Populistisk nasjonalisme
De siste tiårene har populistiske nasjonalistbevegelser og politiske partier jevnt og trutt vunnet støtte i vesten. Ta Trump og MAGA-bevegelsens fremvekst i USA, Orban i Ungarn, Le Pen i Frankrike, Farage i Storbritannia, AfD og PEGIDA i Tyskland, Vox i Spain, Meloni i Italia, Lov og rettferdighet i Polen, Wilders i Nederland, FPÖ i Østerrike, Sverigedemokratene i Sverige, etc, etc. Noen har kommet i regjering, og noen utøver sterk innflytelse på regjeringens politikk utenfra.
Tilsynelatende er noen av grunnene for fremveksten av disse Populistiske Nasjonalistbevegelsene (heretter omtalt som PN) motreaksjoner på følgende:
- Innvandring
- Opplevd politisk avmakt
- COVID-politikk
- Politisk korrekthet & wokehet
- Miljøpolitikk
- EU-byråkrati
Selv om jeg har mye sympati med reaksjonene i de fleste av disse sakene, har jeg veldig lite sympati når det gjelder den første og muligens viktigste saken, nemlig motstanden mot innvandring. Jeg vil gjerne gå i detalj om hvorfor det er tilfellet.
For det første er det viktig å bemerke her at det ikke finnes noen konsekvent anti- eller pro-statlig ideologi bak PN-standpunktene i disse sakene, kun et ønske om at staten skal gjøre ting annerledes. Ikke nødvendigvis om at staten skal gjøre mer eller mindre. Populist-Nasjonalister (heretter omtalt som PNer) kan ville at staten skal bruke mindre på u-hjelp, men mer på forsvar. Og mindre på miljøpolitikk, men mer på politi, offentlige helsetjenester, pensjon og utdanning.
Dermed er det ingen spesiell grunn til at en anti-statlig liberalist (med andre ord en klassisk liberal) som meg skulle støtte alle disse PN-standpunktene. Det eneste PN-bevegelsene virkelig har til felles, er nasjonalisme. Likevel har mange liberalister endt opp som støttespillere. Hva kommer det av? Rett og slett at PN-standpunktene i de ovennevnte sakene kunne tolkes som et ønske om mindre statlig makt. Imidlertid blir liberalister i PN-bevegelsene og -partiene uunngåelig fortrengt av andre, langt større grupper av støttespillere som støtter større statlig pengebruk på ting som forsvar, offentlig helse, pensjon, etc.
Åpenlys og skjult rasisme
Så, nå som vi har fastslått at det ikke er noen ideologisk konsistens i PNenes politiske standpunkter sett fra et liberalistisk synspunkt, la oss fokusere på det første temaet, nemlig innvandring. Dette temaet appellerer direkte til PNenes nasjonalistiske tenkemåte. PNene ønsker å bevare eller gjenskape monokulturer tross at dette hverken er mulig eller ønskelig i dagens sammenkoblede, globaliserte verden. De ønsker seg kanskje også en mindre velferdsstat, men ikke nødvendigvis en mindre stat totalt sett. Så for å si det rett ut, er det PNene vil ha færre brune folk generelt, og spesielt færre brune folk som mottar velferd.
Selv om jeg i høyeste grad er uenig med PNene som sier at de vil ha færre brune folk og muslimer, er de i det minste åpne om sin rasistiske intoleranse. De PNene jeg ikke kan utstå er de som skjuler den kollektivistiske rasismen sin bak tilsynelatende fornuftige utsagn: “Jeg støtter innvandring fullt ut, men bare lovlig innvandring”, “Jeg har ingenting imot utlendinger, men de burde ikke innlosjeres på hotell på min bekostning”, “Staten burde heller bruke pengene sine på sykehus enn på ulovlige innvandrere”. Etc., etc.
La oss plukke fra hverandre noen av disse utsagnene:
“Jeg støtter innvandring fullt ut, men bare lovlig innvandring”. Dette er en enkel måte for skaprasisten å virke likegyldig til innvandreres rase og religion og samtidig støtte et standpunkt som innebærer at det slippes inn veldig få mørke personer og/eller muslimer. Dette er av den enkle grunn at lovlig innvandring til vesten fra fattige land – hvorav mange har mørke og/eller muslimske befolkninger – er nær sagt umulig. Bare en liten brøkdel av de som ønsker å utvandre fra disse landene har mulighet til å gjøre det lovlig. Dyre visumsøknader med drakoniske dokumentasjonskrav kan ta mange år å prosessere selv om de har liten sjanse for å bli godkjent, og dermed er det så godt som umulig for de fleste innvandrere å ta den lovlige ruten.
“Jeg har ingenting imot utlendinger, men de burde ikke innlosjeres på hotell på min bekostning”. Så det at staten har valgt å bekoste hotellopphold for ulovlige innvandrere er på en eller annen måte utlendingenes feil? Det tror jeg neppe. Feilen ligger klart og tydelig hos regjeringen. En regjering som mange av PNene tidligere ville ha stemt på, og hvis politikk disse PNene dermed ville måtte dele skylden for. Åpenbart er det grovt urettferdig å skylde på innvandrerne for en velferdsstat som de ikke hadde noen rolle i å skape eller stemme på. Allikevel må innvandrerne bære konsekvensene av den feilslåtte etableringen av velferdsstaten ved å bli nektet adgang til landet og sjansen til å gi seg selv og familiene sine et tryggere liv.
“Staten burde heller bruke pengene sine på sykehus enn på ulovlige innvandrere”. På overflaten virker dette som et fornuftig utsagn. Imidlertid er den underliggende antagelsen at det er innvandrernes feil det ikke blir brukt nok penger på helse. Men som nevnt tidligere er det ikke innvandrernes feil at velferdsstaten finnes (inkludert sosialisert helsevesen). Det er feilen til de som er født i landet. Derfor burde ikke innvandrerne klandres for det, langt mindre straffes for det.
Når jeg foreslår en løsning som langt på vei ville redusere både offentlig pengebruk på innvandrere, samt antallet innvandrere som kommer til landet med feil hensikt (dvs. for å motta velferd), er PNer overraskende nok ikke interessert. Den nevnte løsningen er så klart å forby utenlandske statsborgere å motta noe som helst som er bekostet av skattebetalerne, som dagpenger, helsetjenester, utdanning, bolig, etc, etc. Dette ville redusere de statlige kostnadene forbundet med innvandring til nesten null, og ville gjøre det meste av den “gale” typen innvandring mindre attraktiv. Faktisk ville det sannsynligvis gi staten et rikelig overskudd, siden de utenlandske borgerne fortsatt ville måtte betale skatt selv om de ikke hadde rett til noen velferdsgoder før de fikk statsborgerskap i sitt nye hjemland. Allikevel er PNene ikke interessert. Hvorfor? Det eneste svaret jeg kan komme på er at PNene som legger frem de tilsynelatende fornuftige utsagnene ovenfor faktisk ikke er særlig interessert i å redusere offentlige utgifter til velferd, men er i stedet oppslukt av et ønske om å stoppe innvandringen av brune folk og muslimer ene og alene fordi de er brune og/eller muslimer. Så faktisk er disse PNene ikke det spor bedre enn PNene som sier rett ut at de er imot innvandring av prinsipp. De er bare mye lurere med hvordan de ordlegger seg.
At PNene som kommer til makten faktisk er rasistiske (eller i beste fall nativistiske) kan sees på måten de heller forsøker å stimulere til at det fødes flere innenlandske barn enn å slippe inn flere innvandrere for å kompensere for fallende fødselsrater. I februar i år kunne en ungarsk kvinne med bare to ungarske barn bli fritatt fra inntektsskatt livet ut. Ungarns offentlige utgifter til å øke den ungarske fødselsraten er nå på 5,5% av BNP. På den andre siden av Atlanteren vil Trump øke den skattefinansierte støtten til nye amerikanske mødre fra $1000 til $5000 per amerikanske baby. Og som The Economist skriver: ‘Andre land, inkludert Japan, Norge og Polen, har forsøkt med skattefritak, pengestøtte, mammaperm, subsidiert barnehage, og til og med statsfinansiert dating, til liten nytte.’ I Storbritannia vil Nigel Farage fjerne et tak på velferdsutbetalinger som hindrer familier i å få pengestøtte for mer enn to barn.1
I et økonomisk perspektiv gir det å stimulere til at det fødes barn i stedet for å slippe inn flere innvandrere ingen mening. I motsetning til de fleste innvandrere, trenger spedbarn helsetjenester og utdanning i et par tiår før de begynner å bidra til økonomien. Dermed er det som egentlig plager PNene åpenbart at innvandrerne har en annen kultur og hudfarge snarere enn kostnaden ved å slippe dem inn.
Perfekte syndebukker
Noe av det som appellerer med anti-innvandringsretorikken er så klart at innvandrerne hverken kan eller vil forsvare seg. De som ville ha innvandret, men får livene ødelagt ved å bli fratatt muligheten til å flykte fra faren og fattigdommen der hvor de ble født, har ingen stemme i den offentlige debatten i destinasjonslandet. I tillegg har mange av innvandrerne som allerede er i landet trolig ikke stemmerett, og de er trolig lite lystne på å pådra seg rasistisk raseri ved å faktisk forsvare seg offentlig mot alskens uriktige anklager. Dessuten ser de annerledes ut, snakker annerledes, og har kanskje andre guder. Dermed er de perfekte syndebukker for PNene.
Velferdsstaten vs. innvandring
Sosialister i EU har begynt å innse at å bevare den yndede velferdsstaten deres er uforenlig med å gi utenlandske borgere tilgang til velferdsgoder. Men i stedet for å begrense tilgangen deres til velferdsgoder, har de danske sosialistene under statsminister Mette Frederiksen valgt å etterligne PNenes syn på innvandring ved å i praksis forby visse utenlandske statsborgere å komme til landet. Dette har hun gjort både for å svekke støtten til PNene (og dermed selv bli værende ved makten) og for å bevare velferdsstaten. Denne kombinasjonen av høyresidens holdning til innvandring med venstresidens støtte til velferdsstaten, blir lagt merke til andre steder i Europa. Et fremtredende eksempel er den tyske sosialisten Sarah Wagenknecht, grunnleggeren av det tyske partiet BSW, som kombinerer venstrepopulistisk støtte til en enda mer forvokst velferdsstat med høyrepopulistisk motstand mot innvandring. I det tyske Forbundsdagsvalget i 2025 var BSW en hårsbredd unna å bli representert i Forbundsdagen, med en margin på bare 0,03% av stemmene. Imidlertid har de allerede mange innvalgte medlemmer i de regionale tyske parlamentene.
Uheldigvis er det lite sannsynlig at denne trenden vil endre seg med det første, hvilket i så fall betyr at Europa er på vei mot en sørgelig situasjon hvor det er fullstendig konsensus mellom venstre og høyre om at innvandring er uønsket. Høyresiden har lenge beleilig betraktet velferdsstaten som en noenlunde uønsket, men uforanderlig monolitt som gjør det “nødvendig” å begrense innvandring. Venstresiden ser også på velferdsstaten som en uforanderlig monolitt, bare ikke en uønsket en. Faktum er så klart at velferdsstaten er en relativt ny politisk oppfinnelse som kan avskaffes hvis man kan finne den politiske viljen til å gjøre det. Så i stedet for å fokusere på å øke grovt urettferdige innvandringsrestriksjoner, burde den tradisjonelle europeiske høyresiden fokusere på å eliminere eller skjære ned på den grovt urettferdige velferdsstaten som de selv har bidratt til å skape i løpet av det siste århundret, rundt regnet.
Kollektiv skyld
Noen PNer forsvarer de innvandringsfiendtlige synene sine ved å vise til kriminalstatistikken, hvor innvandrere i noen tilfeller utgjør en høyere prosentandel av de kriminelle enn de innfødte. PNene trekker også frem anekdotiske beviser og håndplukkede tilfeller av forbrytelser begått av innvandrere eller etterkommere av innvandrere. Dette blir så brukt som et argument for at staten praktisk talt skal forby innvandring fra visse land. Det PNene samtidig med vilje glemmer å nevne er at et overveldende flertall av innvandrere fra disse landene er lovlydige borgere som bare ønsker å leve sine liv i fred.
Å bruke kriminalstatistikk for å nekte adgang til innvandrere som høyst sannsynlig er fredelige og produktive borgere som simpelthen ønsker seg trygghet og muligheter, er åpenbart skadelig og grovt urettferdig. Men det blir resultatet når man velger – enten bevisst eller av uvitenhet – å dømme folk kollektivt heller enn individuelt. Hver innvandrer er et individ som bør dømmes på sine egne meritter. Mange kommer til å klare seg bra. Noen få vil det ikke. Men å la en organisasjon så blottet for moral som staten bedømme hvilke potensielle innvandrere som har sannsynlighet for å lykkes og hvilke som ikke har det, er som å be en mafia-organisasjon om å bedømme folkets moralske karakter.
Å la fattige innvandrere slå seg ned i rike land gavner ikke bare innvandrerne, men også destinasjonslandet og verden generelt. Flere studier har vist at å la folk fra fattige land arbeide i rike land, ville øke produktiviteten deres opp til det tidobbelte. Dermed ville åpne grenser medføre en økning av global BNP på 50 – 150 prosent.2 En slik enorm økning av global økonomisk velstand ville medføre massivt forbedrede helsetjenester og høyere gjennomsnittlig levealder, for å nevne noen av fordelene. Men det er selvsagt en økonomisk betraktning snarere enn en moralsk en.
Hva gjelder moralske hensyn, har det lenge vært regnet som moralsk forkastelig å diskriminere mennesker på bakgrunn av kjønn, hudfarge eller religion. Hvordan har det seg da at diskriminering på grunnlag av folks nasjonalitet og fødested er fullstendig akseptabelt? Jeg tror ettertiden vil felle en hard dom over oss så snart vi innser at innvandrere er like menneskelige og mangfoldige som oss selv.
1 https://www.economist.com/leaders/2025/06/19/why-magas-pro-natalist-plans-are-ill-conceived
2 Clemens, Michael. 2011. ”Economics and Emigration: Trillion-Dollar Bills on the Sidewalk?” Journal of Economic Perspectives 25(3), pp. 83-106.
Artikkelen er oversatt av David Oftedal.
