Dette betyr imidlertid at alle ytringer kan aksepteres overalt, uansett form. Ytringsfrihet eksisterer i en kontekst, og Christoffer Nilsen har blant annet skrevet klokt om at den forutsetter fire friheter. For liberalister er det selvsagt at ytringsfrihet eksisterer innenfor rammene av eiendomsrett. Jeg kan si hva jeg vil i min leilighet, men jeg har ikke rett til å trenge inn i din leilighet, uten ditt samtykke, og fremme de samme ytringene der.
I mitt hjem, på mitt papir, med min penn, har jeg imidlertid rett til å gi uttrykk for alle de meninger jeg av en eller annen merkelig grunn måtte ha. Dette inkluderer alt fra kommunisme og nazisme på den ene siden til religion og dommedagsprofetier på den andre. Det er ingen prestasjon å forsvare ytringsfriheten til de som du liker eller er enige med. Testen er om du støtter ytringsfrihet for dem du forakter. Rasister bør stå fritt til å ytre seg, og så bør du stå fritt til å fordømme dem eller overse dem eller til og med å nekte å ha noe med dem å gjøre.
I går skrev jeg en artikkel som trakk frem et eksempel på utsagn som ikke bør være lov. Svindel bør ikke være lov. Det samme gjelder trusler. Det å rette en revolver mot noen og si ordene «gi meg pengene dine, ellers så skyter jeg», er ikke beskyttet av ytrinsfriheten.
Et interessant grensetilfelle handler imidlertid om noe annet.
Mengden og formen på ytringene
Jeg har lagt merke til to interessante saker den siste tiden. Den ene handler om hatbrev i Valdres. Ytringene er mildt sagt ekle. Jeg tenker umiddelbart at selv slike meninger bør være lov. Det er imidlertid ikke så enkelt siden den aktuelle kvinnen ikke bare skrevet ett brev. Hun har oversvømmet lokalsamfunnet med en rekke brev og minst 16 personer har mottatt hennes «synspunkter» med grov hets av «utseendet til mottagerne, familieforhold, etnisitet, nedsatt funksjonsevne og seksuell orientering».
Hvor hardt kan hun fremme sitt synspunkt om for eksempel at lesbiske ikke bør få ha barn? Bør hun få stå utenfor skolen med plakater og skjellsord til sønnen? Hvor går grensen for trakassering? Hvor går det over fra å være en ytring til å trå over en grense til noe som ikke bør være lov? Det bør være lov å gå på gaten og si «at man hater svartinger og at de bør kastes ut av landet», men hvis man hver dag går ved siden av to 8 år gamle innvandrerbarn og sier det samme høyt, så er faktisk situasjonen en annen.
Den andre saken handler om noen demonstranter som fotfulgte Sylvi Listhaug med ganske klar tale. Demonstrantene ble frifunnet og det ble regnet som en seier for ytringsfriheten.
Jeg diskuterte saken med noen gode liberalister, Det kom gode argumenter for viktigheten av at politikere kan gå trygt, og at dette var et interessant grensetilfelle. «Men ytringsfrihet.» Jeg er enig i det, men det er ikke så enkelt.
Det handler om mengde. Hva om noen mennesker ble enige om å gå slik nær Listhaug hver dag? Hva om det ikke var noen få, men hundre? Eller tusen? Til alle døgnets tider? Er det likevel uproblematisk selv om de ikke kommer med direkte trusler og holder noen meters avstand. Hva om de står utenfor huset hennes hver dag og følger etter henne når hun tar barna til skolen?
På et eller annet tidspunkt går det over i trakassering og krenkelser, og da holder det ikke lenger med «men ytringsfrihet».
Mengde er relevant. Det å sende en epost eller sende en sms eller ringe én gang er greit, men hva hvis tusenvis av mennesker går sammen om å gjøre det kontinuerlig? Ved hjelp av automatiserte roboter. Det er da ikke det samme.
I et perfekt liberalistisk samfunn reguleres dette i meget stor grad av eiendomsrettigheter. Eiendomsrettigheter er jo en reguleringsmekanisme for å beskytte mennesker mot andre mennesker og den sterkestes rett. I dagens samfunn er det ikke så enkelt. Man må ha et system som både tillater alle ytringer og som samtidig beskytter mot fanatisk, massiv trakassering.
