George Orwell påpekte at ord som demokrati og frihet ofte brukes som trylleformler – de vekker følelser uten å kreve forklaring. D’Ambrosio kaller dette manipulative underspecification – det at begreper bevisst holdes uklare slik at alle kan lese sin egen mening inn i dem.
«Alle skal med». «Make America Great Again». Slike slagord er populære, men de sier egentlig ingenting. Likevel føler folk at de har skjønt noe. Styrken kommer fra vagheten. Prøv å finn noen som sier de er i mot rettferdighet. Du klarer det nok ikke. Rettferdighet kan bety likhet eller ulikhet. Det kan betyr privat eiendomsrett eller det kan betyr utjevning. Når politikere lover mer rettferdighet, har de dermed ikke lovet noe som kan måles.
Ordene «liberal», «sosialisme» og «sosialdemokrati» er like flytende når de brukes. Når politikere bruker slike begreper, kan de alltid endre innholdet i etterkant og si at de aldri egentlig mente noe mer konkret. Denne tåkepraten gir politikerne et skjold. Hvis de blir konfrontert, kan de alltid påstå at de ble misforstått, eller himle på øynene av helt rimelige tolkinger av hva de faktisk sier. Når begrepene aldri er presist definert, kan politikerne heller aldri ta feil. Velgerne står dermed igjen med følelsen av at de har valgt mellom store, meningsfulle prosjekter, når de i realiteten har valgt mellom tomme bokser. Politikken reduseres til emosjon: vi liker dem som sier de riktige ordene, og vi misliker dem som ikke gjør det.
Vi må passe på vi ikke stemmer på meningsløse ord når vi velger. Ord som liberal, demokrati, rettferdighet, sosialisme, sosialdemokrati og realistisk fungerer ikke som presise begreper. De er manipulative verktøy, valgt nettopp fordi de ikke betyr noe bestemt når de brukes. De som Lenin ville hengt som kapitalister, kaller seg i dag for sosialister De som de store økonomiene ville kalt sosialister, kaller seg for liberale.
Slik kan ingen politiker bli tatt i løgn, og velgerne blir lurt. Som alltid.
