Et argument som ofte brukes mot oss som er tilhengere av frihet, er at systemet vårt er urettferdig fordi det belønner noen for hva andre har gjort. For eksempel: Har du en rik far, har du flere muligheter enn om du ikke har noen far. Er du født i Norge, har du flere muligheter enn om du er født i Nigeria.
Dette argumentet er selvsagt riktig – men det er ikke et argument mot kapitalismen. Det er et argument mot naturens lover. I denne teksten ønsker jeg å lage et tankeeksperiment. Det vil belyse hvordan et samfunn som kun setter tilgjengelighet og det kollektivets beste som mål – slik kommunisme ofte beskrives – kan utvikle seg. Det vil forhåpentligvis vise hvordan ingen systemer egentlig kan unnslippe Darwins klamme hånd. Som samfunn får vi kun velge mellom naturlig og kunstig seleksjon.
La oss anta at man finner en genial løsning på kalkulasjonsproblemet. I moderne ånd later vi som om en UtilityAI kalkulerer ressursfordeling langt bedre enn et fritt marked. Målet er et samfunn der ressursene forvaltes slik at alle har like mye materielt, og ingen lider av sult, kulde eller nød.
Vi følger lille Mikkel og lille Jonas gjennom livet i et slikt samfunn. De vokser opp som naboer, i identiske hus i Idyllveien 2 og 4. Begge har kjærlige foreldre. Hver morgen kl. 07:00 hentes de med buss til SFO, hvor de får frokost og smører matpakke sammen med en næringsspesialist. Deretter begynner skoledagen, som starter med tannpuss. Etter skolen får de middag på SFO, og en professor gir leksehjelp. Kl. 18:00 kjøres de videre til fritidsaktiviteter de selv velger – Mikkel til fotball, Jonas til brettspill – før de blir levert hjem til foreldrene kl. 19:30, og lagt med varme hender.
Helgene organiseres av en helgefritidsordning. Kl. 09:00 hentes barna med buss, spiser felles frokost, og deltar så i aktiviteter. Denne helgen har Mikkel valgt fotball og Jonas sjakk. Begge kjøres hjem til foreldrene kl. 18:00 etter en god middag.
Vi spoler frem til slutten av grunnskolen. Guttene er forskjellige – ikke på grunn av ulik tilgang, men på grunn av genetikk. Jonas har arvet intelligens, mens Mikkel har arvet ADHD og dysleksi. Det gjør at Jonas scorer bedre på prøver selv med alle hjelpemidler Mikkel får. Det er jo ikke i samfunnets beste å ha en lege som dreper pasienter eller en professor i matte som ikke kan pytagoras. I år er det tildelt elleve plasser til allmennfag og fem til tømrerlinje i området deres, basert på UtilityAIs beregninger.
Jonas ønsker å bli kreftforsker og får plass på allmennfag. Han har gode resultater. Alternativet ville vært at han ikke fikk velge i det hele tatt og noe annet enn hans egenskaper bestemte hvor han fikk gå.
Mikkel drømmer egentlig om å bli fysiker og tar også allmennfag på første. Han setter snekkerskolen som andrevalg. Han er ikke blant de elleve beste, og snekkerskolen blir heller ikke tildelt ham. Dessverre ender han til slutt med en plass som søppeltømmer – noe ingen velger, men noen blir plassert til – det er jobben AI-en mener han best tjener samfunnet i.
Vi spoler frem til de er 30. Begge har identiske hus og inntekter. Men Mikkel sliter med å finne en partner. Det er ganske mange søppeltømmere, og få ønsker en som partner. Han drømmer om en rakettforskerkone men møter aldri noen. Jonas gifter seg derimot med en rakettforsker han møtte på en konferanse i Sveits om ny cellegift.
Ti år senere har Jonas to barn – begge har arvet hans gode gener. Mikkel er fortsatt enslig, men har en katt han er glad i. De bor fortsatt som naboer og møtes av og til på matstasjonen. Køene er korte, varene alltid perfekte. UtilityAI tar aldri feil.
Hver dag etter jobb ser Mikkel ut av vinduet mot huset til Jonas og undrer: Hvorfor ble systemet slik at han måtte bli søppeltømmer, bare fordi han ikke var flink nok. Han skulle ønske han i det minste hadde hatt en mulighet – en anledning til å skille seg ut. Kanskje det ikke er best at andre avgjør fremtiden ens? Kanskje det burde være rom for å prøve å feile? Muligheten til å ta på seg oppgaver man kanskje ikke vil mestre! Det å kunne ta en risiko! Han avfeier ideen. Det ville jo vært urettferdig, tenker han – og takker UtilityAI for at han er like rik som en kreftlege.
