattende russiske herjingene som den østre delen av Sverige ble utsatt for i en rekke år, da lette galeier med russiske tropper la deler av østkysten øde, og til og med truet Stockholm i en periode.
Det var etter Karl XIIs død i Norge at veien til fred ble politisk mulig i Sverige med det nye styret under Ulrika Eleonora og Fredrik I. Freden i Nystad 1721 tegnet om Sveriges kart for alltid. De baltiske områdene kom nå til å tilhøre Peter den store, og deler av Finlands sørlige grense ble annektert av Russland. Finland ble gitt tilbake til Sverige. Det var nå Peter den store skapte det egentlige russiske imperiet, da han utropte seg til imperator av det russiske riket.

Samtidig som Peter var opptatt med ekspansjonen vestover og grunnleggingen av St. Petersburg, rettet blikkene seg også østover mot Sentralasia. Ekspedisjoner ble sendt ut til disse områdene, men ble slått tilbake. Dette førte imidlertid til at tanken om fortsatt ekspansjon av Russland østover slo rot. Flertallet av russiske herskere gjorde fremstøt. Krim ble erobret av Det osmanske riket, blant annet av Paul I, som så seg kallet til å ta seg helt til India. Pauls ustabile mentale helse, som førte til et statskupp og til slutt hans død, satte ikke helt en stopper for disse planene.
Også den nye herskeren Alexander I gjorde fremstøt i denne retningen. Georgia ble erobret i 1801 og Finland i 1808, og gjennom en allianse med Napoleon forsøkte han å erobre britiske India. Dette ble totalt utelukket i 1812, da Napoleon bestemte seg for å erobre Russland. 1812 er også året da Carl Johan, som kronprins, forhandlet seg til en personallianse med Alexander i det som i svensk historie kalles for ”1812 års politikk”. Det det innebar var at fiendtligheten rettet mot det russiske riket avtok og de territoriale kravene på Finland ble tonet ned. Senere russiske herskere gjorde fremstøt i Sentralasia (i flere riker), Sibir og til og med den nåværende amerikanske delstaten Alaska.

Første verdenskrig og den russiske revolusjonen satte i en periode en stopper for videre ekspansjon. Revolusjonen førte også til frihet for flere russiske områder, blant annet Finland, Baltikum og Polen, som senere Sovjetherskere gjorde alt for å gjenerobre i den påfølgende perioden.
Andre verdenskrig ble en retur til den gamle imperialistiske ånden, hvilket var spesielt tydelig i den hemmelige tilleggsprotokollen til Molotov-Ribbentrop-pakten som Tyskland og Sovjet skrev under, hvor Finland og Baltikum tilfalt Stalin.
Josef Stalin vendte rett og slett tilbake til en gammel russisk tradisjon for å annektere deler av nærområdene. Etter krigen hadde russiske tropper erobret store deler av Sentraleuropa, Baltikum og deler av det japanske imperiet. Finland klarte seg med en hårsbredd med tapene av Petsamo og Karelen.
Hvordan det gikk under den kalde krigen kjenner de fleste godt til, med de i mange tilfeller russisk-kontrollerte områdene områdene der både rådgivere og direkte militær hjelp sørget for at Moskvas linje ble holdt. Mer i visse land og noe mindre i andre.
Tiden etter murens fall var så klart en ny oppvåkning for mange rundt om i Europa, og begynnelsen på en ny frihetlig era? Så enkelt var det selvsagt ikke. Flere sentraleuropeiske land har hatt en kronglete vei mot demokratiet: de baltiske landene har lykkes best, Ungarn og Slovakia har slik det ser ut nå lykkes dårligst.
Den russiske innflytelsen over Tyskland har også vært en hodepine for Europa. Tyskerne har i årenes løp blitt altfor avhengige av den relativt billige russiske gassen som president Vladimir Putin svært generøst lot dem nyte godt av av. At mange advarte om at det ville bli en for sterk avhengighet til russiske interesser ble avfeid som eventyrfortellinger eller rene løgner. Fasiten sitter vi med i dag.
Faren med den russiske innflytelsen, både økonomisk og politisk, ble en realitet, og fikk i tillegg Vladimir Putins gammelrussiske utenrikspolitiske instinkter til å våkne til liv, som fremgikk tydelig av det noe virkelighetsfjerne essayet om russisk historie som han publiserte i 2021. Det ble ”spesialoperasjonen” i Ukraina som til slutt fikk Europa til å halvsøvnig åpne øynene for det fremtidige russiske trusselbildet.

Kilde: http://kremlin.ru/events/president/news/73624/photos/75365
CC BY 4.0.
Angrepet mot Ukraina førte til at Finland og Sverige gikk inn i Nato, noe Putin ikke hadde regnet med. Nå når krigen har pågått i tre år med store russiske tap må vi ikke glemme Vladimir Putins enorme internasjonale prestisjetap. Står vi stadig nærmere en russisk kollaps? Det vet vi ikke. Men det som er klart er at det er et prestisjetap som nordkoreanske soldater neppe kan reparere. Det sistnevnte er trolig det som svir mest for Mr. Putins selvbilde.
Hvordan krigen kommer til å ende? Det er vanskelig å si her og nå. Men en ting som er sikkert med Mr. Putins famlende fredsforhandlinger er at det han er mest urolig for er fortsatt sterk europeisk støtte til Ukraina og et endelig tap for den russiske krigsmakten. De fleste går ut fra at Mr. Putin ikke kommer til å være spesielt generøs under forhandlingene. Endemålet for ham har alltid vært et okkupert og russisk Ukraina.
Noe vi alle har ventet på i lengre tid fant sted 1. januar 2025, da beslutningen om å stoppe transitten av russisk gass gjennom Ukraina ble gjennomført, eller med president Volodymyr Zelenskyjs ord: «Et av Moskvas største nederlag». Dels viser dette at Ukraina har holdt tidligere avtaler, og dels at gassvåpenet synes å ha blitt en døgnflue for Mr. Putin. Hvordan Tyskland egentlig forholder seg til russisk gass er og hvordan man håndterer fremtiden gjenstår å se.
Krigen som Russland startet kan og bør avsluttes av Mr. Putin, noe han selv kommer til å innse enten han vil eller ikke. 2025 kommer til å være et avgjørende år.
Oversatt av David Oftedal