Handel og innvandring er områder hvor Trump opererer mest som en kriminell autokrat.
Før valget i 2024 I skrev jeg om det forbausende fenomenet med liberalister som entusiastisk støttet Donald Trump som president, med tanke på det anti-liberalistiske og autoritære sinnelaget hans, at han er «fanatisk motstander av frihandel», og at han jobber for å oppfylle et «løfte om å på kort sikt overfalle og kidnappe og sende ut millioner av innbyggere som ikke har gjort skade på noens liv eller eiendom, og dermed ødelegge store deler av Amerikas produktive økonomi og forstyrre livene til de millioner av lovlige borgere som ansetter dem, arbeider for dem, avhenger av tjenestene deres, eller leier ut og selger til dem.»
Måten Trumps regjering har vanstyrt på i sine første 100 dager, hvor de mest ødeleggende ugjerningene hans kommer av hans avvisning av liberalistiske kjerneprinsipper om handelspolitikk og innvandring, flyten av varer og mennesker over vilkårlige statlige barrierer, viser hvorfor det å prøve å balansere disse voldsomt anti-liberalistiske tendensene med hans tålelig liberalistiske tendenser, fører til at man aksepterer den nær totale utvisking av enhver meningsfull forskjell mellom USAs regjering og de verste økonomisk intervensjonistiske og autoritære tyranniene.
En angivelig innsats for å minske statens størrelse og utgifter gjennom Elon Musks innsats i the Department of Government Efficiency har levert mindre enn lovet, er preget av feil i de rapporterte tallene, og synes å være myntet ikke så mye på å gjøre staten mer fornuftig eller nyttig som på å score poeng mot administrasjonens opplevde fiender på venstresiden.
Trumps forkasting av liberalistiske sannheter, spesielt slik de legges frem i verkene til en av grunnleggerne av den liberalistiske bevegelsen, den store klassisk liberale økonomen Ludwig von Mises, har gjort alvorlig og sannsynligvis varig skade på USAs økonomi, og vært forferdelig ødeleggende for mange mennesker som ikke har gjort noen skade som en liberalist bør anerkjenne.
Tollmannen Trump
Som Ludwig von Mises uttrykte det i introduksjonen til sin politiske filosofi, Liberalismus, «Læren om virkningene av beskyttelsestoll og av frihandel er hjørnesteinen i klassisk samfunnsøkonomi. Den er så klar, så innlysende, så uimotsigelig, at dens motstandere var ute av stand til å fremsette noe som helst mot den som ikke måtte tilbakevises som helt og holdent feil og absurd. … Utfallet av denne politikken er en … allmenn reduksjon i produktiviteten av arbeid» og dermed en reduksjon i menneskelig velstand.
Det er veldig on-brand for Trump å virke helt uvitende om dette og jobbe for høyere og mer omfattende toller, på et sprikende grunnlag som for det meste synes å kunne oppsummeres med at Trump i sin uvitenhet har et horn i siden til alle andre, og tror at de snyter ham/Amerika på et eller annet uklart vis ved å selge og kjøpe varer fra oss (ja, innimellom gjennom tollmurer, som er dårlige for dem og oss, akkurat som våre er dårlige for oss og dem).
Enda det fortsatt er usikkert hvordan Trumps omfattende tolltiltak konkret kommer til å håndheves (hvilket er en stor del av problemet), lammer de som forventet små bedrifter, torpederer aksjemarkedene, skaper overhengende fare for svikt i forsyningskjedene og varemangel, da importen kan falle med så mye som 20 prosent. Dette får selv store næringslivsdonorer til det republikanske partiet til å merke seg med bekymring at Trumps tiltak kan ha gjort Amerika, ikke mer Great Again, men «20 prosent fattigere» grunnet deres virkning på kostnadene til amerikanske forbrukere og bedrifter. Og nei, det er ingen lyspunkter som kan veie opp i sikte (med mindre Trump rett og slett gjør en helomvending med hele greia og erklærer seier etter å ha fått andre land til å senke noen av tollsatsene sine).
Skadelig politikk har skadelige ettervirkninger – tiltakene hans førte som forventet til at handelspartnere annonserte planer om gjengjeldelsestiltak som ville ramme både deres egne forbrukere og de amerikanske foretakene som ønsket å selge til dem og generelt redusere velstanden i verden. Mat, kjøkkenredskap, klær, elektronikk, biler og bildeler ligger alle an til å bli mye dyrere for amerikanere med mindre Trump uttrykkelig får sluppet oss av det vanvittige vinglende toll-ulykkehjulet sitt. Som Eric Boehm rapporterte denne måneden i Reason, forventer produksjonsbedrifter som ble spurt av New York Federal Reserve «færre bestillinger, lengre leveringstider, minkende lagerbeholdninger og lavere sysselsetting. Nær sagt de eneste pilene i undersøkelsen som peker oppover er de forventede prisene.»
Noen selskaper vil rett og slett helt og holdent unngå å selge i det amerikanske markedet. Og som forventet oppstår det mye nytt sumpland i Washington D.C. når man skaper et system med varierende tollsatser som medfører store fordeler for noen og stor ulempe for andre, fastsatt av innfallene til en gal monark, i strid med kongressens lovlige ansvar for toll. Selskaper og sektorer kjemper om innflytelse for å redde seg selv fra, eller skade konkurrenter med, Trumps handelsangrep.
Ei heller er det noen grunn til å tro at å panisk slenge ut tariffer for å se om de virker kommer til å oppnå det angivelige målet om å gjøre godt betalte industrijobber til en betydelig del av den amerikanske økonomien igjen, hverken på kort eller engang lang sikt (med tanke på at stålarbeidere her allerede blir permittert grunnet manglende etterspørsel og faktiske, eksisterende amerikanske produsenter kveles nesten til døde av Trumps fåfengte fortolling). Allikevel skryter regjeringen av å gjøre livet vanskeligere og dyrere for alle amerikanere for å oppnå en innbilt fremtidig gevinst.
Trumps forståelse av hva han i det hele tatt driver med er mangelfull. Blant annet tror han at tollene hans vil ramme og dermed øke prisen på den ulovlige fentanylen som i hans fantasi strømmer inn i USA fra nord.
Som Mises ofte understreket, fører ett dumt inngrep til et annet, blant annet planene om mer føderal støtte til landbruket hvis muligheter til å selge varer utenlands rammes av de uunngåelige gjengjeldelsestariffene, og mer faretruende ettervirkninger som da Trump forsøkte å presse amerikanske bilprodusenter til å ikke øke prisene under det nye tollregimet hans (samtidig som han gjorde delene deres dyrere).
En sentral liberalistisk innsikt er at andres verdier, evner og ønsker – deres tilbud og etterspørsel, for å bruke økonomisk sjargong – kommer mest fullstendig og enhetlig til uttrykk i en verden hvor voldsmakten som hindrer dem i å gjøre valgene de synes er best (og jo, en toll er en skatt, som innebærer voldsmakt) minimeres eller avskaffes. I dette prinsippet er det innbakt en bevissthet om de dårlige konsekvensene som følger av Trumps kaving med toll: det er umulig å legge intelligente planer, kostnader øker, og mulighetene mennesker har til å bedre andres situasjon samtidig som de bedrer sin egen, har blitt vanskeliggjort eller ødelagt.
Trumps anti-innvandrings-mani
Trumps juridisk uforsvarlige bruk av Alien Enemies Act fra 1798 har skapt overskrift etter overskrift om folk som har blitt nektet muligheten til en rettferdig rettslig høring, om regjeringen som har trosset rettsavgjørelser om å stoppe og insisterer på at de kommer til å fortsette å trosse dem, angivelig rettferdiggjort av vage henvisninger til «nasjonal sikkerhet».
Ofte finnes det ingen dokumenterte bevis, og familiene nekter for at de som blir sendt avgårde til et grusomt og undertrykkende salvadoransk fengsel, Centro de Confinamiento del Terrorismo, som det ikke er kjent at noen noen gang har sluppet ut fra, er de kriminelle venezuelanske gjengmedlemmene myndighetene forsikrer oss om at de er. (Et vitne på en av flyvningene til El Salvador forteller om menn som ble tvunget til å signere erklæringer om at de var med i Tren de Aragua.) Folk blir kidnappet og fengslet, og ofte er det at de har tatoveringer det som fører til at de blir fengslet og avhørt under grusomme forhold i El Salvador. Det gjelder blant annet Frengel Reyes Mota (som ble sendt avgårde rett før en rettslig høring hvor han kunne ha bevist sin rett til å ikke bli låst inne for alltid) og Kilmar Abrego Garcia (som myndighetene innrømmet å ha sendt avgårde ved en feil, samtidig som de nekter å gjøre noe for å få ham ut av salvadoransk fengsel, selv etter flere rettsavgjørelser). Trump insisterer på at han ønsker å begynne å gjøre det samme mot amerikanske statsborgere også – for hvis han kan slippe unna med å påstå at så snart de er i salvadoransk varetekt er amerikansk rettsvesen og rettigheter ute av bildet, hvorfor ikke prøve å løse alle sine opplevde kriminalitetsproblemer på den måten?
Også mange innbyggere utenfor randsonen av den paranoide fantasien om venezuelanske gjenger/»invasjonshærer», blir urettmessig plaget i immigrasjonskontrollens navn. Vi ser tyske turister i tenårene bli utsatt for en ubehagelig arrestasjon og deportert, amerikanske statsborgere stoppet og påsatt håndjern, arbeidere med permanent opphold og en amerikansk datter overrumplet på flyplassen og nektet medisin så han havner på sykehus. Koner og forlovede av amerikanske statsborgere uten rulleblad bli deportert, og en barberer fra Georgia som kom hit fra Liberia som barn blir fengslet uten rettssak i månedsvis på grunn av en innbruddsdom som delstaten allerede hadde benådet ham for. Tiltaler for seksuelt misbruk av barn mot et selskap som skal hjelpe regjeringen med å sperre inne innvandrerbarn frafalt, og 2 år gamle barn med amerikansk statsborgerskap deportert uten noen prosess. En russisk biomedisinsk forsker og Putin-motstander som jobbet i Boston, ble nektet å komme tilbake inn i landet fordi hun hadde froskefostre til bruk i forskning på seg og har vært i varetekt i månedsvis. En medisinsk underviser og nyrespesialist med H-1B-visum som arbeidet på Brown University ble summarisk sendt avgårde til Europa, og en kanadier som forsøkte å komme inn i landet med et godkjent arbeidsvisum ble istedet fengslet under forferdelige forhold i over en måned.
Jo, anti-Trump-stemning, samt hans egen regjerings tendens til å fremheve disse brutale «prestasjonene» mot innvandrere, fører utvilsomt til at skrekkhistorier om grensekontroll får bredere dekning enn de gjorde under tidligere regjeringer. Denne whataboutismen endrer ikke på at Trumps sterkt innvandringsfiendtlige regjering gjør alle disse forferdelige tingene, og stort sett hevder at den hverken trenger å gi retten eller det amerikanske folk spesifikk informasjon om hva den gjør eller hvorfor. Dermed er det hans regjering det er relevant å fordømme nå, uansett hvor mye eller lite slike forbrytelser ble fordømt da de ble begått av tidligere regjeringer.
Trumps anti-innvandrings-mani glir over i angrep på ytringsfriheten i Amerika, som når innvandrere som Mahmoud Khalil blir kastet i fengsel uten arrestordre mer eller mindre for å være uenig med USA-støttede israelske angrep på Gaza, når «antiterror-tsaren» Sebastian Gorka antyder at bare det å være uenig med vår Gestapo-aktige utsending av folk uten dom til utenlandske torturkamre er en straffbar forbrytelse for statsborgere, når utenlandske studenter får e-poster, ofte på bakgrunn av en gjennomgang av profilene deres i sosiale medier, som ber dem forlate landet etter å ha trukket tilbake visumene deres på grunn av meninger som Trump ikke liker, og folk blir nektet adgang til landet fordi de har noe på telefonen sin som tyder på uenighet med regjeringen. Denne fiendtligheten overfor besøkende har, som forventet, ført til mer enn 10 prosent nedgang i turistbesøk, og tapet av inntekten som amerikanske foretak ville ha fått fra disse besøkene.
Uansett om ofrene for dette tyranniet er statsborgere eller ikke, burde regjeringen vår rett og slett ikke ha makt til å straffe eller skade noen ene og alene på grunn av de politiske meningene deres. Trumps innvandringsmani har også ført til at myndighetene har truet (ved å arrestere) en dommer som er anklaget – uten substans – for å forhindre deportasjonsforsøk, til tross for at hun fulgte den nevnte innvandreren til en offentlig korridor og slapp ham ut med føderale agenter tilstede.
Som Mises påpeker skaper ett illegitimt inngrep insentivene for det neste, og ifølge et memorandum datert 14. mars mener justisministeren at i jakten på mistenkte Tren de Aragua-medlemmer kan myndighetene ta seg inn i boliger og arbeidsplasser hvor en agent har «grunn til å tro» at en slik person er tilstede uten ransakelsesordre, til tross for det fjerde grunnlovstillegget.
Hvis Trump tror – og han tror, i likhet med justisministeren – at hans gestapo har lovlig rett til å kidnappe noen og sende dem ut av landet og utenfor rettssystemets rekkevidde uten noen høring, anke, eller rettslig prøving for å undersøke om de virkelig er i gruppen han påstår at han begrenser denne retten til, betyr det at han påstår at han har rett til å gjøre det mot hvem som helst. Det er den reneste og mest ondskapsfulle formen for tyranni man kan forestille seg, og henger direkte sammen med hvordan han vender seg helt bort fra liberalistiske kjerneprinsipper.
Som med handel er det ikke bare et akademisk filosofisk problemstilling, «krenkelsen av liberalistiske prinsipper», det står om. Å krenke liberalistiske prinsipper innebærer å begå ugjerninger som beskrevet over – å påberope seg retten til å fysisk ta mennesker og sende dem til et sted hvor de ikke har valgt å være, enten det er en salvadoransk gulag eller bare et land hvor de blir truet eller ikke har noe nettverk. Så det er ikke overraskende at de av Trumps handlinger som har vært mest skadelige for velstanden og folks evne til å fredelig tjene til livets opphold ved å tilfredsstille andres behov, eller forårsaket mest fysisk lidelse for folk som ikke beviselig har begått noen faktisk forbrytelse mot person eller eiendom som kunne rettferdiggjøre det, er de handlingene som mest direkte strider mot liberalistiske prinsipper.
Artikkelen er oversatt av David Oftedal. Artikkel er gjengitt med tillatelse fra Reason.com. Reason er ikke ansvarlig for oversettelsen.
