Når leste du sist en positiv nyhetssak om Kina? Det er spørsmålet Jessie Kong stilte i Aftenposten lørdag, og overskriften på innlegget. Det er holdt i en infantil tone som får diktene i Maos lille røde til å fremstå som dyp poesi.
Ikke vet jeg om Jessie Kong er hyret av Kommunistpartiets propagandaavdeling for å fremstå som en alternativ stemme i norske medier. I så fall må tanken være at folk har hukommelse som en gullfisk og innsikt i historie som Donald Trump. Bare slik er det mulig å slippe løs en spaltist med et så naivistisk budskap som Jessie Kong hadde i Aftenposten.
Kong reagerer på kritikken og skepsisen mot Deepseek, et alternativ til vestlig KI som ChatGPT. Hun skriver at USA implementerte et nasjonalt forbud mot Tiktok på grunn av propalestinsk innhold. Hun mener forbudet er dobbeltmoralsk (fordi Kina ikke kan bruke samme begrunnelse om sikkerhetshensyn uten å bli anklaget for menneskerettighetesbrudd), og vestlige tech-giganter som Meta og Google også har svin på skogen.
Forskjellen på Tiktok, Facebook og Google
Kong må vite at det er en meningsløs sammenligning. Meta og Google er ikke pålagt å levere inn data til sine lands myndigheter. De er ikke underordnet myndighetene på samme måte som kinesiske selskaper. TikTok ble forbudt på grunn av faren for at den enorme mengden av data selskapet samler inn om sine brukere skal havne hos kinesiske myndigheter. Ingen hindret TikTok i å etablere seg i USA. Hvordan er muligheten for at kinesiske borgere kan bruke sosiale plattformer med opphav i vestlige land, Kong?
Demokrati handler om helt andre ting enn tilfredshet
Kong skriver: «Vesten har konkludert med at demokrati er lik tilfredshet, men hvor skoen trykker mest, er det kun innbyggerne selv som vet.» Hvem hevder at definisjonen av demokrati er tilfredshet? Demokrati er maktfordeling, det er frie valg, frie medier, og organisasjonsfrihet. Makten kan ikke være samlet ett sted (som hos det kinesiske kommunistpartiet). Innbyggere som er misfornøyde med makthaverne må kunne bytte dem ut gjennom frie valg. Da må de også ha organisasjonsfrihet, slik at de kan danne partier som kan stille til valg. Da må de også ha rett til å ytre seg fritt – både til å kritisere makthaverne og til å tilby velgerne andre løsninger. Det er fristende å sitere historikeren Hans Olav Lahlum, som ble spurt om hvorfor mediene ikke bruker like mye plass på Kina som på amerikanske presidentvalg. Hans svar var at da må Kina først begynne å avholde valg. Jessie Kong kan sikkert svare på hvor kinesere som ikke er tilfredse med tingenes tilstand skal henvende seg.
Man må gjerne beundre Kinas fremskritt siden revolusjonen og maktovertagelsen i 1949. Det er ingen tvil om at landet har løftet seg til en velstand få kunne forutse Da Mao talte på Den himmelske freds plass. Men velstanden har kommet med en pris. Prisen er diktatur, ensretting og overvåking. Samfunnet George Orwell beskrev i 1984 fremstår som en barnebok, når man ser hvordan kinesiske myndigheter planlegger å detaljkontrollere enkeltmenneskers liv. Teknologien gjør det mulig å dirigere folks liv på en måte som det er vanskelig for oss i vestlige demokratier å forstå. Enda vanskeligere er det å forstå at kineserne faktisk finner seg i det. At de ikke rett og slett gjør opprør mot Kommunistpartiets maktmonopol.
Kina – den nye kolonimakten
Kong skriver at «Det moralske kompasset brukes når det passer seg for Vesten.» At man kan kritisere vestlige land for mye er ingen grunn til å la være å kritisere Kina for brudd på menneskerettighetene. Å komme trekkende med kolonitidens forbrytelser er litt passé. For nå er det jo Kina som ikke ønsker å oppmuntre eller bidra til demokrati i Asia og Afrika. Det ville jo være merkelig å kreve noe man ikke har selv. Og Kina er i ferd med å skape en ny kolonitid. De trenger ikke bruke våpenmakt. De trenger bare å kjøpe seg makt og innflydelse.
Verdens fabrikk – til hvilken pris?
Kong skriver: «Kinas innbyggere puster i luft full av CO2 for at du og jeg kan få Temu-varer på døren. Likevel er det Kina som er syndebukken?» I et land der Kommunistpartiet styrer kunne man kanskje forvente at arbeiderne ble behandlet skikkelig. At det finnes offentlig tilsyn med arbeidsforholdene i fabrikkene. At arbeiderne har mulighet til å organisere seg og kreve bedre lønn og arbeidsforhold. At de har rett til å streike for å få gehør for sine krav. Hvordan er det med disse rettighetene, Kong?
Jeg skal være den første til å beklage at vestlige forbrukere er mer opptatt av pris enn kvalitet, og at prisen for å forurense er så lav at det er bedriftsøkonomisk lønnsomt å frakte varer rundt halve kloden, og likevel kunne selge dem billigere enn varer produsert i vestlige land. Men kanskje er det fordi arbeiderne i vestlige fabrikker har levelige arbeidsforhold og en lønn til å leve av, og i tillegg har muligheten til å si ifra om lønn og arbeidsvilkår er for dårlige.
Farlig sårbarhet
Covid-pandemien viste hvor sårbare vi er i vestlige land når vi baserer oss ensidig på billig arbeidskraft i i Kina, uten mulighet til å sjekke lønns- og arbeidsvilkår for arbeiderne der. Akkurat som krigen i Ukraina har vist oss hvor farlig det er å bli avhengig av energi fra autoritære regimer og diktaturer.
Det er positivt at Kina har klart å løfte seg opp til et velstandsnivå få kunne forestille seg var mulig. Men det betyr ikke at vi glemmer at Kina er et ettpartidiktatur. Det betyr ikke at vi glemmer massakren på Den Himmelske freds plass. Det betyr ikke at vi glemmer hvordan Kina behandler Tibet, Taiwan og land i nærområdene. Det betyr ikke at vi glemmer Liu Xiabo. Det betyr ikke at vi glemmer hvilke rettigheter kinesiske arbeidere mangler.
Vestlig dobbeltmoral
Dobbeltmoral, Jessie Kong, ville være å godta at Kina er et ettpartidiktatur mens vi i vestlige demokratier kan bytte ut ledere vi er misfornøyde med. Det ville være å gi blaffen i forholdene kinesiske arbeidere lever under. Det ville være å glemme at Kinas myndigheter brukte våpenmakt og drepte ungdom som trodde de kunne ytre seg kritisk om politikken til landets regjering, og kreve forandring.
Når det kommer nyheter om ytringsfrihet, om organisasjons- og forsamlingsfrihet, om frie valg, om at Kina respekterer Taiwan som selvstendig land, og at Kina slutter å okkupere Tibet. Når det kommer slike nyheter fra Kina, da kan vi med glede si at nå kommer det endelig positive nyheter fra verdens mest folkerike land. Enn så lenge er Kina landet der flest antall mennesker lever i ufrihet.
