Det har den siste tiden vært en debatt om hvorvidt norske eller internasjonale studenter skal prioriteres til studentboliger. Det er behov for et annet perspektiv.
Debatten begynte med at FpU-leder Sinem Velle klagde over at en stor andel av studentboligene gikk til utenlandske studenter. Velle fikk kritikk fra lederne av studentparlamentene ved Universitet i Oslo og OsloMet, og skrev et svar til dem.
Dette er en klassisk debatt. Helt siden jeg begynte som student i 1990, har det vært mangel på studentboliger og kø for å få tilgang. Slik er det med subsidierte goder som betales av andre mennesker, det vil si de som ikke benytter seg av disse privilegerte boligene. Og siden den gang har alle studentpolitikere klaget på boligmangel og ønsket mer støtte til seg selv.
Diskusjonen handler om hvem som skal ha boligene, og ikke om det er en statlig oppgave å bygge studentboliger. Dette er den klassiske debatten i Norge i dag mellom venstresiden og høyresiden. Begge ønsker en stor stat som skattlegger hardt, og så bruker de pengene på sine kjepphester. Uenigheten handler kun om hvem som skal motta skattebetalernes penger.
Man lar imidlertid være å stille det grunnleggende spørsmålet. Trenger unge, frisk og skoleflinke mennesker subsidier? Det liberale svaret er nei. Ressurssterke mennesker bør stå på egne bein og ikke på andres.
Staten bør ikke bygge studentboliger. De eksisterende boligene bør selges på det åpne markedet.
I alle artikler som skrives om støtte til studenter, er det et poeng som bør tas med. Slik støtte begrunnes alltid med at man ønsker å hjelpe de fattige slik at de også har råd til å studere. Samtidig så vet vi at de som studerer er betydelig mer ressursrike enn de som ikke studerer. Så studiestøtte som begrunnes med å ta fra de rike og gi til de fattige, bidrar tvert imot til å ta fra de fattige og gi til de rike. Dette er ikke uventet siden ressursrike er flinkere til å grafse til seg enn de med mindre ressurser.
