Med tittelen «Forbudt kjærlighet?» kritiserer Sebastian Damgaard min kommentar om Rebel Royals, der jeg tar til orde for å kutte Märthas bånd til kongehuset.
Passende nok stiller Sebastian følgende spørsmål: «Er det kanskje litt typisk norsk å henge seg opp i detaljer og reagere kraftig på utsagn som ikke er helt i vater med nøktern fakta?» Uttrykket «ikke helt i vater» er nok dekkende for manges oppfatning av både Märtha Louise og hennes ektefelle.
Jeg vet ikke helt hvem som skal ha hevdet at deres kjærlighetshistorie skulle være forbudt. Man må helt tilbake til 1968 for å finne at monarken (Märthas farfar) gav sin tilslutning til en ikke-kongelig ektefelle for daværende kronprins. Selv om det står i grunnloven at monarken skal gi sin tilslutning til arveberettigedes valg av ektefelle er ikke det noe påtrengende krav. Og la det være klart; jeg unner alle å oppleve kjærligheten – som kommer i mange former.
Mulig er jeg for rasjonell og lite opptatt av overjordiske (eller underjordiske) krefter til å la meg besnære av Durek Verrett og hans mange påfunn. Man kan godt gå ut fra at han tror på det han prediker, men det er også lov å være skeptisk.
Jeg får si til denne formen for åndelighet som jeg skrev på Liberaleren om da Rødt-representanten (!) Mímir Kristjánsson og KrFs tidligere partileder reiste sammen til det religiøse samlingspunktet Sarons Dal på Sørlandet: «Jeg synes at i vår opplyste tid kan man forundres over, til tider ergres over, menneskenes behov for det overjordiske som overbygning over sin jordiske tilværelse, for å skape mening i livet. Men efterlyse og ønske at mennesket vender seg til religionen, istedenfor kunnskap, vitenskap, og egen, fri vilje?»
Jeg utdypet, om religionens opprinnelige funksjon, og dagens samfunn:
«Fra de tidligste tider har religion kunne brukes som forklaringsmodell for uforklarlige hendelser og fenomener, som felles referanseramme for et samfunn, og for utvikling av en felles kultur. Men som nevnt over har religion også vært et maktmiddel for kontroll med individene. For å sette grenser for oppførsel, og krav til underkastelse av normer.
Efter snart 300 år med opplysningstid, frigjørende prosesser i samfunnet, allmenndannende kunnskap og vitenskap skulle man tro at flere sider ved religion ville bli redusert, for ikke å si minimert. Slik er det ikke. Mennesker klarer tydeligvis ikke å skape seg en mening i tilværelsen, en slags overbygning over sitt liv og virke – uten å måtte ty til religion.»
Det er godt mulig at Durek Verrett er seg selv – hva nå det måtte være. Eller folks behov for å skape en mening i tilværelsen gjennom å tro på noe. Uansett hvor absurd det måtte være.
Durek Verret får tro på hva han vil, og forsøke å overbevise folk om å følge hans vei. Rottefangeren fra Hameln klarte også å lokke barn til å følge hans melodi.
Det som provoserer meg (og tydeligvis også mange andre), er påstandene om at kong Harald, som definitivt er en monark som har forstått sin tid og sitt folk i den grad han fint kan få tilnavnet «den inkluderende», skulle ha gitt uttrykk for rasistiske holdninger.
Dernest er det at til tross for en tydelig avtale mellom kongehuset og Märtha, så skal det godt gjøres å ikke se at hun melker sin tittel og koblingen til kongehuset for alt hva den er verdt. Hadde kongen vært en vanlig forretningsforbindelse og dette vært et profesjonelt kontraktsforhold kunne nok Märtha befunnet seg i en rettssal, saksøkt for kontraktsbrudd.
Et liberalt samfunn tåler mangfold. Man trenger ikke like, omfavne eller forstå alle sider ved dette mangfoldet. Ved 20-årsjubileet for kong Harald som monark omtalte jeg det norske kongehuset som «new age-monarkiet». Merk at det var lenge før Durek Verrett kom inn i bildet.
Et lite utdrag:
« Ingen skal si at det norske kongehuset henger fast i foreldede oppfatninger av hva landets fremste familie skal bedrive. Pilegrimsvandring med innlagt aura og lysfontener, og efterhvert både vanlige engler og skytsengler. Prinsessen, som i sin tid ble kritisert for sin støtte til en antiabort-konferanse, beveget seg tilsynelatende langt utenfor hva det norske A4-kongehuset hadde gjort i sin hundreårige historie.
Men egentlig er new age bare et nytt navn på et gammelt fenomen. For monarkiet hviler jo i sitt grunnprinsipp på mysteriet. Kongens makt var i sin tid gitt av Gud. Og selv om kroningsseremonien forlengst er avskaffet, blir kongen fortsatt salvet ved innsettelsen. Medlemmer av kongehusene har jo tradisjonelt bedrevet frimureri, og noen har forsøkt å skape gull (se læren om alkymi). Det siste er ikke til å undres over. Kongehusene har jo til stadighet slitt med dårlig økonomi.
Den ektefødte prinsessens opprør er således ikke et opprør mot gamle kongelige tradisjoner, men snarere mot det sosialdemokratiske norske A4-demokratiet. Det var ikke uten grunn at i hennes oldefar en kald novemberdag i 1905 ble hilst med beskjed om at folket forventet en konge «enkel og jevn som folket selv».»
Kjærligheten er en forandrende kraft. Den er ikke rasjonell. Tro, overtro og åndelighet er ikke rasjonelt. Det er heller ikke monarkiet.
Kjærligheten er en privatsak. Det samme gjelder også tro. Men monarkiet angår faktisk oss alle.
Da er det heller ikke noen privatsak at kongens datter og hennes ektefelle forsøker å tjene penger på forbindelsen til kongehuset. At tittel og arverett ikke kan fjernes fra folks bevissthet, er nok riktig. Men det jeg vil fjerne, er muligheten hennes til å tjene penger på forbindelsen til kongehuset. Den bør reduseres i størst mulig grad.
Jeg er ikke så opptatt av at det norske monarkiet overlever. Snarere tvert imot. Men jeg mener at det ikke skal avskaffes av fordi en prinsesse ikke klarer å stå på egne ben uten å minne om at hun nettopp er prinsesse. At ektefellen ikke forstår hva monarki er for noe, kan han egentlig ikke lastes for. Det er mange som sliter med å forstå hensikten med monarkiet.
Jeg forstår hensikten med monarkiet. Men mener likevel at det er unødvendig, overflødig – og utdatert. Viktigst er likevel er at mennesker ikke forblir like i rettigheter når noen fødes til titler og posisjoner.
Derfor er jeg republikaner.
