Fasit foreligger for stortingsvalget. Hvordan klarte de rødgrønne å hale i land seieren, i et så jevnt valg? Svaret er: Jonas Gahr Støre. Med kniven mot strupen tok han et nødvendig maktgrep.
Maktgrepet skal jeg komme tilbake til.
I rene tall, og sammenlignet med 2021-valget er svaret enkelt; Rødt gikk frem, SV tilbake, Ap gikk litt frem, og MDG kom over sperregrensen. SP falt dramatisk. Meningsmålingene var jevne gjennom hele valgkampen, og det stod hele tiden og vippet. Tre partier kjempet mot sperregrensen; Venstre (som har vært godt over gjennom hele fireårsperioden), og KrF og MDG – som begge har vært mer under enn over sperregrensen de siste fire årene.
De foreløbige tallene
De opprinnelig rødgrønne partiene (Ap/SP/SV) har tapt 17mandater, men sikrer flertall med Rødt og MDG – som vant 6. Selv med Rødt og MDG har den rødgrønne alliansen tapt 11 mandater.
De rødgrønne har fortsatt flertall, men regjeringen er svekket
Ved valget i 2021 vant Ap, SP og SV flertall. Nå er de også avhengige av Rødt og MDG. Så selv om de rødgrønne har flertall i Stortinget, har Ap-regjeringen en mer utfordrende situasjon. Antallet partier Ap må bli enige med på rødgrønn side er doblet – og politikken spriker mer. Rødt på ytterste venstre fløy kan få et ord med i laget og det påstått blokkuavhengige MDG må også med. I mange sammenhenger fremstår MDG mer som en new age-bevegelse enn et parti. Det vil kreve store statsmannsevner av Støre, og reell kompromissvilje hos de fire andre partiene. Det er viktig å huske at i en god del viktige saker står Ap og MDG sammen, mot SP, SV og Rødt. I andre saker er det SV og MDG mot resten. De velgerne som har gitt de rødgrønne flertall aner ikke hvilken politikk dette flertallet vil føre.
De rødgrønne vant på tross av
Økonomisk dyrtid; med høy rente, høye strømpriser og stigende matpriser. I forlengelse av pandemiens nedstengning kom Ukraina-krigen i 2022 og Trumps valgseier i 2024. Velgerne har følt på en utrygghet for både det nære og det fjerne.
En skandalebefengt regjering. Sjelden har så mange statsråder måttet gå av i skam og vanære; Hadia Tajik (Ap) gikk av etter bare tre og en halv mnd som arbeids- og sosialminister 04.03 2022. Odd Roger Enoksen (SP) gikk av som forsvarsminister etter et halvt år den 12.april 2022. Anniken Huitfeldt (Ap) gikk av etter 2 år som utenriksminister 16.10 2023. Anette Trettebergstuen (Ap) gikk av som kultur- og likestillingsminister etter nesten to år den 28.juni 2023. Ola Borten Moe (SP) gikk av som statsråd for forskning og høyere utdanning etter nesten to år 04.08 2023. Hans etterfølger Sandra Borch fikk bare fem og en halv måned som statsråd, før hun gikk av 23.01 2024. Ingvild Kjerkol (Ap) gikk av som helse- og omsorgsminister etter to og et halvt år 19.04 2024. Noen statsråder har også blitt byttet ut; Marte Mjøs Persen og Sigbjørn Gjelsvik – i tillegg til de som gikk av da SP gikk ut av regjeringen 04.02 2025.
En skadeskutt statsminister og en løftebruddenes regjering. Støre var så svekket internt at det kom til flere opprør i Ap for å få ham kastet. Det mest alvorlige rett før jul i 2024, altså ved inngangen til valgåret. SP store oppslutning i 2021 kom som en følge av et løfteskred av dimensjoner, utløst av et distriktsopprør mot Solbergregjeringens politikk.
Et gammelt munnhell i politikken sier at det er lommeboken som avgjør valg. Men 2025 motbeviser det. Økonomisk utrygghet og generell utrygghet trumfes av at alternativet til den sittende regjering oppleves som verre og mindre troverdig når svar på utfordringene skal finnes.
De rødgrønne vant på grunn av
Jonas Gahr Støre. Et maktgrep i januar ble denne valgkampens «gamechanger», det som forandret alt. Spesielt Høyre klarte aldri å finne et godt svar. Støre satte hardt mot hardt i et spørsmål om EU-direktiver, og tvang SP ut av regjeringen. Til tross for At Jens Stoltenberg ikke har vært Ap-politiker siden 2013 er han Aps sterkeste kort. Å ta ham inn som finansminister styrket troverdigheten, og gav Støre både ryggdekning og troverdighet i eget parti. Slik kneblet han også kritikken internt. Så Støre vant valget allerede i januar – eller var det Stoltenberg?
Sylvi Listhaug. FrP-lederen har aldri vært noen samlende politiker. Tvert imot. Hun fremstår som provoserende, og splittende overfor alle andre enn sitt eget parti og velgere. At Høyre forsømte sin rolle som det førende opposisjonspartiet gav FrP større spillerom. Å sitte stille i båten og la motstanderen skyte seg selv i foten gjentatte ganger kan virke som en god strategi. Men Høyre klarte aldri å finne noe svar på Støres januar-overraskelse, og kom seg ikke ut av startblokken. Det er lett å legge ansvar og skyld på Erna Solberg – men i «de dannedes parti» må det være en utbredt feighet, som ikke klarte å fortelle Solberg at hennes tid var ute.
Et verre alternativ. Uansett økonomisk dyrtid og utrygghet opplevet velgerne en FrP-ledet regjering (der det var uklart hvem som ville delta) rett og slett som et verre alternativ enn at Ap med Støre og Stoltenberg i spissen fikk fortsette. At det rødgrønne flertallet fremstår som uklart spiller ingen rolle. Denne gang var det mindre glansnummeret «borgerlig kaos» og i større grad spøkelset «Listhaug!» som sikret de rødgrønne fortsatt flertall.
Rødt, SV og MDG har bidratt til seieren, og vil kreve sin belønning
Rødt kom overraskende over sperregrensen sist, og har vært en tydelig opposisjon på Aps venstre flanke. I Mímir Kristjánsson har venstresiden det største retoriske talentet siden Finn Gustavsen (og han gav seg som aktiv politiker i 1977!). Rødt ble et parti å regne med under Bjørnar Moxnes’ ledelse, og overlevde hans heller pinlige (men svært nødvendige) avgang. Marie Sneve Martinussen har fremstått som en trygg og solid leder, med både humor og selvironi. Nå styrker Rødt seg ytterligere. Ap må leve med en sterk fløy til venstre for seg. Men de to partiene til venstre for Ap har tross alt mistet 3 mandater.
SV har vært regjeringens foretrukne partner i Stortinget, fremfor å være medansvarlig for det daglige kivet og strevet i regjeringen. Dermed har SV kunnet selge blanke seire, og har unngått de snubletrådene Ap/SP-regjeringen la ut for dem i hvert eneste budsjett. SV har gjennom å prioritere sine egne saker og seire vist at det går an å plassere ansvaret for den dårlige politikken de tross alt har stemt for, på de som var ansvarlige for å legge frem budsjettforslagene; Ap og SP. Når hovedkonkurrenten på venstre side vokser seg like sterk som Aps tradisjonelle venstreopposisjon bør alarmklokkene ringe i SV.
MDG klarte denne gang å komme over sperregrensen. Ikke minst fordi mesteparten av valgkampen handlet om å fremstille seg selv som garantisten for en rødgrønn regjering, og drive kampanje mot Venstre (som i likhet med dem selv er grønne, liberale og internasjonalt orienterte). MDG drev valgkamp for et Ap som sammen med SP har ført en miljøpolitikk MDG under vanlige omstendigheter ville vært en sterk kritiker av, og mot et annet grønt parti. MDG har klokkertro på at de skal dra Aps politikk i grønnere retning. Konsekvensen av MDGs valgstrategi er at de tre grønne partiene (SV, V, MDG) mistet 4 mandater, sammenlignet med 2021-resultatet.
Senterpartiet betalte prisen for Støres maktgrep – og egne løftebrudd
Senterpartiet tapte hele 19 mandater (og FrP vant 21). Det var SP som betalte prisen for maktgrepet Støre tok i januar. Og for de voldsomme løftene de kom med i 2021 – og aldri klarte å innfri. Høyres Ola Svenneby sa at Støre tok æren for en rentenedsettelse, men ikke ansvaret for de 13 rentehevingene i siste fireårsperiode. Men velgerne husker kanskje at SPs leder var finansminister i 3,5 år, og dyrtiden de har levet under?
Støre fortsetter – med store utfordringer i vente
Jonas Gahr Støre kommer til å fortsette som statsminister. Om det rødgrønne flertallet klarer å bli enige om en politikk som blir så rød som SV og Rødt ser for seg, så grønn som SV og MDG ser for seg, og så distriktsvennlig og EU-fiendtlig som SP og Rødt ser for seg, gjenstår å se. Med Venstre under sperregrensen og et så kristenkonservativt KrF som Ulstein har frontet, blir det vanskelig å dra Støre mot sentrum. Men når Rødt skal selge seg dyrt og MDGs politiske luftslott skal materialiseres der det vanskelig å se hvor Støre kan gå.
Snart kan du også lese på Liberaleren hvorfor de borgerlige partiene tapte valget.
