Støre-regjeringens fire første år vil bli husket for dyrtid og rekordmange løftebrudd. Hvordan klarte de borgerlige partiene å tape valget?
I artikkelen om hvorfor de rødgrønne vant er de viktigste poengene at Støres maktgrep i januar ble en «gamechanger» som forandret premissene for valgkampen i god tid før den faktisk begynte. I tillegg nevnes to andre forhold; Sylvi Listhaug – og et verre alternativ. I denne artikkelen utdypes disse forholdene – med fokus på de borgerlige partienes problemer.
Listhaug skremte vekk Venstres og Høyres velgere
FrPs suksess bidro til at de borgerlige partiene tapte valget. Som det ble gjort et poeng av i NRKs statsminister-triell 26 .august hjelper det ikke at Sylvi Listhaug drar velgere over fra venstresiden til sitt eget parti, når hun samtidig skremmer velgere fra Venstre og Høyre opp på gjerdet – eller over til rødgrønn side. Listhaug er en suksess for sitt eget parti, men en katastrofe for spesielt Venstre, men også Høyre – og usikre velgere. Listhaug ble ikke i tilstrekkelig grad konfrontert med dette – og gir nok også mest blaffen. Det er FrPs vel som ligger henne mest på hjertet.
Sannsynligvis har FrP en langsiktig strategi om å være det førende partiet på borgerlig side, og vinne Høyre og KrF permanent over på sitt lag. Så kan de tre partiene kjempe om å vinne neste valg. Uten Venstre.
Sylvi Listhaug har klart å gjenreise FrP, etter at partiet i 2020 rømte fra ansvaret for kompromissene i Erna Solbergs regjering. Men hun er en splittende person, og slett ingen samlende lederskikkelse på borgerlig side. Skal hun bli det, må det være for et KrF som har blitt mer konservativt, og et Høyre som må bli mer konservativt. Om det skaper et rom for et liberalt Venstre i sentrum, gjenstår å se. FrP har like stor interesse av å få Venstre permanent under sperregrensen som Ap og MDG har.
Et verre alternativ
I en usikker tid har et flertall av velgerne ikke hatt tiltro til at en regjering med FrP som det største partiet har svaret på vår tids utfordringer.
Høyre og FrP har aldri vært i nærheten av flertall i noe stortingsvalg. De må ha hjelp av Venstre eller KrF – eller begge. Problemet til Listhaug er at både FrP og KrF er blant partiene velgerne liker minst. Kun et mindretall av velgerne; FrPs, og en del av Høyres (og kanskje KrFs) klarer å se for seg en regjering ledet av Sylvi Listhaug. Og slett ikke at denne regjeringen vil føre en politikk til gode for dem selv og samfunnet.
Uansett dyrtid, løftebrudd og skandaler under Jonas Gahr Støre som statsminister; Listhaug har ikke troverdighet annet enn som partileder for FrP, og flertallet av velgerne har ikke tiltro til henne.
Venstres evige problem: Samarbeidsspørsmålet
Siden Guri Melby ble Venstres leder i 2020 har partiet fremstått samlet og offensivt. Med bredde i politikken, og troverdighet på nye områder – som utenriks- , forsvars- og sikkerhetspolitikk. Venstre har vært ledende i å presse på for mer norsk støtte til Ukraina, tatt et oppgjør med den servile holdningen Kina møtes med, og for å styrke Norges forhold til EU gjennom å ta til orde for norsk EU-medlemskap. Partiet har ikke på årevis hatt et så godt utgangspunkt som foran årets valg. Likevel klarte partiet å rote det til i innspurten. Grunnen er Venstres evige problem; spørsmålet om hvem partiet skal samarbeide med.
Venstre burde innsett utfordringen fra MDG, og spisset budskapet sitt om miljø – uten å miste den brede profilen partiet har skapt seg de fire siste årene. Noen vil alltid ha interesse av at Venstre havner under sperregrensen. Denne gang ble det et trehodet troll; Ap, FrP – og MDG. Det var sistnevnte som tok på seg jobben med å så tilstrekkelig troverdighet om Venstres mulighet for gjennomslag i et eventuelt flertall dominert av FrP. De lyktes over all forventning. Konsekvensen ble at de tre miljøpartiene SV, V og MDG tilsammen gikk 4 mandater tilbake i forhold til 2021. Både i 2017 og 2021 var det fremgang..
Uansett hvilke forberedelser et parti gjør foran en valgkamp, vil det alltid være forhold man ikke har kontroll over. Et av disse er andre partiers profilering, og valgkampens utvikling. At FrP skulle bli det største partiet på borgerlig side klarte man ikke å se for seg. Heller ikke at Høyre og Erna Solberg skulle bli så utydelige og svekket at de aldri klarte å komme på offensiven. Begge disse forholdene gjorde at spørsmålet om hvem Venstre skal samarbeide med, kom for full tyngde. Og partiledelsen klarte aldri å komme opp med ett, utvetydig svar. Dermed ble det lett å plassere stempelet som «vingle-Venstre» på partiet. Både av FrP og MDG.
De borgerlige partiene står lenger fra hverandre nå enn da Solberg-regjeringen sprakk. FrP er blitt mer seg selv, og mindre samarbeidsorientert. KrF har valgt å finne tilbake til sin rolle som politikkens bremsekloss. Et regjeringsalternativ av H, V og KrF hadde ikke tilstrekkelig troverdighet blant velgerne. Spesielt fordi Høyre mistet rollen som både lim og lokomotiv.
Venstre kunne vært tydelig om at partiet 1) gikk til valg på egen politikk (som alle partier gjør), og 2) et regjeringsalternativ av Høyre, Venstre og KrF. Målet var å bli sterkest mulig (som er målet til alle partier), og dermed komme i en god forhandlingsposisjon. Når valget er over og mandatene fordelt vil alle partier vurdere resultatet. Hva andre partier gjør, kunne ikke Venstre ta ansvar for. Dersom Høyre og KrF gikk til Listhaugs lag, kunne en slik regjering bli dannet, men ikke regne med Venstres støtte til en dårlig klima- og miljøpolitikk. Slik kunne man ha knyttet spørsmålet om samarbeid opp til politisk gjennomslag. I motsetning til MDG, som gav Ap en blankofullmakt.
Venstre har sannsynligvis ført sin beste valgkamp «på bakkeplan» i moderne tid. Men det hjelper lite når alt på bakken blir blåst overende av mediestormene. Nå var det den blåblå orkanen Sylvi og den grønne stormen Arild som blåste Venstres bakkemannskap overende.
Partiene liker ikke å snakke om Plan B, og det er stort sett de mindre partiene som blir utfordret på dette. KrF avklarte sin Plan B tidlig; de ville ikke stille seg i veien for en Listhaug-regjering. Høyre ble så tatt på sengen av Støres maktgrep i januar og FrPs store fremgang at partiet aldri klarte å finne sin egen posisjon. Dermed ble også Venstres (og Høyres) regjeringsalternativ for utydelig til at det kunne bli troverdig. Listhaug kunne blitt utfordret på sin rolle, men klarte å vri seg unna.
Høyres forvirring
Erna Solberg skulle sørget for generasjonsskifte i Høyre. Hun lot være, og partiet torde ikke ta det nødvendige oppgjøret med Ernas inhabilitet.
Høyre skulle vedlikeholdt budskapet sitt, istedenfor å «sitte stille i båten» og satse på at Aps problemer ville fortsette. De kom seg aldri på offensiven, hverken etter Støres januar-overraskelse eller FrPs blankpussing av profilen.
Høyre burde også ha vært tydeligere i sitt retningsvalg. Erfaringen fra de siste fire årene viser at det er svært vanskelig å forene Venstre og FrP. Høyre burde vist seg frem som et moderne parti; seg som grønt, liberalt, innovativt og fremtidsoptimistisk. Dessverre har ikke Høyre utfordret velgerne til å gi sentrum (som Venstre og Høyre tilhører) tyngde. Kanskje fryktet Høyre lekkasje til FrP, men hva hadde de egentlig å tape? Frister det virkelig å samarbeide med et gustengrått FrP som kjører i vante spor, og tramper ned i kulturkrigens grøftekant? Hvor liberalt og fremtidsrettet er det? Erna og resten av Høyre burde innsett at det er slutt på å kjøpe seg ut av konflikter mellom partiene i et borgerlig prosjekt, slik hun gjorde sist hun var statsminister.
Europa-saken er Aps akilleshæl. Mange «lillavelgere» (som vandrer mellom Ap og Høyre) ser at det er behov for en sterkere tilknytning til Europa, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. USA er ikke til å stole på, og har betalt størstedelen av regningen for europeisk forsvar i mange tiår. Også mange velgere i tvil kan overbevises om at både sikkerhetspolitisk og økonomisk er EU-saken viktig.
Dessuten må Høyre innse at velgerne ikke lar seg skremme av Rødt og SV lenger. Knapt nok av MDG. Men partiet kunne utfordret Ap om den manglende realismen i politikken til Rødt, SV og MDG. Høyre kunne poengtert at Ap måtte samarbeide med fire partier istedenfor to. Og selv med de opprinnelige to er forholdet så dårlig at SP ikke vil forhandle sammen med SV. Aps mantra om trygg styring vil bli alvorlig utfordret av det flertallet partiet nå blir en del av. Høyre klarte ikke å angripe Aps troverdighet som styringsdyktig. For det avhenger tross alt ikke av Ap alene om Ap klarer å holde stø kurs.
Rødgrønt kaos kunne svekket tilliten til Støres rødgrønne alternativ. At han ikke ville forhandle, men fortsette alene utløser ikke troverdighet om politikken til et utvidet rødgrønt lag. Aps paradegren er å avlyse de potensielle samarbeidspartienes valgløfter, noe som også skaper tvil om hvilken påvirkning SP, SV, Rødt og MDG egentlig ville ha de neste fire årene. Redusert troverdighet og krangel på rødgrønn side kunne bidratt til borgerlig seier.
Det ville seg ikke
Borgerlige velgere må innse at de fire partiene som defineres som borgerlige ikke har en samlet politisk visjon for Norge. Partiene selv må klargjøre sin visjon, og utfordre velgerne om hvilken retning man ønsker at Norge skal gå i fremover.
FrP og KrF står for én retning. Venstre for en annen. Høyre må avklare hvor de vil legge sin tyngde fremover. Det er klart for generasjonsskifte i Høyre. Og retningsvalg.
